Når én gulfstat omtales med sympati og dens rivaler med hard kritikk, oppstår et presseetisk spørsmål: Hvor går grensen mellom journalistisk vurdering og slagside?
Kortversjonen
- New York Times-journalisten Declan Walsh beskyldes for å ha en vedvarende Qatar-vennlig og kritisk slagside i sin dekning av Midtøsten.
- Artiklene hans har over tid fremstilt Qatar som et heroisk og uavhengig offer, samtidig som sentrale anklager om terrorstøtte utelates.
- Qatars regionale rivaler, spesielt De forente arabiske emirater og Saudi-Arabia, blir konsekvent fremstilt i et svært negativt lys.
- Walsh har ignorert alvorlige kontroverser som migrantarbeidernes kår foran fotball-VM og unngått kritiske spørsmål i intervjuer med qatarske myndigheter.
- Saken belyser hvordan subtile interessefellesskap mellom stater og profilerte journalister kan undergrave redaksjonell upartiskhet og presseetikk over tid.
Denne tilsynelatende overbærenheten skyldes også bildet Doha har skapt i deler av vestlig presse: som en moderniserende aktør og mekler. Samtidig er Qatar fortsatt en av de fremste støttespillerne for politisk islam. Der slike bevegelser har kommet til makten, har det ofte ført til strengere vilkår for pressen – fra Egypt under Det muslimske brorskap til Tunisia under Ennahdha. Overbærenheten gir grunn til ettertanke.
The New York Times er et symbol på journalistisk kvalitet, men heller ikke avisen er fri for kontroverser. Reportasjene lever ofte opp til idealer om grundighet og upartiskhet, men enkelte redaksjonelle valg reiser spørsmål. Declan Walsh, en anerkjent journalist i avisen, illustrerer en problematisk utvikling: Over tid tegner artiklene hans et bilde av en urovekkende nærhet til Qatars interesser. Dermed blir grensen mellom undersøkende journalistikk og formidling av påvirkning uklar.
Declan Walsh har arbeidet i The New York Times siden 2012 og gjort seg bemerket med slagkraftige undersøkelser og en kompromissløs stil. I 2013 ble han utvist fra Pakistan på grunn av reportasjer myndighetene mente var for kritiske. I 2017 unnslapp han så vidt pågripelse i Kairo etter at irske myndigheter grep inn. Han har også mottatt prestisjetunge utmerkelser, blant annet Robert F. Kennedy Journalism Award i 2019 for reportasjene fra Jemen og Cornelius Ryan Award i 2021 for The Nine Lives of Pakistan. Karrieren vitner om betydelig faglig anerkjennelse.
Les også: Pakistan vil mekle fred ute – men kjemper mot store kriser hjemme 🔒
Walsh var The New York Times’ korrespondent i Midtøsten fra 2015 til 2020 og har siden dekket Afrika. Likevel viser han en Qatar-vennlig slagside som reiser spørsmål om avisens presseetiske standarder. Den kommer til uttrykk på to måter: i artikler som stiller Doha i et svært gunstig lys, og i en gjennomgående streng behandling av landets regionale rivaler, særlig De forente arabiske emirater og Saudi-Arabia.
En dragning mot Qatar
De første tegnene på denne slagsiden viser seg i 2017, da fem arabiske land, ledet av Saudi-Arabia og De forente arabiske emirater, innfører en blokade mot Qatar. Helt fra krisens begynnelse fremstiller Walsh emiratet som et land som lider overlast, men står imot presset fra sine mektige naboer: «Qatar har på sett og vis vært beleiret i en måned, men denne umåtelig rike nasjonen ved Persiabukta merker foreløpig lite til belastningene» (Wealthy Qatar Weathers Siege, but Personal and Political Costs Grow, 2. juli 2017). I løpet av noen måneder publiserer han en rekke artikler der Qatar gjennomgående skildres som en bastion i kampen mot urett.
«Qatar har på sett og vis vært beleiret i en måned, men denne umåtelig rike nasjonen ved Persiabukta merker foreløpig lite til belastningene.»
– Declan Walsh, New York Times, 2. juli 2017
Artiklene etablerer en fortelling som forsterker seg selv: om et heroisk land som blir angrepet på grunn av sin uavhengighet og sitt forsvar for egen suverenitet. Når Den internasjonale domstolen «retter et symbolsk slag mot handels- og diplomatiblokaden innført av De forente arabiske emirater og landets allierte», understreker Walsh betydningen av avgjørelsen. Han fremstiller den som en seier for retten over vilkårligheten (Court Orders U.A.E. to Let Expelled Qataris Back In, 23. juli 2018).
