Sumantra Maitra i The American Conservative har intervjuet lederen av det omstridte tyske høyrepartiet Alternativ für Deutschland Alice Weidel.
– I et nylig intervju med Bloomberg sa du at du er libertariansk orientert når det gjelder skatt og krigen i Ukraina. Likevel blir du i Tyskland sett på som ytre høyre på grunn av ditt syn på innvandring og holdningen din til EU. For å klargjøre for publikum: Ønsker du at Tyskland skal bli værende i EU, eller trekke seg ut, ettersom unionen virker stadig vanskeligere å reformere?
– Jeg må takke for anledningen til å snakke om dette. For å være helt tydelig: Verken jeg eller partiet mitt er høyreekstreme. I Tyskland er nemlig denne anklagen et kamprop fra venstresiden, som dominerer den offentlige samtalen. Venstresiden bryr seg ikke engang om å føre bevis for denne anklagen. Uansett hva det dreier seg om, mener de at alt som ikke vil ligne dem, er “høyreekstremt.”
– Når det gjelder spørsmålet om å forlate EU: Det er faktisk ganske enkelt. Tyskland er ikke avhengig av EU for å overleve, mens det motsatte absolutt er tilfellet. Likevel oppfører EU seg som om det var omvendt. De later som om vi tyskere må ofre våre grunnleggende interesser for å “redde det europeiske prosjektet.” Dette er en ganske drøyt feilaktig fremstilling. Enten lærer EU å ta hensyn til våre nasjonale interesser, eller så vil EU forsvinne.
– Derfor er det fullt og helt opp til EU hvordan Tyskland vil opptre framover. Men én ting er sikkert: EU må fullstendig gå bort fra tanken om at et sterkt Tyskland betyr et svakt Europa, og at tyskerne derfor ikke bør ha noe nasjonalt selvbilde for alles beste. Det er historisk oppkonstruert. Vi er og blir Europas hjerte, og den dagen dette hjertet slutter å slå, dør Europa.
– Din medleder Tino Chrupalla sa nylig at Tyskland blir presset til å følge USAs vilje, og at NATO ikke er i Europas interesse. Samtidig ser vi at folk flest i USA ikke vil involvere seg mer eller betale for krigen i Ukraina, mens de fleste i Europa – fra Baltikum og Polen til Storbritannia og Frankrike, samt EU-systemet – ønsker mer støtte til Ukraina. Hvordan forklarer du denne tilsynelatende motsetningen?
– Det er litt komplisert, så jeg håper det går fint at jeg utdyper noe. USA er utvilsomt en helt spesiell verdensmakt med enorm innflytelse over hele kloden. Vi pleier å kalle slikt et imperium. Men det er et merkelig imperium: Det styrer verden fra mandag til onsdag, men vil ikke gjøre det igjen fra torsdag til søndag. Dette er den evige konflikten mellom ekspansjonister og isolasjonister, som kanskje har eksistert siden USAs selvstendighet.
– Det gjør situasjonen krevende for andre land, spesielt for oss tyskere. På den ene siden klager USAs ledelse over Tysklands energipolitikk, som – i et geopolitisk perspektiv – prøver å finne en ordning med Russland. Vi husker alle hvor stor irritasjon byggingen av Nord Stream skapte i USA. “Hvordan våger vi?” Bildene av president Joe Biden som offentlig ydmyket kansler Olaf Scholz på en ufattelig måte over Nord Stream, står klart i minnet.
Les også: Østtysk velgeropprør sender AfD til topps
– Så ble Nord Stream uskadeliggjort i det som må regnes som en krigshandling. At den nåværende tyske regjeringen ikke tør peke på hvem som sto bak, sier sitt. Er dette det USA ønsker? At Tyskland skal være en slags koloni? En koloni uten rett til å bestemme over sin egen energipolitikk? Et land som ikke kan gå sin egen vei, uansett hvor den fører? USA kan gjøre dette som historiens seierherre. Men da må de virkelig mene det og si det rett ut, så vi kan innrette oss deretter.
