Fem venetianske ambassadører knelte foran paven i Roma. Ydmykelsen ble første skritt på veien mot å vinne republikken tilbake.
Kortversjonen
- Venetiansk ekspansjon på fastlandet og erobringer i Romagna provoserte frem en mektig europeisk koalisjon gjennom Cambrai-traktaten i 1508.
- Et knusende militært nederlag ved Agnadello i 1509 førte til at Venezia mistet nesten hele sin fastlandsrepublikk på få uker.
- Venezia sikret sin overlevelse ved å beskytte den uinntakelige lagunen, gi fastlandsbyene frihet til å forhandle og senere gjenerobre Padova.
- Gjennom målrettet diplomati og ydmykende innrømmelser overfor paven klarte Venezia å splitte fiendene og bygge nye allianser.
- Republikken gjenvant sine territorier i løpet av åtte år, men valgte deretter en permanent forsiktig linje basert på maktbalanse.
En republikk som hadde skaffet seg for mange fiender
En så usannsynlig koalisjon kunne dannes fordi Venezia ved inngangen til 1500-tallet hadde tatt noe fra hver av de andre maktene.
Gjennom 1400-tallet hadde republikken utviklet seg fra sjømakt til landmakt. Padova, Vicenza, Verona, Brescia, Bergamo og Friuli var kommet under Markusløven. Fastlandet ga Venezia det lagunen ikke kunne skaffe: korn, tømmer, soldater, skatteinntekter og strategisk dybde. Utvidelsen var rasjonell og hadde vært svært vellykket. Problemene begynte med det som fulgte. Da Cesare Borgias makt brøt sammen etter pave Alexander VIs død i 1503, grep Venezia byer i Romagna – Rimini, Faenza og Ravenna – som den nye paven, Julius II, regnet som Sankt Peters arvegods. Republikken besatte havner i Puglia som var tatt fra kongeriket Napoli, og dermed fra Ferdinand av Aragón. Den kontrollerte Cremona, som Ludvig XII gjorde krav på i kraft av sitt herredømme over Milano. Den utfordret Maximilians besittelser i Friuli og Istria og hadde så sent som i 1508 påført ham et ydmykende militært nederlag. Venezia hevdet dessuten retten til å håndheve orden i hele Adriaterhavet og kreve inn toll der. Det vakte motvilje hos alle.
I tillegg kom en mer diffus, men like reell, bitterhet. Venezia var rikt, lukket og arrogant. Republikken handlet med tyrkerne mens andre forkynte korstog, nektet Roma kontroll over sitt eget presteskap og hadde ambassadører som visste alt, men røpet ingenting. Europas fyrster misunte Venezia like mye som de fryktet republikken. Det trengtes bare én mann til å samle alle disse motsetningene i en allianse. Den mannen var Julius II.
Les også: Sjøslaget ved Lepanto (7. oktober 1571): Begynnelsen på begynnelsen 🔒
Delingen i Cambrai
Den 10. desember 1508 undertegner Margarete av Østerrike og kardinal d’Amboise en traktat i Cambrai på vegne av keiseren og kongen av Frankrike. Offisielt skal de forberede et korstog mot tyrkerne. I virkeligheten fastsetter hemmelige artikler hvordan en europeisk stat skal deles opp, noe som på den tiden er uten sidestykke. Alle vet på forhånd hva de skal få: Frankrike skal ta Brescia, Bergamo, Cremona og Crema. Keiseren skal få Verona, Vicenza, Padova og Friuli. Paven skal ta Romagna tilbake, mens Spania skal beholde havnene i Puglia. Kongen av Ungarn, hertugene av Savoie og Ferrara og markgreven av Mantova slutter seg til for å få sin del av restene.
Julius II slutter seg formelt til ligaen våren 1509. Han lyser Venezia i bann og legger republikken under interdikt. Dermed løses innbyggerne fra troskapsplikten, mens angrepet får preg av et religiøst begrunnet ordensinngrep. Fellen er lukket: Militært har republikken ingen allierte. Rettslig er den satt utenfor kristenheten. Diplomatisk har den ingen å forhandle med. Rapportene fra Venezias ambassadører, som vanligvis er så nyttige, viser nå bare hvor omfattende katastrofen som nærmer seg, vil bli.
