Kontroversiell filosof, ideolog eller bare en intellektuell blant mange? Ofte fremstilt som Kremls doktrinære hjerne, inntar Aleksandr Dugin en særegen posisjon i det samtidige russiske idélandskapet. Mellom tradisjonalistisk arv, imperial geopolitikk og en radikal kritikk av vestlig liberalisme, inngår hans tenkning i en kompleks genealogisk sammenheng som må analyseres utover medienes karikaturer.
Krigen i Ukraina, som brøt ut 24. februar 2022, fungerer fortsatt som en katalysator innen russlandsstudier og har utløst en bred refleksjon over hvordan fagfeltet bør tenkes på nytt. Utenfor akademia ser vi også en fornyet interesse for de ideologiske grunnlagene for dagens russiske politikk – et felt hvor debatten fremdeles ikke har landet på entydige konklusjoner. Av enkelte, med forbehold, omtalt som Kremls ideolog[1], inntar Aleksandr Dugin en ikke ubetydelig plass i den russiske politiske økumenen, uten å besitte noe doktrinært monopol.
Når man vurderer hans ideer, er det likevel avgjørende å forstå at hans Weltanschauung alene ikke kan sette i gang de interne og eksterne mekanismene i russisk politikk. Som Marlène Laruelle nylig har vist, er det feil å tilskrive hegemoniet over russiske politiske beslutninger til radikale nasjonalister eller ny-eurasianister som har virket i Russland siden 1990[2]. Selv om Dugin har arbeidet som rådgiver i strategi og geopolitikk i Statsdumaen og påvirket skikkelser som Vladimir Zjirinovskij og Gennadij Ziuganov, opererer de russiske beslutningskretsene ikke uten doktrinær selvstendighet.
Innvevd i nettverksbaserte makt- og idéstrukturer henter russiske eliter utvilsomt inspirasjon fra fortidens tankegods, tar det i bruk og tilpasser det – dels av politisk nødvendighet, dels ut fra personlig overbevisning[3]. I stedet for å hevde en direkte årsakssammenheng mellom Dugins skrifter og Kremls politiske beslutninger, tar denne artikkelen sikte på å analysere hans tenkning på egne premisser: som et sammensatt tankesystem preget av omarbeidelser og videreføringer innenfor en allerede etablert tradisjon.
Artikkelen beveger seg langs to hovedlinjer. Først analyseres særtrekkene i Dugins tenkning og hans egne omtolkninger for å avdekke de teoretiske kildene. Deretter gjennomgås den konseptuelle og historiske fremveksten av Eurasia og eurasianismen, som danner forutsetningen for ny-eurasianismen. Hensikten er mindre å vurdere dens normative gyldighet enn å forstå dens indre sammenheng og dens betydning i dag.
Les også: Russlands fremtid: Mellom sivilisasjon og stormaktsambisjon 🔒
Vil du lese mer? Tegn et abonnement i dag, samtidig som du hjelper oss med å lage flere nyhet- og dybdesaker om internasjonale relasjoner, geopolitikk og sikkerhet
