Politisering, presse og litteratur i det habsburgske området, 1815–1914.
Kortversjonen
- I det østerriksk-ungarske riket fungerte kafeene som uformelle sosiale institusjoner som formet den offentlige opinionen og diskusjonen.
- Wien-kafeene utgjorde en viktig diskusjonsarena for pressen og borgerskapet ettersom politisk deltakelse ellers var begrenset.
- I Praha ble kafémiljøene preget av den tsjekkiske nasjonale bevegelsen, noe som skapte konkurrerende og språklig atskilte offentligheter.
- Budapest brukte sine kafeer til å bygge opp en nasjonal politisk kultur knyttet til byens sterke blad- og forfattermiljøer.
- I havnebyen Trieste var kafeene kosmopolitiske knutepunkter som speilet både internasjonal handel og gryende nasjonale konflikter.
Kafeer er ikke noe særtrekk ved det østerriksk-ungarske riket. Siden 1600-tallet har de spredt seg over hele Europa og middelhavsområdet, fra Istanbul til London og fra Paris til Milano. De har blitt viktige møteplasser for sosialt samvær, debatt og tidvis politisering. Likevel var det i det habsburgskdominerte Sentral-Europa at kafékulturen fikk en særlig stor utbredelse og en særegen funksjon. Den ble et tydelig kjennetegn ved byenes kultur og samfunnsliv. I rikets store byer – Wien, Budapest, Praha og Trieste – var kafeen mer enn et sted der man spiste, drakk eller stakk innom. Den var en sosial institusjon i seg selv: et sted for lesing, arbeid, diskusjon og intellektuell meningsbrytning. Den omfattende sirkulasjonen av aviser, sameksistensen mellom flere språk og konsentrasjonen av intellektuelle miljøer gjorde kafeen til en møteplass mellom det private og det offentlige, der en viktig del av opinionen ble formet. I et rike splittet av språk, identiteter og nasjonale ambisjoner fylte kafeen noe av rollen til en felles offentlighet. Her møttes og brøt ulike forestillinger om politikk mot hverandre. Der imperiets institusjoner strevde med å skape en følelse av samhørighet, sikret kafeene en form for sosial og intellektuell kontinuitet.
«I et rike splittet av språk, identiteter og nasjonale ambisjoner fylte kafeen noe av rollen til en felles offentlighet.»
Wien: Kafeen som infrastruktur for imperiets offentlighet
I 1800-tallets Wien etablerte kafeen seg gradvis som en sentral arena for byens sosiale liv. Særpreget lå mindre i selve kaffedrikkingen enn i aktivitetene kafeen ga rom for: å slå seg ned, lese, vente, møte andre og diskutere. Pressens utvikling ga disse stedene enda en funksjon. Avisene ble lest og kommentert, og ulike fremstillinger ble sammenlignet. Slik gikk informasjonen fra individuell lesing til felles samtale. Ved bordene i Wiens kafeer leste man om politikk før man diskuterte den. Fra 1860-årene ble Neue Freie Presse en av det liberale borgerskapets viktigste aviser. Å lese den samme dagsavisen innebar i seg selv å dele en politisk referanseramme.
Les også: Norske penneknekter og den vanskelige ytringsfriheten
Kaffeehaus utgjorde dermed en arena mellom privatsfæren og politikkens institusjonelle møteplasser. Her kunne mennesker fra ulike miljøer møtes – journalister, studenter, forfattere, advokater, embetsmenn og politikere – uten at sammenkomsten nødvendigvis fikk den formelle karakteren til et politisk møte.
