Hva skylder man mennesker når arbeidet forsvinner?
I flere tiår har den offentlige debatten holdt fast ved det samme betryggende regnestykket: Skap nok jobber, og samfunnet vil holde sammen. Logikken er enkel, nesten beroligende. Arbeid gir stabilitet. Vekst gir framgang. Arbeid, uansett hvilken type, gir mening. Dette regnestykket fungerer ikke lenger.
I hovedsteder og konferansesaler kan man fortsatt høre oppriktige samtaler om jobbskaping – om hvor mange jobber en investering vil utløse, hvor mange arbeidsplasser den eller den politikken vil skape. Det er et språk fra en tid da arbeidet endret seg sakte, og institusjonene kunne holde tritt. I dag endrer arbeidet seg raskere enn systemene som er laget for å organisere det. Samfunnskontrakten bryter sammen, ikke fordi folk ikke vil arbeide, men fordi arbeidet i seg selv ikke lenger leverer det det en gang lovet: mening, trygghet og tilhørighet.
Teknologien har fremskyndet dette bruddet, men er ikke årsaken til det. Lenge før kunstig intelligens dukket opp i styrerom og årsberetninger, var mange jobber allerede blitt utsatte, kortsiktige og påfallende innholdsløse. Produktiviteten økte. Engasjementet gjorde det ikke. Sysselsettingstallene så bra ut, men ikke tilliten. Kunstig intelligens river bare bort de siste illusjonene.
Jobbverdi, ikke antall
Vi blir stadig fortalt at omskolering vil redde oss. Hvis arbeidstakere lærer raskt nok, skifter jobb ofte nok og tilpasser seg hardt nok, vil systemet gjenfinne balansen. Det er en beroligende fortelling – og ufullstendig. Omskolering er viktig, men den kan ikke redde alle. Ikke alt arbeid kan sikres for framtiden. Og ikke alle jobber som forsvinner, vil bli erstattet av andre som er like stabile, høyt verdsatt eller meningsfylt.
Les også: Den kunstige revolusjonen – den fjerde industrielle revolusjon 🔒
Vil du lese mer? Tegn et abonnement i dag, samtidig som du hjelper oss med å lage flere nyhet- og dybdesaker om internasjonale relasjoner, geopolitikk og sikkerhet
