Britiske, amerikanske og franske universiteter bygger varige posisjoner i Sentral-Asia. Norske universiteter bør være til stede – men partnerskapene må bygge lokal forskningskapasitet, ikke bare eksportere vitnemål.
Kortversjonen
- Kasakhstan etablerer seg som et regionalt knutepunkt ved å importere utenlandske universiteter og tilby titalls operative utdanningsinitiativer.
- Myndighetene bruker høyere utdanning som strategisk nærings- og teknologipolitikk, med særlig vekt på kunstig intelligens og realfag.
- Landet sikter mot å redusere kompetanseflukt og utdanne unge hjemme gjennom samarbeid med britiske, amerikanske og franske institusjoner.
- Den virkelige testen for Kasakhstan blir å bygge robust lokal forskningskapasitet og unngå et sårbart, todelt utdanningssystem over tid.
- Norske universiteter glimrer med sitt fravær på departementets oversikt og bør vurdere en sterkere, forskningsbasert tilstedeværelse.
Da jeg deltok på National Think Tank Forum i Astana 21. august, ble høyere utdanning ikke behandlet som en sektor blant mange. Den ble behandlet som nasjonal infrastruktur – på linje med energi, teknologi og transport. Forumet, arrangert av Kazakhstan Institute for Strategic Studies under presidenten, samlet myndigheter, forskere og eksperter til diskusjoner om blant annet utdanning og forskning, kunstig intelligens, menneskelig kapital, industri og energi.
En av de mest konkrete illustrasjonene kom i en oversikt fra Kasakhstans departement for vitenskap og høyere utdanning. Sliden som ble presentert på møtet, viste 33 operative akademiske, forsknings- og internasjonale samarbeidsinitiativer og sju nye åpninger i 2026. Den skilte uttrykkelig mellom fem utenlandske universitetsfilialer, fem representasjonskontorer, ett strategisk partnerskap, seks dobbeltgradsordninger og tre fellesgrader.
Det er nettopp denne kategoriseringen som gjør bildet interessant. Tallet 40 kan ikke uten videre leses som 40 fullverdige utenlandske campuser. Det omfatter ulike institusjonelle modeller – fra filialer og representasjonskontorer til dobbeltgrader og strategiske partnerskap. Departementets presentasjon oppga også 37 051 internasjonale studenter. Et separat publisert helårstall for studieåret 2025–2026 er 35 075 studenter fra 88 land. Fordi referansedatoen på forumsliden ikke er angitt, bør de to tallene ikke blandes. De viser likevel samme retning: Kasakhstan bygger raskt opp sin rolle som regionalt utdanningsknutepunkt.
Ambisjonen er forståelig. Kasakhstan vil utdanne flere unge hjemme, dempe kompetanseflukt, støtte økonomisk omstilling og bli et regionalt knutepunkt for høyere utdanning. Myndighetene oppgir at over 30 utenlandske universitetsfilialer nå er i drift. Samtidig omtaler departementet et nettverk på 40 filialer som er under utvikling. Også disse formuleringene må leses med samme forbehold: En filial, en samarbeidsgrad, en såkalt mikro-campus og en fullt integrert utenlandsk campus er ikke det samme.
Les også: Kasakhstans neste suverenitetskamp handler om kunnskap
Et utdanningspolitisk laboratorium
Omfanget er likevel betydelig. Ved inngangen til studieåret 2025–2026 hadde Kasakhstan 116 høyere utdanningsinstitusjoner og 678 100 studenter. Det samme studieåret var 35 075 internasjonale studenter fra 88 land registrert – 11 prosent flere enn året før. Regjeringens langsiktige mål er 100 000 internasjonale studenter. Dette helårstallet er det mest sammenlignbare statistiske grunnlaget; tallet 37 051 brukes her kun som dokumentasjon på hva departementet presenterte på forumet 21. august.
Satsingen er ikke tilfeldig fordelt. Departementet oppgir at 85 prosent av programmene i filialnettverket er rettet mot blant annet kunstig intelligens, cybersikkerhet, ingeniørfag og naturvitenskap. For studieåret 2026–2027 er det satt av 3 190 statlige studieplasser ved de utenlandske filialene. Høyere utdanning brukes med andre ord aktivt som nærings-, teknologi- og regionalpolitikk.
Modellene varierer. Cardiff University åpnet i Astana i 2025 og tilbyr fireårige løp innen informatikk, ledelse, byggingeniørfag og letegeologi. Coventry University åpnet i Astana i 2024 og åpner en ny campus i Almaty høsten 2026. I Petropavl driver University of Arizona en mikro-campus sammen med Kozybayev University. Nær 400 studenter er tatt opp på flere programmer, og de første 22 kandidatene i informasjonsvitenskap fullførte en dobbeltgrad sommeren 2026. Heriot-Watt University tilbyr på sin side dobbeltgrader i ingeniør- og teknologifag sammen med Zhubanov University i Aktobe.
Les også: Kasakhstan satser stort på kunstig intelligens – vil bli eurasisk teknologileder
Den virkelige testen
Det er lett å la seg imponere av tempoet, institusjonsnavnene og antallet avtaler. Men den avgjørende testen kommer først nå. Et utenlandsk universitet kan levere en læreplan og et internasjonalt vitnemål relativt raskt. Det tar langt lengre tid å bygge et robust fagmiljø som utdanner egne forskere, konkurrerer om forskningsmidler, utfordrer myndigheter og næringsliv – og overlever når den første tiårsavtalen løper ut.