– For vi tyskere er et nedkjempet folk. “Den som har mistet sin uavhengighet, har samtidig mistet evnen til å påvirke historiens gang og selv bestemme sitt innhold,” skrev den tyske filosofen Johann Gottlieb Fichte. Slike folk “har ikke lenger sin egen tid, men følger årene etter andre nasjoners begivenheter og epoker.” Vi tyskere har levd slik i lang tid, selvsagt til fordel for USA. Men vi som individer har også hatt nytte av det, jeg skal ikke fornekte det.
– Det å være slave har sine fordeler. En tjeners mest verdifulle rettighet er at han slipper å delta i sin herres kamper, men heller kan nyte fred. Men dette misliker USAs ledelse også. De siste 30 årene, med kriger i Europa og Midtøsten, ble vi bedt om å delta i alle på forespørsel fra USA. Men hvorfor skulle vi det? Vi har ikke behov for å føre kriger lenger; vi tok farvel med historien for lenge siden. Som følge av det har vi ødelagt forsvaret vårt til det ugjenkjennelige.
– Men nå, når vi har nådd bunnen, har våre politikere fått en plutselig begeistring for krig. Krigersk retorikk er blitt en statsstyrt galskap vi ikke har sett maken til siden slutten av forrige verdenskrig. Opposisjonspartiet CDU konkurrerer nå med regjeringspartiene om å rope høyest og grovest etter krig. Alt dette skjer til tross for at vi er helt uten militær kapasitet. Det vi ser, er faktisk ville fantasier hos maktesløse folk. Vi vil avvikle denne vanvittige forestillingen så raskt som mulig.
– Vi vil selvfølgelig samarbeide med USA om det. Men da må USA bestemme seg for hva slags verden de vil ha. Hvis de ønsker å være et imperium, må de kjempe for det selv og ofre både blod og ressurser. De kan ikke regne med at ufri folk gjør den jobben. Det er umulig. En slave som kjemper, vil uvegerlig kreve frihet som belønning. Men frihet betyr at folk går sin egen vei og søker sin egen lykke. Hvis de ikke gjør det, er de slaver. Og slaver kjemper ikke. Man kan ikke klandre dem for det.
Les også: Høyresidens seier endrer EU-landskapet
– Derfor, når president Donald Trump sier at Tyskland i fremtiden må ta ansvar for sin egen sikkerhet, bør han også være forberedt på konsekvensene. Vi kan gjerne lytte til bekymringene hans om Nord Stream og energiforsyningen vår, men vi vil ta egne avgjørelser, og han må akseptere dem, enten han liker det eller ikke. Vi tyskere har mistet en slik frihetsånd; andre land har kjempet for og bevart den, slik du nevnte om de baltiske statene.
– La oss gjerne forsikre disse baltiske landene om vår fulle støtte. Men si samtidig at de må oppgi kontroll over energiforsyningen sin; amerikanske selskaper skal i framtiden bestemme dette. Si videre at de må oppgi sine grenser; hvem som får komme inn og slå seg ned, vil fra nå av bli regulert av EU. Du kan være helt sikker på at under slike forhold ville disse frihetselskende folkene umiddelbart slutte å rope om hjelp. Den motsigelsen du mener å se, henger sammen med USAs selvmotsigende selvbilde.
– Elon Musk støtter deg, og det gjør også Nigel Farage i Storbritannia. Ser vi konturene av en teknologidrevet høyreside i Europa? Hvis ja, hvilke utfordringer venter?
– Vi er svært takknemlige for støtten. Jeg vil ikke kalle det en “europeisk teknologihøyreside.” Egentlig har venstresiden i flere tiår hatt et voldsomt overtak på meninger. Dette er enda tydeligere i Tyskland enn i USA, først og fremst fordi vi har så mange statsfinansierte institusjoner, der venstresiden dominerer. Vi har for eksempel en offentlig kringkasting som får åtte milliarder euro i året, noe helt enestående i verden. Vi bør snarere snakke om en “tekno-venstreside.” Men monopolet deres er i ferd med å rakne.
– I dag kan hvem som helst lage egne sendinger med liten innsats og nå et publikum på millioner. Legg til en gründer som Elon Musk, med hans sterke engasjement for ytringsfrihet, så er ikke lenger åtte milliarder euro nok til å styre folkemeningen slik venstresiden ønsker. Dette handler mindre om en “teknologihøyreside” og mer om ren ytringsfrihet. Venstresiden kommer sjelden med argumenter, men heller med fornærmelser. Hittil har det vært tilstrekkelig. Men da Donald Trump vant presidentvalget, så vi at monopolet begynte å vakle.
