Georgia står overfor krevende strategiske valg i en tid preget av økende stormaktsrivalisering og skiftende allianser. Landets fremtid vil avhenge av både egne politiske veivalg og Vestens vilje til å engasjere seg.
Kortversjonen
- Internasjonal politikk styres i økende grad av maktens rett framfor internasjonale avtaler og tradisjonelle spilleregler.
- Stater forlater langsiktige strategier til fordel for kortsiktig krisehåndtering og fleksibel tilpasning til skiftende omstendigheter.
- Georgia står overfor tøffe valg i en multipolar verden der landet må knytte seg til Vesten for å overleve.
- Vesten kritiseres for å ha ført en tvetydig og passiv linje overfor det postsovjetiske området gjennom flere tiår.
- Flere regionale og globale aktører kjemper nå om innflytelse i Sør-Kaukasus, noe som øker det geopolitiske presset.
Å hevde at dagens verden befinner seg i en tilstand av fullstendig «uordnet orden», vil kanskje av enkelte bli oppfattet som en overdrivelse. Jeg er delvis enig. Selv i denne «uordenen» finnes det visse «lover» som bidrar til å opprettholde en viss orden. Likevel viser det seg at den viktigste av disse fortsatt er «maktens rett». Det er derfor ingen tilfeldighet at dagens internasjonale forbindelser, som i økende grad mangler et sammenhengende system, først og fremst styres av «maktens rett» fremfor «rettens makt».
«Det er derfor ingen tilfeldighet at dagens internasjonale forbindelser, som i økende grad mangler et sammenhengende system, først og fremst styres av «maktens rett» fremfor «rettens makt».»
Et overblikk
Maktens betydning er naturligvis ikke noe nytt i historisk sammenheng. Det interessante er imidlertid å undersøke hvilken rolle makten faktisk spiller i vår egen tid. Så langt jeg kan huske, har makt aldri blitt utøvd og demonstrert så åpenlyst som i dag. Jeg vil til og med hevde at det både under den kalde krigen på 1980-tallet og i årene etterpå fantes offentlig uttalte eller stilltiende aksepterte begrensninger på maktbruken, i form av bestemte «røde linjer». Dagens utvikling kjennetegnes derimot av et åpent krav om at «maktens rett» skal gjelde, en nærmest skrytende holdning til dette prinsippet og forsøk på å gjøre det til en normal fremgangsmåte i internasjonal politikk.
Som følge av denne utviklingen er vi vitne til en stadig raskere oppløsning av de viktigste bærebjelkene i en allment akseptert og noenlunde sivilisert internasjonal orden. Dette kommer særlig til uttrykk på følgende områder:
Svekkelse av maktbalansen: Som følge av den, for å si det mildt, ambisiøse politikken til store og mellomstore stater er maktbalansen som er nødvendig for å opprettholde en stabil global og regional orden, i ferd med å gå tapt.
Tilsidesettelse av etablerte regler: Tidligere avtalte spilleregler blir glemt eller tilpasset statenes egne egoistiske særinteresser. Verdien av disse forholdsvis bredt aksepterte reglene lå nettopp i at de formelt fastsatte hva som var tillatt og ikke tillatt i internasjonal politikk.
Les også: Kan den nordiske samarbeidsmodellen bli relevant i Sør-Kaukasus?
Manglende vilje til grunnleggende kompromisser: Viljen til å inngå selv grunnleggende kompromisser er i ferd med å forsvinne, for ikke å snakke om evnen til å samle seg om felles interesser. I stedet blir geopolitikkens nye «lovløse regel» å beregne og prioritere hvilke ressurser som trengs for å fremme egne interesser på bekostning av andres interesser og ressurser.
Disse betraktningene er særlig relevante for såkalte småstater, eller det jeg i tidligere publikasjoner har omtalt som kompakte stater. Et treffende, men ubehagelig uttrykk som beskriver denne utviklingen, er den gamle læresetningen fra Peloponneskrigen om at «de sterke gjør det de kan, og de svake må tåle det de må».
«Disse betraktningene er særlig relevante for såkalte småstater, eller det jeg i tidligere publikasjoner har omtalt som kompakte stater.»
