Kinas visjon for en asiatisk sikkerhetsorden legger stor vekt på samarbeid og sikkerhet. Til tross for flere nye initiativer, er Beijing imidlertid usikker på hvordan de skal realisere denne visjonen.
Besøk fra ledere og andre høytstående tjenestepersoner, inkludert fra Russland, land i det globale sør og velstående europeiske nasjoner som Tyskland, til Kina, samt reiser av Kinas president Xi Jinping og topp kinesiske tjenestemenn til ulike deler av verden, spesielt i Asia-Stillehavet, representerer en testing av farvannet for Kinas tre verdensordenbyggende prosjekter: Det Globale Utviklingsinitiativet (GDI), Det Globale Sikkerhetsinitiativet (GSI) og Det Globale Sivilisasjonsinitiativet (GCI)
Diplomatisk, politisk og økonomisk har Kina allerede overgått andre regionale stormakter og etablert seg blant de globale supermaktene. Likevel har landet til nå vært mindre vellykket i å etablere en effektiv asiatisk sikkerhetsorden, en ordning som naturlig ville vært sentrert rundt kinesiske interesser. Det er viktig å merke seg at Kina synes å være svært bevisst på kompleksiteten i å fremme og utvikle en asiatisk sikkerhetsorden, det vil si de institusjonene og prinsippene som styrer sikkerhetsrelaterte relasjoner mellom stater.
Kan de tre nye initiativene være nøkkelen til å realisere en slik ordning?
En pan-asiatisk «prosessuell» kinesisk visjon?
Til en viss grad har Kina formulert en visjon for Asias sikkerhetsorden gjennom sitt fremvoksende Globale Sikkerhetsinitiativ (GSI) Denne visjonen er primært prosessuell, det vil si at den fokuserer på prosessen og prinsippene for å multilateralt oppnå en ikke-spesifisert sikkerhetsorden, fremfor en konkret definert visjon for en asiatisk sikkerhetsorden. Denne prosessuelle tilnærmingen er pan-asiatisk, men Kinas retorikk varierer etter region, noe som reflekterer de ulike regionale realitetene.
Selvsagt eksisterer det ikke en enkelt, omforent asiatisk sikkerhetsorden eller arkitektur. Det finnes heller ikke enighet om antallet sikkerhetsordener i Asia, deres rekkevidde eller deres detaljerte karakteristikker. En praktisk tilnærming for å analysere den asiatiske sikkerhetsordenen kan derfor være å betrakte den regionalt – selv om disse regionale ordningene ikke fungerer isolert. De fem asiatiske regionene – Vest-Asia (Midtøsten), Sentral-Asia, Sør-Asia, Sørøst-Asia og Øst-Asia – hver av dem viser ulike og varierende nivåer av sikkerhetsorden.
Kinas geografiske beliggenhet i Asia utstyrer landet med en distinkt og ambivalent fordel: Kina er strategisk plassert midt blant disse fem regionene. Inkluderer vi Afghanistan i Vest-Asia, har Kina grenser mot alle fem regionene – den eneste asiatiske nasjonen som kan påberope seg dette. Dette plasserer Kina i en enestående rolle med hensyn til innsats og innflytelse over alle Asias sikkerhetsordener, fra det innlandske Sentral-Asia til de fire andre regionene, som hver har betydelige maritime aspekter.
Hvilken prioritet gir Kina de forskjellige regionene i sine sikkerhetsordningsstrategier?
Rangering av Asias regioner i Kinas sikkerhetsorden
Selv om Vest-Asia ligger fjernt fra Kina, har regionens sikkerhetsuorden ikke betydelige direkte konsekvenser for Kinas egen sikkerhet. Til tross for landets omfattende import av fossilt brensel, har de væpnede konfliktene i regionen hatt liten innvirkning på Kina. Derimot har Sentral-Asia og dens omliggende områder historisk representert en vesentlig trussel mot Kinas sikkerhet, men dette er ikke lenger tilfellet i dag. Russland, de sentralasiatiske statene og Kina har utviklet en rolig og forutsigbar modus vivendi i en region dominert av et bredt spekter av sikkerhetsordningsinstitusjoner, hovedsakelig under russisk dominans.
I likhet med Vest- og Sentral-Asia, mangler Sørøst-Asia en dominerende lokal stormakt. Association of Southeast Asian Nations (ASEAN) fungerer som en ikke-truende, «myk-kantet» overnasjonal enhet som understreker sin sentralitet og normative verdi, det vil si inkluderende, samarbeidsbaserte og multilaterale sikkerhetsordningsnormer. ASEAN utgjør ingen trussel mot Kina. Likevel, geografisk ligger knutepunktet for den USA-ledede Indo-Stillehavsstrategien tett inntil Sørøst-Asia og dets farvann, og det er i dette området at konkurransen mellom Kina og USA mest sannsynlig vil manifestere seg tydeligst.
Les også: Maktspill: Kinas strategiske manøvrer i Europa og det globale sør 🔒
I motsetning til Sørøst-Asia har Sør-Asia en minimal sikkerhetsorden, hovedsakelig på grunn av den geopolitiske riften i hjertet av regionen mellom de mest fremtredende spillerne, India og Pakistan. For å motvirke Indias oppstigning og etablere en mer permanent rolle i regionen og Det indiske hav – et område for avgjørende forsyningslinjer – er Kina ganske aktivt engasjert i sikkerhetsordningsprosessen i Sør-Asia.