Venezia gjør det den kan, med mye penger og få egne soldater. Republikken samler en hær på rundt 30 000 mann, rekruttert på vanlig vis gjennom profesjonelle hærførere. Patrisere fører nemlig aldri kommandoen over landstyrkene. To condottierer deler ledelsen: Niccolò Orsini, greve av Pitigliano og øverstkommanderende, er aldrende, forsiktig og vil vinne tid. Bartolomeo d’Alviano, generalguvernør, er temperamentsfull og dyktig og vil kjempe. Tro mot sin vane velger senatet begge to – og gir dem samtidig ordre om å unngå et avgjørende slag. Delt kommando og en tvetydig ordre er en oppskrift på nederlag.
Dagen ved Agnadello
Den 14. mai 1509 beveger de to hærene seg parallelt over sletten Ghiara d’Adda. Regnet pøser ned og gjør veiene til gjørmehull. Ludvig XII er selv til stede, sammen med La Palice, Trivulce og den unge Bayard. Venetianerne marsjerer i to kolonner; Alviano leder den bakerste. Tidlig på ettermiddagen støter det franske kavaleriet på ham nær landsbyen Agnadello.
Les også: Venezia og det hvite gullet: sukker, imperium og Middelhavet 🔒
Alviano kunne ha trukket seg unna. Han velger å holde stillingen, og lykkes med det. Infanteriet hans tar oppstilling i en skråning med vinranker og grøfter. Det franske kavaleriet klarer ikke å bryte gjennom. De første angrepene slås tilbake, og i to timer er utfallet uvisst. Gang på gang sender Alviano bud til Pitigliano om å snu og komme ham til unnsetning. Samlet ville de to kolonnene trolig ha vunnet. Men Pitigliano har senatets ordre om å unngå et feltslag i lommen og fortsetter marsjen. Alviano må kjempe alene mot hele den franske hæren.
Slutten er som man kan vente seg. Det franske artilleriet, Europas beste, beskyter infanteriformasjonene på langs. Rekkene bryter sammen, og de venetianske fotsoldatene blir massakrert der de står. Rundt 4 000 blir drept. Alviano såres i ansiktet og tas til fange. Om kvelden er slaget tapt, men den venetianske hæren finnes fortsatt: Pitigliano har fremdeles sine 20 000 mann i behold. Det er natten som gjør slutt på alt. Da leiesoldatene får høre om nederlaget, deserterer de i hopetall, hele kompanier om gangen. Neste morgen er bare noen hundre ryttere igjen rundt den øverstkommanderende. Hæren er ikke blitt tilintetgjort. Den har fordunstet.
«Hæren er ikke blitt tilintetgjort. Den har fordunstet.»
Tre uker på å miste et imperium
Det som følger, er mindre en krig enn en politisk kollaps. Ingenting står lenger mellom koalisjonen og lagunen. Byene på fastlandet vil ikke bli stormet for en tapt sak og åpner portene én etter én. Caravaggio, Bergamo, Brescia og Crema går over til franskmennene. Verona, Vicenza og Padova tar imot keiserens utsendinger. Paven får Romagna tilbake, og spanjolene får havnene sine. På under én måned er republikken redusert til øyene sine.
Les også: Entreprenørbyen Venezia – «Serenissimas» makt, tro og estetikk 🔒
I Venezia er panikken reell. Det snakkes om å laste Sankt Markus’ skatt om bord på skip og trekke seg tilbake til Dalmatia. Condottierene forbannes. Senatet tar da to beslutninger som skal forandre alt. Den første ligner en kapitulasjon: Senatet løser høytidelig byene på fastlandet fra troskapseden og gir dem lov til å forhandle med seierherrene. Det koster ingenting, siden byene uansett er tapt. Samtidig hindrer det at innbyggerne blir regnet som opprørske undersåtter. De lokale stormennene slipper å velge mellom forræderi og galgen, og minnet om en regjering som ikke krevde nytteløse ofre av sine undersåtter, blir bevart. På landsbygda under Venezia hadde Sankt Markus’ styre ry på seg for å være moderat, mens ingen ventet seg noe godt fra tyskerne. Denne handlingen skal bli gjengjeldt raskere enn man skulle tro.