Når det gjelder Georgia, skal vi se nærmere på hvordan landet kan møte denne virkeligheten på en fleksibel måte innenfor den moderne verdens «uordnede orden». Før vi kommer dit, må vi imidlertid undersøke hva som skjer utenfor våre egne grenser: hvordan den nye geopolitikken, som har tatt form uavhengig av oss, faktisk fungerer. Det dreier seg om en politisk handlemåte som ofte beskrives med et fremmedord som stadig går igjen i georgiske medier.
En nærmere undersøkelse
Vi ser tydelig at denne måten å føre politikk på ikke bare er rasjonell, men ofte ultrarasjonell. Det finnes knapt rom, og heller ikke særlig vilje, til sympati eller empati.
Mer konkret kommer dette til uttrykk på følgende måter:
Det politiske dokumentet som gjerne omtales som en «grand strategy», eller overordnet strategi, har i praksis blitt redusert til et dokument av nærmest symbolsk betydning. Den reelle politikken styres i stedet i økende grad av det som kalles «emergent strategy», en fremvoksende strategi. Det innebærer at stater handler ut fra de til enhver tid rådende omstendighetene og tilpasser seg disse, på det stedet, tidspunktet og på den måten som er nødvendig for å oppnå et bestemt resultat. I denne prosessen blir det stadig mindre vanlig å la seg begrense av ideologiske «ismer» eller moralske betenkeligheter, dersom slike hensyn i det hele tatt spiller noen rolle.
Les også: NUPI-frokostmøte om Sør-Kaukasus: Armenia og Georgias skjebne 🔒
Diplomatiske ferdigheter og kunnskapsbasert politikkutforming blir i økende grad erstattet av fristelsen til å bruke geografi, økonomi og teknologi som maktmidler for å utøve innflytelse og underlegge seg andre.
Det er også en realitet at mange av de internasjonale ordningene og systemene som opprinnelig skulle utfylle og styrke hverandre, i stedet har utviklet seg til å bli konkurrenter.
Alliansebegrepet har beveget seg langt bort fra sin opprinnelige betydning. Stater av ulike slag velger i økende grad å sikre seg mot eksterne risikoer, selv om de formelt er medlemmer av en eller annen allianse. Denne uvanlige endringen i alliansebegrepet blir enkelte steder forsterket på en lite hensiktsmessig måte av den nåværende amerikanske administrasjonen. Det skaper ikke sjelden et inntrykk av «opprør innenfra» i de USA-ledede alliansene. Et spørsmål som for øvrig melder seg, er om denne utviklingen vil opphøre med Donald Trumps administrasjon, eller om den også vil prege senere amerikanske administrasjoner.
I stedet for at partene arbeider for solide fredsavtaler, ser vi i praksis at det inngås kortvarige avtaler om våpenhvile eller midlertidig stans i kamphandlingene. Dette gjør utsiktene til å etablere varige og stabile forbindelser svært usikre, mens muligheten for å skape en stabil orden fremstår som nesten håpløs.
Økonomisk proteksjonisme har utviklet seg gjennom økonomisk nasjonalisme til en moderne form for økonomisk autarki, eller selvforsyningspolitikk. Dette innebærer blant annet at økonomi og sikkerhet i dag er så tett sammenvevd at alle politiske spørsmål vurderes gjennom et sikkerhetspolitisk perspektiv. Økonomi og sikkerhet kan dermed ikke lenger skilles fra hverandre.
Les også: Reportasje om Ukrainas krigsøkonomi: Nøkkelen ligger til sjøs 🔒
Territoriell ekspansjon er ikke lenger et tabubelagt tema, og krigens mål lar seg stadig vanskeligere definere klart fordi ulike mål i praksis blandes sammen. Krigen i Ukraina har for eksempel vist dette ved at både sivil og militær infrastruktur har blitt utsatt for angrep.
«Territoriell ekspansjon er ikke lenger et tabubelagt tema, og krigens mål lar seg stadig vanskeligere definere klart fordi ulike mål i praksis blandes sammen.»
