Så lenge Kreml mener at de samlede kostnadene ved å ta i bruk masseødeleggelsesvåpen vil overstige eventuelle gevinster ved et slikt eventyr, vil Moskva ikke våge å bryte tabuet fra etter andre verdenskrig om bruk av atomvåpen.
Kortversjonen
- Kreml unngår å bruke atomvåpen fordi de samlede kostnadene og de uforutsigbare globale konsekvensene overstiger eventuelle militære gevinster.
- Historiske konflikter viser at atomvåpenstater som USA og Sovjetunionen gjentatte ganger har tapt kriger mot motstandere uten masseødeleggelsesvåpen.
- Ukraina har i flere år ignorert Moskvas røde linjer og gjennomført dype angrep med droner og missiler uten kjernefysisk eskalering.
- Vestlig frykt for russiske atomtrusler har ført til forsinkelser og begrensninger i leveransen av langtrekkende våpen til Ukraina.
- Eksperter påpeker at atomvåpen historisk har blitt brukt av en seirende makt for å sikre full seier, snarere enn i ren desperasjon.
Den vanlige oppfatningen om utsiktene for Russlands angrep på Ukraina er at det ikke kan, vil eller til og med bør bli fullstendig slått tilbake av Kyiv. Moskvas besittelse av atomvåpen, hevdes det, gjør dets militære nederlag i Ukraina ikke bare umulig, men faktisk uønsket. Hvis Russland trues av nederlag, er det angivelig klar til å risikere Armageddon ved å bruke sitt atomarsenal. I motsetning til dette er Ukraina, som ikke har egne masseødeleggelsesvåpen (WMD), dømt til å gi etter for Russlands krav, ifølge denne tolkningen av den russisk-ukrainske krigen.
Et bredt spekter av akademiske og ikke-akademiske stemmer har eksplisitt eller implisitt oppfordret Ukraina til å innstille sitt selvforsvar for å forhindre utbruddet av en atomkrig. Noen dager etter starten på Russlands fullskala invasjon spådde MIT-professor Barry Posen – som har forklart Russlands invasjon av Ukraina som en forebyggende krig – at: «Hvis den russiske kampanjen begynner å føles som en militær katastrofe, er det der eskalering til atomvåpen kommer inn i bildet.» Mer nylig ga den tidligere vokalisten i «Modern Talking», Dieter Bohlen, uttrykk for en utbredt oppfatning da han uttalte seg i tysk fjernsyn i juli 2026: «Hvis Ukraina vinner over Russland, vil vi få en verdenskrig.»
Verken Kyiv eller Vesten har imidlertid noensinne hatt til hensikt å påføre Russland en «militær katastrofe» eller oppnå en fullstendig ukrainsk seier over Russland. Ukraina søker bare å frigjøre de delene av sitt territorium som Russland anerkjente som ukrainske før 2014, men som deretter ble annektert og har vært ulovlig okkupert de siste 12 årene. I tillegg signaliserer president Volodymyr Zelenskyy en vilje til ikke å presse på for en rask seier i noen forstand.
Les også: Alt om Trumps plan for Ukraina og Russland
Siden 2025 har Kyiv uttrykkelig erklært at det vil akseptere den nåværende frontlinjen som den fremtidige kontaktlinjen i en våpenhvileavtale. Ukraina vil også gå med på en delvis våpenhvile, for eksempel et felles moratorium på alle langdistanseangrep og/eller et gjensidig opphør av angrep på skipsfarten i Svartehavet. Dermed har den ukrainske ledelsen innrømmet muligheten for et midlertidig tap av ukrainsk territorium og suverenitet til Russland. Kyiv søker ikke en seier over Moskva. Tvert imot ville de akseptere en delvis russisk seier over Ukraina dersom dette skulle føre til fred.
Mislykkede utenlandske militære intervensjoner fra atomvåpenstater
Dessuten taler historien om internasjonale konflikter mellom atomvåpenstater og nasjoner uten masseødeleggelsesvåpen også imot et apokalyptisk scenario. Frankrike, som allerede var en atomvåpenstat på 1960-tallet, tapte sin kolonikrig i Nord-Afrika, noe som førte til Algerias uavhengighet. Heller ikke USA, Kina og Sovjetunionen oppnådde målene for sine militære intervensjoner i henholdsvis det ikke-atomvåpenutstyrte Vietnam og Afghanistan på 1970- og 1980-tallet. I stedet opplevde verdens tre militære supermakter etter krigen ydmykende nederlag mot langt mindre fiender. USA gjentok senere Sovjetunionens pinlige militære katastrofe i Afghanistan.
