I en tid der Vesten vakler i sin egen identitetskrise og stormaktene kjemper om kontroll over verdens fortellinger, reiser UAE et byggverk som ikke bare henvender seg til troende – men til verdensordenen. Abrahamic Family House i Abu Dhabi er mer enn et religiøst kompleks; det er et geopolitisk manifest. Et stille, men urokkelig symbol på en ny strategisk selvforståelse i Midtøsten.
I en region lenge definert av konflikt, rivalisering og religiøse motsetninger, gjør UAE noe historisk: de gir arkitektur en geopolitisk funksjon. Abrahamic Family House – med moské, kirke og synagoge side om side i likeverdig samspill – uttrykker ikke sentimental idealisme, men en målrettet statlig vilje. Dette bygget representerer ikke en drøm om harmoni; det representerer en strategi for stabilitet. Og det er nettopp derfor verden bør lese dette stedet som en del av UAEs storstrategi for å reposisjonere seg i det tjueførste århundrets geopolitiske landskap.
Prosjektet er en direkte respons på det Huntington beskrev som sivilisasjonenes tidsalder. Huntington forutså konflikt. UAE foreslår et alternativ: en styrt sameksistens som ikke bygger på uniformitet, men på statsstyrt pluralisme. Denne pluralismen er ikke tilfeldig. Den er nasjonsbygging. Den er diplomati. Den er en investert posisjon mot en verden som beveger seg fra unipolaritet til multipolaritet.
For å forstå kraften i dette, er det nødvendig å vende tilbake til Albert O. Hirschmans analyse av asymmetrisk avhengighet. Hirschman beskrev hvordan handel skaper relasjoner der makt utøves gjennom avhengighet og forventning. UAE har raffinert denne logikken. Handel skaper ikke bare økonomiske bånd; den skaper normative bånd. Land som integrerer seg i UAEs handels- og investeringssystemer, blir samtidig del av et større narrativ om modernitet, forutsigbarhet og stabilitet. Abrahamic Family House er en fysisk forsterker av dette narrativet. Det sier at UAE ikke bare er en aktør i regionen, men en arkitekt for en ny regional orden.
Joseph Nye introduserte begrepet myk makt (soft power) som et motstykke til militær og økonomisk makt. Men Nye så først og fremst for seg stormakter som utøver slik innflytelse. UAE viser at småstater med strategisk intelligens kan bruke kultur som maktens instrument. Abrahamic Family House er ikke et museumsstykke, men en operativ del av UAEs diplomatiske verktøykasse. Den gir landet kulturell autoritet. Den gir troverdighet. Den gir legitimitet – i en tid der legitimitet er en geopolitisk knapphetsressurs.
Les også: Avtalen mellom Saudi-Arabia og Pakistan: Mot et nytt strategisk rammeverk?
John Mearsheimers offensive realisme lærer oss at stater alltid søker mer makt for å beskytte seg selv. UAE har gjort denne logikken om til en ny form for statsmakt. I stedet for territorial ekspansjon eller militær dominans, søker landet makt gjennom å bli den mest stabile, mest moderne og mest normativt attraktive aktøren i regionen. Dette er makt gjennom orden, ikke uro. Makt gjennom samarbeid, ikke konflikt. Makt gjennom narrativer, ikke våpen. Abrahamic Family House er en av bærebjelkene i denne strategien – et forsøk på å skape et regionalt og globalt rom der UAE fremstår som megler, ikke rival.
Denne strategien kan bare forstås dersom man også ser kontrasten til den vestlige verdens situasjon. Europa og USA er i dag fanget i en identitetsmessig selvransakelse som gjør dem ute av stand til å formulere klare fremtidslinjer. Der Vesten engang bygget institusjoner som symboliserte universelle ambisjoner, bygges det i dag knapt annet enn forsvarsmekanismer mot egen fragmentering. I Abu Dhabi skjer det motsatte. Der Europa nøler, handler UAE. Der Europa tviler, formulerer UAE et tydelig narrativ. Der Europa splittes av identitet, integrerer UAE identitet i statens geopolitiske prosjekt.
Et av de mest bemerkelsesverdige trekkene ved Abrahamic Family House er hvordan stedet balanserer mellom historie og fremtid. Ørkenen rundt Abu Dhabi, dette landskapet som alltid har båret både stillhet og åpenbaring, gir bygget en dypere dimensjon. Det viser at sivilisasjon aldri har vært en selvfølge. Den har alltid vært et valg mellom lys og mørke, mellom kaos og orden, mellom konflikt og strukturert sameksistens. UAE bruker akkurat dette valget som utgangspunkt for en ny type statlig identitet: en identitet som ikke fornekter fortiden, men som heller ikke lar seg dominere av den. I stedet integreres religion som en ressurs, ikke som en byrde. Kontrastene blir til bæresøyler.
UAE opererer i dag som en geopolitisk brobygger mellom USA og Kina, mellom India og Europa, mellom Israel og den arabiske verden, mellom Afrika og globale kapitalstrømmer. Abrahamic Family House er mer enn et symbol i dette spillet. Det er et referansepunkt. Et visuelt og politisk bevis på at UAE ønsker å være en aktør som skaper stabilitet der andre fremmer konfrontasjon. Slik blir huset også en form for maktpolitisk semiotikk: det kommuniserer at landet både forstår og behersker det nye verdenssystemets logikk.
Likevel handler dette ikke bare om diplomati. Det handler om sivilisasjon. UAE viser at fremtidens makt ikke nødvendigvis vil tilhøre dem med størst befolkning, størst militær kapasitet eller størst økonomi, men dem som evner å bygge institusjoner som gir mening. I en tid der mange samfunn oppløses i identitetskonflikter, viser Abu Dhabi at identitet kan brukes som ressurs dersom den rammes inn av en stat som har vilje, disiplin og strategisk visjon.
Les også: Turki Al-Sheikh: Herr boksing i det saudiarabiske kongeriket 🔒
Det avgjørende spørsmålet blir derfor: peker Abrahamic Family House mot en ny geopolitisk modell – en modell der små, men strategisk kapable stater får uforholdsmessig stor global innflytelse gjennom å eie fortellingen om stabilitet? Tegnene peker i den retningen. UAE har forstått at kultur ikke lenger er et tillegg til geopolitikk. Kultur er geopolitikk. Verdier er valuta. Identitet er infrastruktur. Fortellinger er makt.
Derfor bør verden lese dette prosjektet med den alvor og nysgjerrighet det fortjener. Abrahamic Family House er mer enn et arkitektonisk mesterverk. Det er et geopolitisk budskap som sier at sivilisasjonens fremtid ikke må formes av konflikt, men kan formes av arkitektur, institusjoner og viljestyrte fortellinger. Det er en påminnelse om at historien ikke bare skjer med oss; den formes av stater som våger å definere hvem de vil være.
I så måte er Abu Dhabi i ferd med å formulere en ny geopolitisk grammatikk – en grammatikk der fred ikke er fravær av konflikt, men tilstedeværelse av orden, mening og strategisk selvbevissthet. Og nettopp derfor står Abrahamic Family House ikke som et minne om fortiden, men som et frempek mot en ny verdensorden. En orden der makt ikke bare måles i tonn, dollar eller divisjoner, men i ideer som faktisk kan bære en sivilisasjon videre.
Hvis verden fortsatt er i tvil om hvor morgendagens maktsentre formes, trenger den bare å se til Abu Dhabi. Der står tre bygninger som hvisker det Vesten har glemt: fremtiden tilhører ikke bare de sterke, men de visjonære.