Som følge av disse og andre forhold mener jeg at det i dag er langt mer relevant å snakke om krisehåndtering som politisk tilnærming enn om en «fremvoksende strategi», for ikke å snakke om en overordnet strategi. En slik tilnærming erstatter naturligvis på ingen måte de langsiktige strategiske målene, men veien mot disse målene går gjennom oppnåelsen av konkrete resultater.
Dette kan oppnås ved å utvikle en ultrarealistisk politikk som styres gjennom direkte, løpende beslutninger, nærmest i «manuell modus». I likhet med en fremvoksende strategi må politikken tilpasses fra hendelse til hendelse, fra omstendighet til omstendighet og fra fase til fase.
Dagens verden har allerede etablert seg som multipolar, og det er derfor knapt overraskende at statene forsøker å finne sin vei nettopp ved å ta hensyn til denne virkeligheten. I en verden med flere maktpoler, der ulike former for dominans og organisering har vokst frem, får evnen til å forhandle seg frem til egne fordeler særlig stor betydning. Det samme gjelder evnen til på rasjonelt vis å ivareta egne interesser i møte med motstridende interesser. Dette er spesielt viktig for mellomstore og kompakte stater.
Denne tendensen har blitt særlig tydelig blant land som tidligere, av ulike grunner, valgte å legge alle sine «geopolitiske egg i én kurv». Dette handlet særlig om å befinne seg under beskyttelsen til en bestemt hegemon, eller dominerende stormakt, og dermed nærmest automatisk oppnå størst mulige fordeler. I dag har virkeligheten i stor grad endret seg, og vi ser hvordan spillereglene for utenrikspolitisk manøvrering endres foran øynene våre. Et resultat av disse endringene er fremveksten av nye geopolitiske områder. Et konkret eksempel på dette kan, under visse forutsetninger, bli det sørkaukasiske geostrategiske området. Jeg vil også legge til at slike sammenslutninger i dagens verden følger prinsippet om såkalt «variabel geometri», der bestemte koalisjoner og allianser dannes rundt konkrete spørsmål, interesser og politiske dagsordener.
Les også: Sør-Kaukasus i stormaktskryssild – kan regionen stå imot?
Å velge en «herre»?
Jeg er klar over at dette er et ganske brutalt, uakseptabelt og ubehagelig spørsmål å stille. Derfor fant jeg det nødvendig med en form for innledning, som hele den første artikkelen og innledningen til den andre artikkelen er viet til. Uansett mener jeg det er helt nødvendig å formulere spørsmålet nettopp på denne måten og forsøke å besvare det i lys av den manipulerende og «skitne» politikken vi i dag er vitne til i vårt eget land.
Jeg vet ikke hvem som definerer ordet «herre», hvordan det gjøres eller med hvilket formål. Men én ting er fullstendig klart for meg: I Georgias tilfelle er det ikke bare umulig å bli stående alene og isolert. Det ville også være ensbetydende med å dømme landet til håpløshet, kanskje til og med med overlegg. Derfor må vi være en del av og knyttet til et større system: det vestlige politiske fellesskapet. Til dem som bevisst blander sammen «tilknytning» med «underkastelse» eller «underordning» for å tjene snevre partipolitiske interesser, vil jeg understreke følgende: Georgias tilknytning til dette store systemet, og landets etablering som en naturlig og integrert politisk del av det, vil mangedoble verdien av vår særegne posisjon. Den vil gi oss et politisk virkemiddel med langt større tyngde enn våre egne ressurser skulle tilsi.
Samtidig er ikke tilknytning til et større system en beslutning som kan tas automatisk eller ut fra skiftende stemninger. Den må være resultatet av en omfattende og sammensatt prosess, der et av de viktigste spørsmålene er å foreta en korrekt vurdering av sikkerhetssituasjonen. Dette er også særlig relevant når vi skal håndtere risikoene som omgir oss i regionen, og etablere effektive motvekter.