Walsh styrker også bildet av Qatar som en tolerant fristad ved å sette landet opp mot de autoritære styresmaktene i de andre gulfstatene. Denne «åpne holdningen er nettopp det som i det siste har opprørt Qatars langt større naboer og kastet Midtøsten ut i en av regionens mest dramatiske diplomatiske konfrontasjoner» (Qatar Opens Its Doors to All, to the Dismay of Some, 16. juli 2017).
Les også: Qatars styrke og sårbarhet i krigstid 🔒
Fortellingen utelater imidlertid en rekke følsomme spørsmål som store internasjonale medier har dokumentert. Beskyldningene om finansiering av terrorisme går igjen. I 2013 påpekte det amerikanske utenriksdepartementet at private donasjoner fra gulfstater utgjorde «en viktig finansieringskilde for sunnimuslimske terrorgrupper, særlig i Syria». Washington har også pekt på Qatars «ettergivende miljø» for innsamling av midler til terrorformål. Senere har Doha fått kritikk for forbindelsene til Hamas, hvis politiske fløy landet huser.
Det finnes også mange mistanker om politisk innblanding. Qatargate-skandalen avdekket blant annet Qatars angivelige deltakelse i påvirkningskampanjer rettet mot medlemmer av Europaparlamentet. Saken reiser spørsmål om hvor stor innflytelse landet har i vestlige maktmiljøer.
Mens fotball-VM i 2022 samlet oppmerksomheten til regionens journalister, omtaler Declan Walsh mesterskapet i bare én artikkel, publisert tre år før det fant sted. Der beskriver han det som «en enorm bragd for et lite land med 300 000 innbyggere, som viser sin ambisjon om å gjøre seg gjeldende på verdensscenen ved hjelp av gassrikdommen sin» (Persian Gulf Standoff Starts to Thaw on the Soccer Field, 19. desember 2019). Han nevner verken de tusenvis av migrantarbeidere som ifølge enkelte anslag døde, kontroversene om arbeidsforholdene eller de luftavkjølte stadionene midt i ørkenen.
Under Middelhavsdialogene i Roma i 2018 intervjuer Walsh Qatars utenriksminister, Mohamed Al-Thani. I motsetning til sin vanlige, pågående stil opptrer han forsiktig og unngår følsomme spørsmål om Qatars forhold til USA og Iran. Intervjuet blir til og med promotert av Qatars utenriksdepartement.
X-kontoen hans bekrefter denne slagsiden. Alle de 50 innleggene han publiserer om Qatar mellom 2013 og 2024, viser en tydelig overbærenhet overfor landet.
Les også: Joseph Nye og soft power: den største klisjéen 🔒
juni 2018. «Jeg forstår ikke påstanden om at Haftars fremgang i Libya i fjor sommer skyldtes at Qatar var lammet. Støtten fra De forente arabiske emirater, ja. Men Qatar trakk tilbake mesteparten av støtten til Libya i slutten av 2015 etter anmodning fra USA. Kvartettens påstand om at Qatar var en sentral aktør i Libya, var utdatert fra første stund.»
november 2018. «Mens rivalene Saudi-Arabia og De forente arabiske emirater sitter fast i Jemen-krigen, forsøker Qatar å skille seg ut ved å fremstille seg som et enevelde med større respekt for menneskerettighetene. Doha har også innført reformer i arbeidsretten i år.»
desember 2018. «Qatarsk melk, qatarske papirlommetørklær og til og med qatarsk såpe: @NYTBen rapporterer fra Doha om hvordan qatarerne håndterer den saudiarabiske og emiratarabiske blokaden, 18 måneder etter at den begynte. ‘Vi har gått videre’, sier de.»
juli 2020. «Jeg slukte denne historien: prinsen av Qatar og studieårene hans i Los Angeles.»
En besettelse av å kritisere Emiratene og Saudi-Arabia – i tråd med Qatar
Declan Walsh behandler Qatars naboer svært annerledes. Mellom 2015 og 2020 publiserer han 12 artikler og 70 innlegg på X som utelukkende er kritiske til De forente arabiske emirater, uten å rette tilsvarende kritikk mot Doha. Forskjellen er slående: Emiratene fremstilles gjennomgående som en destabiliserende aktør, mens Qatar slipper unna sammenlignbar kritikk.
Mellom 2019 og 2024 angriper Walsh Emiratene og Saudi-Arabia i alle de 12 artiklene der landene omtales. Han kaller Emiratene en «røverstat» (rogue state) og fremstiller landet som villig til å manipulere den internasjonale ordenen for å forsvare egne interesser (How a U.S. Ally Uses Aid as a Cover in War, 21. september 2024).