Siden andre verdenskrig har atomvåpen og andre masseødeleggelsesvåpen gjennomgått en sofistikert utvikling og en viss spredning. I dag besitter ni land kraftige atombomber. Hvorfor har de ulike atomvåpenstatene siden 1945, da USA bombet Hiroshima og Nagasaki, verken brukt eller på en troverdig måte truet med å ta i bruk atomvåpen for å oppnå sine krigsmål?
Parallelt med etterkrigstidens spredning av og fremskritt innen atomvåpenteknologi har også den globale etiske, militære, politiske, miljømessige og filosofiske tenkningen utviklet seg. Som et resultat av intense internasjonale drøftelser om konsekvensene av atomkrig og atomvinter har det oppstått et verdensomspennende uformelt tabu mot bruk av masseødeleggelsesvåpen generelt og atomvåpen spesielt. Atomvåpen spiller fortsatt en fremtredende rolle i regjeringenes planlegging og i diskursene om nasjonal sikkerhet i de offisielle og uoffisielle atomvåpenstatene, som instrumenter for global avskrekking og ytterste virkemidler for nasjonalt forsvar. Samtidig har imidlertid det meningsløse og uansvarlige i å bruke atomstridshoder til å gjennomføre utenlandske intervensjoner blitt anerkjent, både fra «realistiske» og «idealistiske» perspektiver, som strategisk og moralsk uholdbart.
«Som et resultat av intense internasjonale drøftelser om konsekvensene av atomkrig og atomvinter har det oppstått et verdensomspennende uformelt tabu mot bruk av masseødeleggelsesvåpen generelt og atomvåpen spesielt.»
Den verdensomspennende troen på gyldigheten av dette tabuet ble så sterk at ikke-atomvåpenstater til og med har våget å utfordre atomvåpenmaktene militært. I 1973 angrep for eksempel Egypt og Syria – som ingen av har atomvåpen – Israel, selv om det var kjent at Tel Aviv på det tidspunktet hadde utviklet et uoffisielt, men fullt funksjonelt atomvåpenarsenal. I 1982 innledet det atomvåpenfrie Argentina en militær konfrontasjon med det atomvåpenbesittende Storbritannia om Falklandsøyene.
Hvordan og hvorfor Kyiv ignorerer Moskvas atomvåpen-trusler
Historien om Ukrainas ignorering av Russlands atomvåpenarsenal er på noen måter lik, men på andre måter annerledes. Russiske myndigheter har – i knapt skjult form – gjentatte ganger truet med bruk av atomvåpen siden Moskvas annektering av Krim i februar 2014. Denne trusselen ble mer eksplisitt ved starten av den fullskala invasjonen i februar 2022. Russland endret også sin atomdoktrine i 2024 for å senke den offisielle terskelen for bruk av masseødeleggelsesvåpen.
Moskvas retoriske atomvåpensignaler de siste 12 årene har vært effektive i Europa og USA. Selv om også andre faktorer har vært avgjørende for vestlige lands reaksjon på krigen, har Kremls kodede, men godt forståtte atomtrusler ført til tilbakeholdenhet og forsinkelser fra Vestens side når det gjelder å yte militær hjelp til Ukraina. I Ukraina selv har imidlertid de direkte virkningene av Moskvas mangeårige atomvåpensignaler vært nær null.
I mer enn fire år har Kyiv nå krenket og fortsatt å krysse Russlands antatte «røde linjer». Ukraina har bombet et stadig større utvalg av mer eller mindre verdifulle mål i Russland, hovedsakelig ved hjelp av langtrekkende droner og kryssermissiler. Noen av disse angrepene på russiskokkupert ukrainsk territorium eller på russisk statsterritorium ble utført med vestlige våpen, som for eksempel britiske Storm Shadow-kryssermissiler. I tillegg okkuperte ukrainske bakkestyrker i 2024–25 en del av Russlands legitime statsområde i flere måneder, i Kursk-regionen.
Les også: Ukraina–Russland: Drivstoffkrigen tegner fronten på nytt
Kyiv har gjort og gjør alt dette til tross for at Putin kunngjorde i 2024 at Russlands nye atomdoktrine «tydelig fastsetter vilkårene for at Russland skal gå over til bruk av atomvåpen». Den russiske presidenten truet: «Vi vil vurdere muligheten [for kjernefysisk gjengjeldelse] når vi mottar pålitelig informasjon om en massiv utskytning av luft- og romangrepsmidler og at disse krysser vår statsgrense.» Likevel fortsetter Kyiv å gjennomføre stadig mer omfattende og dyptgående langdistanseoperasjoner med droner og kryssermissiler inne i Russland, uten å ta særlig hensyn til Kremls doktrinære spesifikasjoner og propagandistenes apokalyptiske advarsler.