Denne funksjonen var særlig viktig i et monarki der mulighetene for politisk deltakelse lenge var begrenset. Kafeen tilbød en diskusjonsarena som verken tilhørte makten eller gaten. Den bidro dermed til å utvide en urban offentlighet der begivenheter i imperiet og Europa kunne diskuteres til daglig. Revolusjonen i 1848 synliggjorde den politiske betydningen av dette sosiale samværet. Kafeen fungerte da som et bindeledd mellom informasjon og mobilisering. Det ville likevel være overdrevet å betrakte den som en revolusjonær arnestad i seg selv. Rollen var mer diffus, men kanskje også mer interessant: Den bidro til å gjøre politiske begivenheter til en kollektiv erfaring. Kafeen gjorde det altså mulig å formidle og diskutere politikk utenfor institusjonene. Den utgjorde en uformell infrastruktur som var særlig nyttig i et samfunn der pressen, foreningene og de politiske organisasjonene fortsatt var underlagt betydelige begrensninger. Etter 1848 forsvant ikke kafeens politiske funksjon selv om revolusjonene mislyktes. Den endret karakter. Mot slutten av 1800-tallet gjorde utviklingen av pressen, det intellektuelle livet og de politiske organisasjonene kafeen til et særlig viktig sted for nettverksbygging. Journalister, forfattere, intellektuelle, studenter og politikere møttes der. Enkelte kafeer ble knyttet til bestemte intellektuelle eller politiske miljøer. Café Griensteidl illustrerer denne utviklingen særlig godt. Den ble et møtested for Wiens litterære og intellektuelle liv, ikke minst for kretsen rundt Jung-Wien. Fra 1890-årene var den samlingssted for denne gruppen, som blant annet omfattet Hugo von Hofmannsthal (1874–1929), Arthur Schnitzler (1862–1931) og Karl Kraus (1874–1936). Kafeen var nærmest et laboratorium for den litterære moderniteten i Wien. Den viste dermed hvor flytende grensen var mellom kulturelt og politisk samvær. Samtidig avdekket denne utviklingen en grunnleggende begrensning: Kaffeehaus var en offentlig arena, men ikke en demokratisk arena i dagens betydning. Kundekretsen var fortsatt overveiende mannlig og tilhørte i stor grad bestemte sosiale lag.
Les også: Clubland – den usynlige arkitekturen bak britisk statskapasitet 🔒
Praha: Det sosiale samværet får et nasjonalt preg
På 1800-tallet var Praha et særlig godt sted å observere spenningene som gjennomsyret habsburgmonarkiet. Moderniseringen av byen gikk hånd i hånd med fremveksten av den tsjekkiske nasjonale bevegelsen og økende konkurranse mellom tyskspråklige og tsjekkiske befolkningsgrupper og miljøer. I denne sammenhengen ble også de sosiale møteplassene arenaer der tilhørighet kom til uttrykk. Kafeen var ikke noe unntak. Språket man snakket, avisene man leste og menneskene man møtte, bidro til å definere identiteten til både stedet og kundekretsen.
Utviklingen skilte seg fra den i Wien. Den wienske kafeen kunne fungere som en relativt åpen diskusjonsarena, der ulike synspunkter kunne brytes mot hverandre. I Praha ble det sosiale samværet gradvis organisert etter språklige og nasjonale skillelinjer. Kafeen var dermed ikke lenger bare en arena for offentligheten. Den ble en møteplass for konkurrerende offentligheter. Pressen synliggjorde dette særlig tydelig.
Som i Wien stilte kafeene aviser til rådighet for kundene og la til rette for at de kunne lese dem sammen. Men i en by preget av rivalisering mellom nasjonale grupper fikk selve avisvalget en særskilt betydning.
Les også: Sveits’ storstrategi 🔒
Å lese tsjekkisk eller tyskspråklig presse, samtale på det ene eller det andre språket og besøke bestemte kafeer fremfor andre: Slike hverdagslige handlinger bidro til å skape atskilte sosiale miljøer. Spørsmålet var ikke lenger bare hvilken avis man leste, men hvilket språk man leste den på. Avisen på kafébordet ble dermed en markør for tilhørighet. Národní listy og Hlas národa hørte til det tsjekkiske nasjonale miljøet, mens den tyskspråklige pressen representerte byens andre offentlighet. Her fant man den nokså liberale Prager Tageblatt og særlig Bohemia, det viktigste organet for den tyske liberale strømningen i Böhmen. Denne utviklingen kom særlig tydelig til uttrykk under fremveksten av den tsjekkiske nasjonale bevegelsen. Kultur, språk og politikk var tett sammenvevd. Å besøke bestemte steder, lese bestemte publikasjoner og møte bestemte grupper bidro til å bygge et felles nasjonalt miljø, som også kom til uttrykk i kunsten. Café Slavia, som åpnet i 1884 overfor Nasjonalteateret (Národní divadlo), ble et slags sentrum for moderne tsjekkisk kultur. Her møttes forfattere, skuespillere, kunstnere og musikere, og kafeen ble en uformell forlengelse av den nasjonale kulturscenen. Den forbindes blant annet med Rainer Maria Rilke (1875–1926) og komponisten Bedřich Smetana (1824–1884). Dreiningen mot nasjonale fellesskap i det sosiale samværet reiste samtidig et nytt spørsmål: Hva skjer når et nasjonalt fellesskap ikke lenger bare søker å bevare sin identitet, men også å bygge sin egen politiske kultur? Budapest gir mulighet til å undersøke nettopp dette.