Les også: Når en New York Times-journalist gjør Qatars ærend
Siden april 2023 har Walsh viet mye av oppmerksomheten sin til Emiratenes angivelige innblanding i Sudan. Av hans 109 siste publiseringer handler 67 om denne krigen, og Emiratenes rolle nevnes i dem alle. Han beskriver en hemmelig operasjon utført «under et humanitært dekke», der «De forente arabiske emirater gjennomfører en omfattende hemmelig operasjon for å støtte en av partene i den ødeleggende krigen i Sudan, ved å levere kraftige våpen og droner, behandle sårede soldater og evakuere de hardest rammede til et av sine militærsykehus» (Talking Peace in Sudan, the U.A.E. Secretly Fuels the Fight, 29. september 2023).
«De forente arabiske emirater gjennomfører en omfattende hemmelig operasjon for å støtte en av partene i den ødeleggende krigen i Sudan, ved å levere kraftige våpen og droner …»
– Declan Walsh, New York Times, 29. september 2023
Også når Walsh omtaler blokaden mot Qatar, skildrer han Emiratene som en pådriver for regionale kriser, ofte i allianse med Saudi-Arabia i jakten på strategisk dominans. Han beskriver en samordnet kampanje for å isolere Doha, med krav han anser som urealistiske, blant annet om å bryte forbindelsene med Teheran, og symbolske manøvrer som skulle svekke Qatars emir. Fortellingen inngår i en bredere kritikk av Emiratene og Saudi-Arabia, som fremstilles som makter som forsøker å forme den regionale ordenen etter egne interesser.
Også X-kontoen hans, med rundt 155 000 følgere, illustrerer dette korstoget mot Emiratene. Ingen av de 70 innleggene han publiserte mellom 2011 og 2024, er positive.
mai 2016. «En tankevekkende artikkel om bruken av kommersiell spionprogramvare mot dissidenter og journalister i De forente arabiske emirater, og uten tvil også andre steder.»
desember 2018. «I Jemen kjemper ikke saudierne og emirataraberne bare med amerikanske krigsfly og jemenittiske militser: De bruker også sudanske barnesoldater. En viktig reportasje fra @ddknyt i Khartoum.»
Les også: Sudan i kryssilden mellom Tyrkia og Emiratene 🔒
mars 2019. «Informasjonsmørket rundt Dubais økonomi betyr at ingen vet hvordan det går med den, noe som sannsynligvis betyr at det går dårlig.»
september 2024. «Denne uken møtte president Biden lederen for De forente arabiske emirater, den fremste økonomiske støttespilleren til Rapid Support Forces (RSF), som begår grusomheter. Biden hyllet De forente arabiske emirater som en nasjon ‘som alltid ser fremover’, uten å komme med noen offentlig kritikk av at landet har muliggjort etnisk rensing.»
Hva er fremtiden for journalistisk upartiskhet?
Nyere undersøkelser har avdekket direkte former for korrupsjon, men den mer subtile påvirkningen av enkelte journalister og opinionsledere er fortsatt lite utforsket. Saken om Declan Walsh illustrerer hvordan sammenfallende interesser kan virke: En journalistisk tolkning og en stats interesser kan trekke i samme retning uten at det er uttrykkelig avtalt, og over tid skape en vedvarende slagside.
«En vedvarende slagside som oppstår når en journalistisk tolkning implisitt sammenfaller med en stats interesser.»
Det er også i dette lyset man bør granske Qatars gode plassering på RSFs rangering for 2026. Rangeringen gjenspeiler ikke bare institusjonelle forhold. Den viser også hvor sterkt et internasjonalt omdømme som tålmodig er blitt bygget opp, kan være. Finansieringen og støtten Doha har gitt nettverk knyttet til Det muslimske brorskap, har paradoksalt nok bidratt til å styrke dette bildet i enkelte vestlige miljøer. Qatar er blitt fremstilt som en beskytter av politiske saker som omtales med begreper som frigjøring, mekling og pluralisme.
Når et slikt interessesammenfall vedvarer over tid, kan det påvirke hvordan store medier oppfatter et land, og deretter organisasjonene som bygger sine vurderinger på det samme informasjonsmiljøet. Som filosofen Edward Wasserman påpeker, er interessekonflikter ofte mer diffuse og sammensatte enn tradisjonelle presseetiske regler tar høyde for. Derfor må mediene, i likhet med RSF, sørge for større åpenhet, slik at opparbeidede omdømmer ikke skjuler faktiske inngrep i pressefriheten.
Sudan i oppløsning: Når etnisk tilhørighet definerer skillelinjer i krig