Forskningen på internasjonale filialcampuser viser nettopp denne spenningen. De kan utvide kapasitet og gi flere studenter tilgang til internasjonal utdanning. Samtidig er kvalitetssikringen krevende når ansvar fordeles mellom vertsuniversitet, utenlandsk partner, myndigheter og private aktører. Studier av ansatte ved slike campuser peker også på utfordringer knyttet til forskningsstøtte, karriereutvikling og akademisk
frihet. Poenget er ikke at disse problemene nødvendigvis oppstår i Kasakhstan, men at de må måles og styres – ikke forutsettes løst av et kjent merkenavn.
Derfor bør Kasakhstan stille mer krevende spørsmål enn hvor mange filialer som er åpnet: Hvor stor andel av de fast vitenskapelig ansatte rekrutteres og kvalifiseres lokalt? Hvor mange felles ph.d.-løp, laboratorier og fagfellevurderte forskningsprosjekter etableres? Hvem eier data, studieprogrammer og immaterielle rettigheter? Har den lokale faglige ledelsen reell innflytelse? Publiseres frafall, læringsutbytte, studenttilfredshet og kandidatresultater på en måte som gjør institusjonene sammenlignbare?
Det finnes lovende tegn. Heriot-Watt og Zhubanov har forpliktet seg til forskningssamarbeid, doktorgradsaktivitet og utvikling av lokal kapasitet. University of Arizona-samarbeidet har gått fra dobbeltgrader til konkrete forskningsprosjekter. Slike elementer er viktigere enn antallet skilt på campusveggen.
Internasjonalisering uten lokal forankring blir sårbar
Kasakhstans modell har også en fordel som ofte undervurderes i Europa: Den bringer internasjonal utdanning til studentene, i stedet for å kreve at studentene flytter til London, Cardiff eller Tucson. Det kan redusere familiens kostnader og gjøre internasjonale grader tilgjengelige for flere. Statlige stipend kan bidra ytterligere. Samtidig kan det oppstå et todelt system dersom de mest attraktive programmene samler de beste studentene, lærerne og offentlige midlene, mens nasjonale universiteter får en svakere posisjon.
Les også: Når utdanning blir geopolitikk
Dette er ikke et argument mot utenlandske universiteter. Det er et argument for å bedømme dem etter hvilken kapasitet som blir igjen lokalt. En vellykket filial bør over tid gjøre partnerinstitusjonen sterkere, ikke mer avhengig. Den bør utvikle kasakhstanske fagmiljøer som kan sette forskningsagendaen, lede prosjekter og utdanne neste generasjon akademikere. Den bør dessuten være faglig integrert i regionen den skal tjene – enten behovet gjelder energiomstilling i vest, gruve- og geologifag i industriregionene eller digitalisering i de største byene.
Norske universiteter bør være til stede
Det mest påfallende for en norsk deltaker på forumet var hvem som allerede er tungt til stede – og hvem som ikke er det. Departementets kart viser universiteter fra flere NATO-land, særlig Storbritannia, USA og Frankrike, med filialer, representasjonskontorer, mikro-campuser, dobbeltgrader og langsiktige partnerskap. Dette er ikke en NATO-satsing, men det viser at høyere utdanning også er blitt en del av landenes strategiske tilstedeværelse i Sentral-Asia.
Britiske Cardiff og Coventry har etablert omfattende campuser. Amerikanske University of Arizona har bygget en mikro-campus, mens universiteter som Manchester, Pittsburgh og Duke inngår i andre institusjonelle modeller. Når så mange internasjonale universiteter bygger varige posisjoner, bør også norske universiteter være her – ikke nødvendigvis med en full campus fra første dag, men med en tydelig, langsiktig og forskningsbasert tilstedeværelse.
Les også: Kasakhstans første Kurultai-valg: Den institusjonelle prøven begynner nå
Norge er ikke helt fraværende. Jeg forstod at UiT har hatt et faglig samarbeid med Nazarbayev University om ingeniørutdanning, energieffektive bygg og fornybar energi, og norske og kasakhstanske myndigheter har diskutert utvidet forsknings- og utdanningssamarbeid. Men ingen norsk institusjon fremgår av departementets forumkart med en filial, et representasjonskontor eller en strategisk struktur av samme tyngde som flere britiske og amerikanske aktører. Det bør utløse en diskusjon i norsk universitetssektor.
Norske fagmiljøer har mye å bidra med innen energi og industriell omstilling, ressursforvaltning, kritiske mineraler, digitalisering, logistikk, entreprenørskap og offentlig styring. Samtidig vil en institusjonell tilstedeværelse gi norske forskere og studenter tilgang til et kunnskapsmiljø i rask utvikling og til problemstillinger som blir stadig viktigere for Europa. Norsk høyere utdanning trenger ikke kopiere hele Kasakhstans campusstrategi. Men vi bør lære av viljen til å koble utdanningspolitikken direkte til langsiktige kompetansebehov – og erkjenne at prosjektbasert mobilitet alene ikke bygger den samme posisjonen som et varig institusjonelt nærvær.
Samtidig bør norske universiteter være varsomme med å eksportere studieprogrammer uten å binde dem til forskning, gjensidig mobilitet og lokal institusjonsutvikling. Et partnerskap er ikke likeverdig bare fordi begge logoene står på vitnemålet. Likeverdighet krever delt beslutningsmakt, åpen kvalitetssikring og forutsigbare ressurser til forskere og stipendiater på begge sider.
Kasakhstan har valgt en rask vei inn i det globale utdanningsmarkedet. Den kan bli en kraftig motor for kunnskapsutvikling i Sentral-Asia. Men suksessen bør ikke telles i åpninger, avtaler eller internasjonale merkenavn. Den bør måles i hva landet selv er i stand til å utvikle, forske på og lære bort når den utenlandske partneren ikke lenger er nyhet. Først da er en importert campus blitt til varig akademisk kapasitet.