Som Polina Sinovets og Muhammed Ali Alkış bemerker i sin banebrytende artikkel, Deterrence, Compellence, or Credibility Fatigue? Russian Nuclear Threats in the War on Ukraine: «Russland klarte ikke å avskrekke Ukraina, som fortsatte militære operasjoner som angrep på Krim-broen, gjenerobring av territorier og dronangrep på Moskva. […] Til tross for trusler fortsatte Ukraina, støttet av NATO-våpen, sine offensiver på Krim og russisk territorium. »
Slik ukrainsk oppførsel er ikke risikabel, men bygger mer på rasjonelle beregninger enn på den utbredte vestlige frykten for russisk kjernefysisk eskalering. De mer generelle strategiske begrensningene ved bruk av kjernefysiske våpen, som gjentatte ganger har blitt tydelige tidligere og i andre regioner, gjelder nå også for Russlands fullskala invasjon av Ukraina. Det er riktignok lite sannsynlig at Kreml, med tanke på sin voldsomme ukrainofobi, vil la seg begrense av etiske hensyn knyttet til et mulig brudd på det kjernefysiske tabuet. Snarere er det praktiske risikoer for Moskva knyttet til en massiv utplassering av masseødeleggelsesvåpen for å sikre ulovlig erobrede utenlandske regioner, snarere enn å forsvare sitt legitime nasjonale territorium. Det fulle omfanget av politiske, økonomiske og sosiale ettervirkninger av et slikt enestående brudd på folkeretten, regler, normer og skikker vil være vanskelig å forutse, også for Putin og hans nærmeste krets. Et slikt skritt ville også medføre omdømmeskade, da det kunne oppfattes som et tegn på svakhet, snarere enn styrken til en angivelig stormakt som ikke er i stand til å sikre sine interesser overfor en ikke-nukleær mellomstor makt med konvensjonelle midler.
Les også: Europa kan lære av Ukraina hvordan avkrefte russiske myter
Nettoresultatet av strategiske gevinster og tap for Moskva ved eksplosjonen av ett eller flere atomstridshoder i eller over Ukraina ville være uklart, blandet og til slutt uforutsigbart. Med mindre Kyiv fullstendig kapitulerte som reaksjon på et slikt skjebnesvangert trekk, ville Putins regime sannsynligvis tape mer enn det ville vinne på en slik eskalering. Et Ukraina som er i ferd med å vinne, snarere enn å tape, ville trolig ikke bare trekke seg tilbake som reaksjon på en russisk kjernefysisk eskalering. Heller ikke det internasjonale samfunnet – inkludert mange ikke-vestlige land – ville ta lett på et russisk brudd på det kjernefysiske tabuet.
«Nettoresultatet av strategiske gevinster og tap for Moskva ved eksplosjonen av ett eller flere atomstridshoder i eller over Ukraina ville være uklart, blandet og til slutt uforutsigbart.»
Tenkte og realistiske scenarier for kjernefysisk eskalering
Likevel har selve trusselen om bruk av atomvåpen vist seg å være en stort sett vellykket strategi for Moskva. Selv om de ukrainske væpnede styrkene ikke har reagert på slike trusler, har de blitt indirekte hemmet av Moskvas kjernefysiske signaler som følge av nervøse vestlige reaksjoner på disse. Vestens bekymring har særlig ført til forbud mot, begrensninger på og utsettelse av levering av og tillatelse til bruk av langtrekkende våpen til ukrainsk selvforsvar.
Les også: Russland intensiverer hybridkrigen mot NATO
For eksempel har Kyiv flere ganger bedt om det tysk-svenske TAURUS-cruisemissilet (Target Adaptive Unitary and Dispenser Robotic Ubiquity System). Mange tyske politikere, blant annet forbundskansler Friedrich Merz, har offentlig støttet legitimiteten i Ukrainas ønske. Til slutt avviste imidlertid Berlin Kyivs krav, og det ser ut til at de vil fortsette å gjøre det i fremtiden. En viktig årsak til den tyske regjeringens uforsonlighet er at et flertall av tyske borgere, som det fremgår av ulike meningsmålinger, er imot å levere TAURUS til Ukraina, selv om de fleste tyskere samtidig støtter militær bistand, inkludert tungt våpenutstyr, til Kyiv. Den tyske frykten for direkte militær konfrontasjon og mulig atomkrig med Russland, som er et resultat av en intens russisk propagandakampanje, er en – om ikke den viktigste – avgjørende faktor for Berlins manglende besluttsomhet.