Les også: Geostrategisk gjennomfart
Trafikken går begge veier
Etter mitt syn har Vesten siden Sovjetunionens sammenbrudd befunnet seg i en slags mellomposisjon når det gjelder Georgia. Ukraina og Moldova utgjør i dag relativt sett andre tilfeller og kan derfor ikke fullt ut og uten forbehold omfattes av den samme generelle vurderingen. Jeg forstår at det jeg sier, kan diskuteres, men jeg vil likevel gjenta følgende: Tiden er inne for at det politiske Vesten for alvor forlater sin «komfortsone» og viser langt større besluttsomhet, både gjennom raske beslutninger og konkrete handlinger, overfor land som fortsatt befinner seg i en geopolitisk avhengighetsposisjon.
Denne mellomposisjonen er en videreføring av tankegangen fra Sovjetunionens siste dager. Her bør vi minne om hvordan de nasjonale frigjøringsbevegelsene først ble oppfattet i de tidligere sovjetrepublikkene, og hvordan disse landene etter Sovjetunionens formelle oppløsning deretter ble betraktet innenfor rammen av Russlands «særinteresser» i det såkalte «nære utland». Russlands rolle, både den erklærte og den uuttalte, ble også begrunnet med landets bedre kjennskap til den postsovjetiske arven og dets evne til å «mekle» i lokale konflikter og kompliserte politiske forhold. Resultatet ble en uformell anerkjennelse av Russland som en makt med et slags overordnet ansvar for å garantere ordenen i Georgia og andre vestlig orienterte land. Dermed fikk kritikken av Vestens geopolitiske linje et solid grunnlag, særlig på grunn av dens tvetydighet og det enkelte miljøer oppfattet som «dobbeltmoral».
Det er tilstrekkelig å minne om at Obama-administrasjonen etter krigen mellom Russland og Georgia i 2008 først kunngjorde en politikk for å «nullstille» forholdet til Russland, og at den euroatlantiske alliansen i 2010 omtalte det samme Russland som en «strategisk partner». Også effektiviteten av Vestens reaksjoner på utviklingen i Georgia siden november 2024 bør analyseres nøkternt, uten unødvendig oppstyr.
Les også: Forholdet mellom Russland og Europa etter krigen i Ukraina 🔒
Demokratiseringen og den vestlige orienteringen i Georgia ville imidlertid ha stått langt sterkere, og vært irreversibel, dersom Vesten gjennom de siste årene også hadde vært konsekvent og urokkelig i ett grunnleggende spørsmål: å avklare hvilken makt som skulle ha den dominerende rollen i det postsovjetiske området, og å tilby de berørte landene reelle sikkerhetsmekanismer gjennom konkrete handlinger fremfor velklingende ord.
Tid og verdifulle år gikk tapt, og dyrebar politisk tillit og viktige ressurser ble sløst bort. Tilliten ble undergravd, noe som skapte grobunn for hybrid innblanding i disse landenes indre politiske prosesser. Dette er nødvendig å påpeke dersom vi skal se begge sider av saken.
I dag har en ny fase av geopolitisk omforming begynt i det nevnte området. Slike omveltninger er ikke noe nytt her, og historien rommer mer enn én stor, mellomstor eller «mindre» konfrontasjon. Det som imidlertid skiller den nåværende fasen fra tidligere perioder, er at også utradisjonelle aktører nå viser interesse, ved siden av de tradisjonelle.
I denne sammenhengen er den større sørkaukasiske regionen særlig interessant. Her har det vokst frem omfattende og sammensatte lag av geopolitisk og geoøkonomisk innflytelse. Med en viss gjensidig forskyvning og utskiftning, og i varierende omfang og styrke, kan man i dette forholdsvis begrensede geografiske området spore innflytelsen fra minst Tyrkia, Russland, USA, landene ved Persiabukta, Israel, India, Kina og Pakistan.
Midt i dette mangfoldet, der de ulike aktørenes interesser og handlinger ikke nødvendigvis følger samme utvikling eller tempo, er det særlig to spørsmål som får praktisk betydning for oss: (1) Hvilken ekstern aktør kan faktisk spille en avgjørende rolle i etableringen av en stabil og rettferdig orden? Og (2) I hvilken grad kan vi, Georgia, selv påta oss en rolle gjennom vår deltakelse i etableringen av en slik orden?
Del to av denne kronikken vil bli publisert i de nærmeste dagene.