Den andre beslutningen er å holde fast ved det vesentlige: Lagunen er uinntakelig. Ingen i koalisjonen har en flåte som kan trenge inn der, og koalisjoner varer ikke evig. Venezia må derfor holde ut og vente på at de allierte skal splittes – og gjerne hjelpe til litt.
Padova slår tilbake
Anledningen byr seg etter to måneder. Det keiserlige styret er knapt kommet på plass før det viser seg å være brutalt og grådig etter skatteinntekter. De tyske garnisonene er små og forhatte. Den 17. juli 1509 dukker en liten venetiansk styrke ledet av provveditore Andrea Gritti opp foran Padova. Gritti er en patriser som fjorten år senere skal bli doge. Styrken får støtte av bønder fra contado, landområdet rundt byen, som har grepet til våpen under ropet «Marco! Marco!». Padova blir gjenerobret i løpet av en formiddag.
Maximilian forstår straks faren og samler en stor hær for å ta byen tilbake. Den består av keiserlige, franske og spanske styrker og har et fryktinngytende beleiringsartilleri. I september blir Padova beleiret. Her avgjøres republikkens skjebne, og her skjer noe man ikke har sett i Venezia på lenge: Unge patrisere forlater Storrådet for å tjenestegjøre i skyttergravene, side om side med arsenalotti som er sendt som forsterkninger, og militsstyrker fra Padova. De moderniserte bymurene holder stand, stormangrepene mislykkes, og de allierte styrkene begynner å krangle. I midten av oktober hever Maximilian beleiringen og drar sin vei.
Les også: Slaget ved Oued al-Makhazin (4. august 1578): Kongenes nederlag 🔒
Militært er seieren begrenset. Politisk er den avgjørende. Den viser at koalisjonen ikke er uovervinnelig, at samholdet er svakt, og fremfor alt at det fortsatt finnes en venetiansk stat det går an å forhandle med. Hele diplomatiet som følger, bygger på denne demonstrasjonen.
Få paven til å skifte side
Nå begynner arbeidet Venezia er uten sidestykke i. Det utføres med en blanding av klarsyn og fullstendig mangel på såret stolthet som vekker beundring. Spørsmålet senatet stiller seg, er enkelt: Hvilket medlem av ligaen kan først fås til å bryte ut? Svaret er like enkelt. Det er verken Frankrike eller keiserriket. De vil ha områder Venezia ikke kan gi fra seg uten å opphøre å eksistere. Det er paven, for han har allerede fått det han ville ha: Romagna er hans. Samtidig begynner han å uroe seg over franskmennenes kontroll over hele Posletten. En alliert som har fått sitt, er en alliert som kan vinnes over.
«En alliert som har fått sitt, er en alliert som kan vinnes over.»
Venezia gir ham derfor alt. Republikken oppgir Romagna, frafaller kravene på Adriaterhavet og retten til å kreve inn toll der, og gjenoppretter de kirkelige rettighetene den hadde bestridt. Den godtar også den offentlige ydmykelsen Julius II krever: Den 24. februar 1510 kneler fem ambassadører fra La Serenissima foran paven på plassen utenfor Peterskirken og hører opphevelsen av bannlysningen bli lest opp. Scenen er skapt for å bli fortalt over hele Europa, og det blir den. I Venezia tar man det uten å mukke. Senatet har regnet ut at fem menns knefall koster mindre enn tapet av Verona.
Beregningen viser seg å være riktigere enn noen kunne håpe. Atten måneder senere er Julius II helt oppslukt av sitt nye krigsrop – «Ut med barbarene!» – og i oktober 1511 grunnlegger han Den hellige liga mot Frankrike, sammen med Spania og Venezia. Snart slutter også Henrik VIIIs England og de sveitsiske kantonene seg til. Fienden fra 1509 er blitt en alliert i 1511. På under to år har Venezia snudd den viktigste brikken i koalisjonen som skulle viske republikken av kartet.