Budapest: Pressen som en forlengelse av den politiske kafeen
Budapest representerte et annet tilfelle enn Wien og Praha. Etter kompromisset i 1867 fikk Ungarn betydelig styrket politisk selvstyre innenfor monarkiet. Budapest opplevde deretter en spektakulær vekst og ble gradvis det politiske, økonomiske og kulturelle sentrum i kongeriket Ungarn.
Kafeene sto sentralt i denne omveltningen. Antallet økte i takt med urbaniseringen og fremveksten av et nytt bysamfunn. Som i Wien var kafeen et sted for lesing og samtale. Men i Budapest inngikk dette sosiale samværet i en særskilt sammenheng: oppbyggingen av en ungarsk politisk kultur innenfor dobbeltmonarkiet.
Les også: Entreprenørbyen Venezia – «Serenissimas» makt, tro og estetikk 🔒
Kafeen ble dermed et sted der to sider ved moderniteten møttes: utviklingen av det moderne bylivet og nasjonsbyggingen. Forbindelsen mellom kafé og presse var særlig viktig i Budapest. Fremveksten av en dynamisk politisk og litterær presse gjorde enkelte kafeer til reelle arbeidsplasser for journalister og forfattere. Her leste man aviser, utvekslet informasjon, skrev, møtte samarbeidspartnere og bygget nettverk. To aviser var særlig sentrale i den ungarske pressen på denne tiden: Pesti Napló, som var liberal og senere gikk i opposisjon, og Pesti Hírlap, som var nokså konservativ etter 1878. Budapest var ikke bare en mottaker av informasjon. Byen produserte den også. Kafeen ble en infrastruktur for den nasjonale politiske kulturen, som knyttet sammen presse, intellektuelle, sosiale nettverk og politisk liv i en hovedstad under full utvikling. Café Central, grunnlagt i 1887, ble for eksempel et viktig sentrum for ungarsk litteratur rundt tidsskriftet Nyugat («Vesten»), som ble etablert i 1908. Tidsskriftet inngikk i et miljø som forente litteratur, offentlig debatt og politisk modernitet. Blant poetene og forfatterne i dette miljøet var Endre Ady (1877–1919), Mihály Babits (1884–1941) og Dezső Kosztolányi (1885–1936) …
Les også: New York Times, Qatar og pressens ulike målestokker
«Kafeen ble dermed et sted der to sider ved moderniteten møttes: utviklingen av det moderne bylivet og nasjonsbyggingen.»
Trieste: Kafeen i imperiets utkant
Trieste kom under habsburgernes kontroll tidlig på 1700-tallet og ble gradvis monarkiets viktigste havneby. Wien, Praha og Budapest var politiske eller administrative hovedsteder. Trieste var noe annet: en havneby. Dens betydning skyldtes først og fremst rollen som knutepunkt for handel og sjøfart, snarere enn tilstedeværelsen av politisk makt. Byen var vendt mot Adriaterhavet og mot handelen med Sentral-Europa og middelhavsområdet. Denne posisjonen skapte en særegen form for sosialt samvær. I gatene og på kafeene møttes mennesker med ulike språk og ulik opprinnelse: italienere, slovenere, tyskspråklige, grekere, serbere, jøder, levantinere og gjennomreisende. Kafeen fikk dermed en annen funksjon, som møteplass for strømmer av mennesker og informasjon. Den triestinske kafeen var ikke imperiets salong. Den var dets åpne dør mot omverdenen. Gjennom havnen strømmet varer, men også mennesker, språk, aviser og opplysninger. Kafeen ble et av stedene der disse strømmene møttes. Den var dermed mindre et lukket rom enn et knutepunkt i ulike nettverk. Triestes kosmopolitisme innebar imidlertid ikke at byen var fri for konflikter. Mot slutten av 1800-tallet endret nasjonalismens fremvekst gradvis vilkårene for det sosiale samværet. På vegne av hvilket fellesskap uttalte man seg? Det sterke italienske innslaget ga næring til irredentismen. Samtidig gjorde den slovenske selvhevdelsen og tilstedeværelsen av andre befolkningsgrupper det vanskeligere å knytte byen til én enkelt nasjon. Kafeen ble dermed en arena der tre motstridende logikker kunne møtes: Trieste tilhørte habsburgmonarkiet, byen levde av handel og menneskers bevegelser, og de ulike fellesskapene krevde sin plass og hevdet sin identitet. I Trieste kunne avisen som lå tilgjengelig på kafeen, nærmest alene være nok til å signalisere tilhørighet. Å lese Il Piccolo (nasjonalliberalisme), L’Indipendente (italiensk irredentisme), Edinost (slovensk nasjonal orientering) eller den tyskspråklige dagsavisen Triestiner Zeitung (imperietro i enkelte perioder) var ikke bare å velge en informasjonskilde. Det var også, i det minste underforstått, å velge et politisk språk. Kafeen i Trieste synliggjorde dessuten hvor tett kultur og politikk var sammenvevd. Caffè Tommaseo, som åpnet i 1830, er byens eldste kafé. Den ble gradvis en intellektuell møteplass og forbindes blant annet med Italo Svevo (1861–1928) og Umberto Saba (1883–1957). Den fikk også en politisk rolle som sentrum for den irredentistiske bevegelsen. San Marco var på sin side både et litterært tilfluktssted, en samtalearena og et politisk møtested. I mai 1915 ble kafeen angrepet av tilhengere av den østerriksk-ungarske saken. Da forsvant denne tvetydigheten brått: Det kulturelle møtestedet ble et politisk mål.