Ironisk nok kan forløpet av en mulig fremtidig atomvåpeneskalering i den russisk-ukrainske krigen bli det stikk motsatte av det de fleste europeere for tiden frykter. For to år siden hevdet den ledende amerikansk-ukrainske eksperten på området, Mariana Budjeryn (Massachusetts Institute of Technology), i det anerkjente tidsskriftet Bulletin of the Atomic Scientists at Kreml kunne føle seg oppmuntret til å bruke atomvåpen, ikke for å forhindre et nederlag, men for å fullføre en allerede forutsigbar seier over Ukraina. Etter eksemplet fra de seirende USA, som satte inn atombomber mot et nesten beseiret Japan i 1945, kunne Moskva ty til atomvåpen for å forvandle en allerede fordelaktig militær situasjon til en rask og total suksess.
Budjeryn innrømmer at i et slikt scenario:
«Russland ville likevel sannsynligvis måtte bære internasjonale politiske kostnader for å bryte det åtte tiår lange tabuet om bruk av atomvåpen, men disse kostnadene kunne bedre avbøtes av et seirende Russland enn et tapende Russland. USA og NATO-allierte vil kanskje ikke følge opp trusselen om å påføre alvorlige militære kostnader som svar på et russisk atomangrep dersom Ukraina ser ut til å være en tapt sak. Fordømmelse fra Kina vil ha mindre betydning for et Russland som har vunnet krigen i Europa. Til slutt vil Russlands bruk av atomvåpen uten tvil gjøre inntrykk i NATO-hovedstedene og gi Russland mulighet til å forme den bredere etterkrigsordningen i Europa til sin fordel.»
Les også: Forholdet mellom Russland og Europa etter krigen i Ukraina 🔒
Konklusjon
Både Vestens beundring av Russland som en atomvåpenmakt og Vestens frykt for et russisk atomvåpenangrep som svar på ukrainske militære suksesser er basert på feilinformasjon. Atomvåpenmakter har gjentatte ganger tapt intervensjonskriger og til og med blitt angrepet av land uten atomvåpen de siste 80 årene. Ukraina har gjentatte ganger krysset tilsynelatende russiske «røde linjer» siden 2022 – uten at Russland har gått videre på stigen mot atomvåpeneskalering. Derimot var det eneste historiske eksemplet på bruk av atombomber fra de seirende USA, som bombet et tilbaketrekende Japan ved slutten av andre verdenskrig.
Forestillingen om at en kjernefysisk eskalering er sannsynlig eller til og med uunngåelig dersom Russland, som en offisiell kjernefysisk stat under ikke-spredningsavtalen, ikke skulle klare å oppnå sine mål i Ukraina, kan ved første øyekast virke plausibel. Men ifølge en slik logikk kunne eller burde masseødeleggelsesvåpen ha blitt brukt tidligere, både under den kalde krigen og i tiden etter den kalde krigen, inkludert i Ukraina siden 2022. Intervensjonsorienterte atomvåpenstater som har blitt militært trengt opp i et hjørne, har imidlertid aldri brukt sine atomvåpen mot ofrene for sine invasjoner – selv om disse nasjonene for det meste ikke besatt tilsvarende våpen og ikke ville ha vært i stand til å gjengjelde på samme måte.
Beslutninger om omfanget og typen støtte til Ukraina, eller mekanismene for å støtte landet, bør ikke styres av nasjonal angst og strategisk kortsynthet. De bør være basert på omtanke for historisk rettferdighet, ideen om solidaritet mellom demokratiske nasjoner og opplyst egeninteresse i å bevare den grunnleggende internasjonale orden. Moskva har kanskje ingen moralske skrupler med å detonere et atomstridshode i Ukraina, men vil ikke gjøre det så lenge Kreml mener at verdens reaksjon på en slik handling vil være resolutt og få ødeleggende konsekvenser for Russland selv.
«Beslutninger om omfanget og typen støtte til Ukraina, eller mekanismene for å støtte landet, bør ikke styres av nasjonal angst og strategisk kortsynthet.»