Les også: Venezia – en opportunistisk makt 🔒
Skifte side, og så skifte igjen
Fortsettelsen er et stykke diplomatisk virtuositet: en rekke bevisste sideskifter, uten et ord om ideologi og uten et snev av troskap. Sveitserne driver franskmennene ut av Milano i 1512, og de forlater Italia. Men når byttet skal fordeles, nekter seierherrene å gi Brescia og Verona tilbake til Venezia. Keiseren vil beholde byene selv. Republikken konstaterer dermed at alliansen ikke lenger gir den noe, og trekker straks konsekvensen: Med traktaten i Blois i mars 1513 allierer den seg med Frankrike – hæren som knuste den ved Agnadello fire år tidligere.
Valget blir dyrt på kort sikt. I oktober 1513 knuser Cardonas spanjoler venetianerne ved La Motta nær Vicenza, rykker frem til kanten av lagunen og skyter noen kanonkuler mot byen fra Malghera. Handlingen er rent symbolsk, men Venezia har ikke opplevd noe lignende på århundrer. Republikken tåler også dette og venter på at alliansen skal bære frukter. Den får rett. I september 1515 knuser den unge Frans I sveitserne ved Marignano. Mot slutten av slaget ankommer venetianske styrker under Bartolomeo d’Alvianos kommando. Han er løslatt fra fransk fangenskap og har igjen fått ledelsen over en hær. Den beseirede fra Agnadello bidrar til seieren som skal gi ham landet tilbake. Han dør noen uker senere.
Resten er et spørsmål for juristene. Først kommer Brescia tilbake under venetiansk styre. Deretter følger Verona, som keiseren gir tilbake i januar 1517. Åtte år etter Agnadello er kartet over fastlandsbesittelsene nesten nøyaktig slik det var i 1508, med unntak av byene i Romagna og havnene i Puglia. Uten å ha vunnet ett eneste stort feltslag har Venezia gjenvunnet alt det en samlet europeisk koalisjon tok fra republikken på tre uker.
Les også: Italiakrigene: Da Frankrike drømte om halvøya
«Uten å ha vunnet ett eneste stort feltslag har Venezia gjenvunnet alt det en samlet europeisk koalisjon tok fra republikken på tre uker.»
Lærdommen Venezia trakk
Det ville være urimelig å avslutte med en triumf, for prisen var høy og synes ikke på kartene. Åtte år med krig hadde tømt statskassen og økt statsgjelden kraftig. Landsbygda på fastlandet var herjet, inntektene hadde stupt, og handelen var kommet i uorden akkurat da portugiserne begynte å frakte pepper hjem rundt Kapp det gode håp. Fremfor alt hadde Venezia sluttet å være en stormakt i Italia. Republikken hadde fått territoriet tilbake, men ikke sin tidligere anseelse. Århundret som begynte, skulle tilhøre de kontinentale monarkiene, og Venezia visste det.
Lærdommen patrisiatet trakk av denne prøvelsen, kaster lys over de neste 280 årene. Den var ikke at republikken trengte en nasjonal hær og en samlet kommando. Det var nettopp dette Machiavelli, som hadde fulgt katastrofen nøye, bebreidet den for ikke å forstå. Venezias egen lærdom var at republikken aldri mer måtte stå alene mot alle. Fra 1517 oppga den alle territorielle ambisjoner, holdt seg omhyggelig utenfor de store europeiske konfliktene, spesialiserte seg på megling, maktbalanse og etterretning og gjorde forsiktighet til et styringsprinsipp. Doktrinen var konsekvent og klok, og den virket: Republikken kom seg gjennom religionskrigene, trettiårskrigen og 1700-tallets konflikter uten å bli slukt av dem. Det kan ingen annen italiensk stat si.
Doktrinen hadde bare én svakhet, som først ble synlig etter tre århundrer. En politikk basert på maktbalanse har bare verdi så lenge man beholder evnen til å øve innflytelse. Lar man være å kjempe lenge nok, mister man til slutt evnen til det. Forsiktighet blir til maktesløshet uten at noen merker overgangen. I mai 1797 står Bonaparte foran en republikk som ikke har ført krig på 80 år. Han trenger verken slag eller beleiring: Storrådet stemmer for sin egen oppløsning, og den siste dogen gir dogehatten sin til tjeneren og sier at han ikke lenger får bruk for den. Kuren etter Agnadello var blitt sykdommen ved Campo Formio.