Kafeene som speilbilder av imperiet
Fra Wien til Trieste, via Praha og Budapest, fulgte kafeene de politiske og intellektuelle omveltningene i det habsburgske området. Kafeen fremstår dermed som langt mer enn en kulisse for bylivet. I habsburgriket på 1800-tallet utgjorde den en reell, uformell infrastruktur for moderne politikk. Her sirkulerte informasjon, mennesker møttes, nettverk ble dannet og kollektive tilhørigheter tok gradvis form.
Les også: Wieneroperetten – mellom nasjonal identitet og nostalgi
Denne funksjonen var imidlertid verken ensartet eller uforanderlig. I Wien bidro kafeen til å utvide en offentlighet som fortsatt i stor grad befant seg utenfor de politiske institusjonene. Avislesing og samtale gjorde aktuelle begivenheter til en kollektiv erfaring. I Praha fikk det sosiale samværet et nasjonalt preg: Språket, avisene og kundekretsene bidro til å gjøre kafeen til en arena der atskilte politiske og kulturelle fellesskap tok form. I Budapest ble den en infrastruktur for den nasjonale politiske kulturen, som knyttet sammen journalister, intellektuelle og aktører i det offentlige livet. I Trieste synliggjorde den en annen side ved det sosiale samværet i imperiet. Her lå møteplassene i en kosmopolitisk by i rikets utkant, der imperiets nettverk møttes, men der de ulike nasjonale selvhevdelsene også støtte stadig hardere sammen. Kafeen gjør det dermed mulig å forstå en vesentlig omveltning i 1800-tallets Europa: overgangen fra en politikk forbeholdt institusjonene og elitene til en politikk som fikk større utbredelse i samfunnet. Den viser også hvordan sirkulasjonen av ideer fremmet intellektuell skapervirksomhet. Denne demokratiseringen av det sosiale samværet innebar likevel ikke nødvendigvis at en samlet offentlighet vokste frem. Den samme kafeen som brakte mennesker sammen, kunne også skille dem. Den som fremmet sirkulasjonen av ideer, kunne samtidig forsterke gruppetilhørigheter. Og den som la til rette for kosmopolitisme, kunne bli et sted for nasjonal selvhevdelse.
«I Wien bidro kafeen til å utvide en offentlighet som fortsatt i stor grad befant seg utenfor de politiske institusjonene.»
Nettopp dette paradokset gjør kafeen til et særlig godt sted å observere habsburgrikets siste fase. Før de nasjonale spenningene utviklet seg til åpne politiske kriser, kunne de allerede avleses i det daglige sosiale samværet: i språkene som ble snakket, avisene som ble lest, nettverkene man deltok i og stedene man valgte å møtes. På terskelen til 1914 var kafeene i det habsburgske området derfor et speilbilde av imperiet selv. De var steder der mennesker, informasjon og ideer sirkulerte, og der ulike grupper levde side om side. Samtidig var de arenaer der de politiske og nasjonale grensene som til slutt skulle bidra til rikets oppløsning, begynte å ta form.
Videre lesning
Heise U. «Café et salons de café : Une histoire de la sociabilité et des mœurs». Le Promeneur, 1987.
Magris C. «Microcosmes». Folio, 2000.
Gonzales-Vangell B. «Le Kaffeehaus, lieu de modernité». Germanica, 43 | 2008.
Drouin M. «L’Europe des cafés». Revue des Deux Mondes, 2004.
Gilbert D. «Comment le café devint viennois : Métissage et cosmopolitisme urbain». Academia.edu, 2011.
Nasjonalisme og opera i det østerrikske og østerriksk-ungarske imperiet (1848–1900) 🔒