– Dette er årsaken til EU-elitenes kraftige vrede mot Musk. De frykter oss, de frykter frihet. Framfor alt frykter de fri meningsutveksling.
– Fra Giorgia Meloni i Italia til Le Pen-familien i Frankrike har vi sett at man kan moderere sitt budskap for å oppnå regjeringsmakt. Hvis du skulle, hvor lite sannsynlig det enn er, danne en koalisjon i Tyskland, hvilke partistandpunkter kan du inngå kompromisser om, og hvilke er absolutte prinsipper?
– Vi trenger egentlig ingen kompromisser. Det eneste partiet som fortsatt ligger foran oss på meningsmålingene, er CDU. Hvorfor? Fordi CDU rett og slett kopierer våre saker og slagord i valgkampen. Det er utrolig, men det stemmer, til og med ned til enkelte formuleringer. De har selvsagt ingen planer om å gjennomføre det. Det er ren løgn. CDU har avvist å samarbeide med oss, så da står bare venstresiden igjen.
– Kanskje vil CDU på ny svikte velgerne sine, slik de har gjort mange ganger før. Men jeg tror det blir deres siste svik, for nå finnes Alternativ for Tyskland, uansett om vi får flertall eller ikke. Kanskje innser CDU at de har sin aller siste sjanse ved å gå i koalisjon med oss. Da kan vi rett og slett innføre det de selv gikk til valg på. Uansett vil vi få det som vi vil.
– Det diskuteres dessuten om tysk opprustning og NATO-reformer. Kan du forklare hva du og partiet ditt mener om dette?
– Behovet for reformer er enormt. Vi har antakelig verdens minst effektive forsvar. Det spiller nesten ingen rolle hvem som eventuelt ville angripe oss; vi ville blitt nedkjempet av de fleste. Da Ukraina ba Tyskland om våpen etter Russlands invasjon, ga vi dem først bare hjelmer. Ukrainske myndigheter trodde vi gjorde narr av dem. Men vi hadde faktisk ikke noe annet å gi. Det vi siden har sendt til Ukraina, er de fortsatt brukbare våpensystemene fra lagrene våre. Men nå er det snart tomt.
Les også: Høyrevinden blåser over Europaparlamentet
– Forbausende nok bruker vi allerede over 50 milliarder euro i året på forsvaret. Det er minst to tredeler av Russlands forsvarsbudsjett. Denne virkeligheten er rett og slett absurd. Vi kan ikke fortsette å bruke så mye penger på så lite. Ja, en AfD-ledet regjering vil trappe opp forsvarsbudsjettet betydelig, men vi vil forvalte pengene bedre. Det er den fullstendige ineffektiviteten som er problemet. Og forsvaret er ikke vårt eneste hodebry. Utdanningssektoren er rammet av det samme. Vi lider på alle kanter under et lammende, pengeslukende byråkrati.
– NATO er nå i ferd med å finne en ny kurs. Vi venter spent på hva den nye amerikanske presidenten kommer til å legge opp til. Vi kan ikke si så mye om det ennå; det vil bli tydeligere i årene fremover. Men én ting vet vi: Den gamle NATO hadde en veldig tydelig arbeidsdeling. Forskjellige land tok ulike oppgaver, mens vi tyskere sørget for vårt. Dette fungerte så lenge USA var villig til å lede an i Europa. Hvis USA nå retter mer oppmerksomhet mot Stillehavet, må det bli annerledes.
– Da må alle ta større ansvar selv. Men forsvaret vårt er ikke rustet for det. Vi har gitt logistikk en usunn overvekt i forhold til kampstyrken. Derfor klarer vi ikke å gjennomføre store militæroperasjoner på egen hånd. Tyske politikere liker å selge dette til utlandet som pasifisme. Men slik jeg ser det, er en pasifist en person som kan føre krig, men nekter det og i stedet gjør alt for å finne fred fordi han verdsetter den. En mann som derimot håper på fred fordi han ikke kan forsvare seg, er ingen pasifist. Han er som en snømann som håper på en så lang vinter som mulig.
Brüssel-veteran om strategisk autonomi: – EU hadde det, men mistet det 🔒