I motsetning til Sørøst-Asia, som mangler en dominerende sikkerhetsorden, er Sør-Asia preget av en minimal sikkerhetsstruktur, hovedsakelig på grunn av den geopolitiske spenningen som råder mellom regionens to mest fremtredende nasjoner, India og Pakistan. For å motstå Indias stigende innflytelse og sikre seg en mer varig posisjon i regionen og over Det indiske hav – et kritisk knutepunkt for globale forsyningslinjer – er Kina aktivt engasjert i å forme sikkerhetsordningen i Sør-Asia.
Videre er Kina bekymret for Indias økende samarbeid med USA innen høyteknologi, samt Indias nyvunne allianser innenfor Quadrilateral Security Dialogue (Quad), som inkluderer Australia, India, Japan og USA. Kina er spesielt kritisk til Quad, som de oppfatter som en relikvie fra den kalde krigen og omtaler det som et «Asia-Stillehavet NATO».
Til tross for ulike regionale interesser, er det Øst-Asia hvor USA, gjennom sine traktatallianser med Japan og Sør-Korea, har stått sterkest, og hvor Kina – som den mektigste lokale aktøren – ser på muligheter for å rekonfigurere den asiatiske sikkerhetsordenen. Dette er imidlertid også den mest komplekse regionen for å gjennomføre slike endringer.
Kinas østasiatiske paradoks
Av de fem regionene står Kina overfor det mest paradoksale forholdet til den USA-ledede østasiatiske sikkerhetsordenen. Da det USA-ledede Vesten ønsket Kina velkommen inn i den vestlige liberale ordenen på 1970-tallet, aksepterte Kina USAs sikkerhetshegemoni i Asia-Stillehavsregionen. Som et resultat har Kina nytt godt av den hovedsakelig USA-ledede og opprettholdte liberale internasjonale ordenen, kanskje mer enn noen annen nasjon i Asia.
Økonomisk sett har denne ordenen fremmet globaliseringen som har vært sentral i mye av Kinas modernisering. Det stadig mer nettverksbaserte USA-ledede «hub-og-spoke»-alliansesystemet i Asia-Stillehavet har spilt en nøkkelrolle i å opprettholde freden langs Kinas maritime periferi, noe som har tillatt landet å blomstre.
Dette er imidlertid også området hvor de mest alvorlige sikkerhetstruslene mot Kinas kjerneinteresser manifesterer seg, ofte drevet av de utvidede strategiene og handlingene i Indo-Stillehavsområdet. Kinas viktigste byer og industrielle sentre er lokalisert ved eller i nærheten av de østlige og sørøstlige kystene, noe som gjør dem sårbare. Følgelig står Kina overfor betydelige utfordringer med det amerikanske alliansesystemet, som fungerer som en sikkerhetsarkitektur gjennom sine faste gjensidige forsvarsforpliktelser.
Disse problemene har eksistert lenge før Kina gjenoppnådde status som en stormakt. Allerede i 1997 uttrykte Kina ønske om revisjoner av den internasjonale ordenen da det, i en felles erklæring med Russland, ba om en større grad av multipolaritet, hyllet Westfalsk suverenitet og territoriell integritet, snakket om en «ny æra», og uttrykte motstand mot (USA-ledede) sikkerhetsallianser. Dermed stilte Kina spørsmål ved USAs rolle i sikkerhetsordningen og prinsippene for kollektiv sikkerhet lenge før det hadde kapasiteten til å utfordre Washington direkte.
Endring av sikkerhetskonsepter: Vil Det Globale Sikkerhetsinitiativet (GSI) få fotfeste?
I 1997 foreslo Kina også en «ny» tolkning av sikkerhetsbegrepet, kjent som «det nye sikkerhetskonseptet». Dette perspektivet fremmet ideen om «felles sikkerhet», og i senere formuleringer ble det også referert til som «universell sikkerhet» og i økende grad som «uatskillelig og samarbeidssikkerhet» – et konsept som også støttes av Russland, men med røtter i europeiske ideer fra 1970-tallet. Det nye sikkerhetskonseptet understreket FNs sentralitet og FN-charteret, og fremhevet multipolaritet, multilateralt sikkerhetssamarbeid, dialog, samt diplomatisk og økonomisk samarbeid over regionale militærblokker og militære allianser, i motsetning til «kollektiv sikkerhet».
Men under Xi Jinpings ledelse har Kina i økende grad promotert geografisk mer ambisiøse og marginalt mer spesifikke sikkerhetsvisjoner. Dette inkluderer lanseringen av «det nye asiatiske sikkerhetskonseptet for ny fremgang i sikkerhetssamarbeid» i 2014 og utgivelsen av hvitboken «Asia-Stillehavs-sikkerhetssamarbeid» i 2017. Disse initiativene kulminerte med introduksjonen av det brede forankringskonseptprinsippet for GSI i 2022, og den oppdaterte 2023-versjonen som oppfordrer til global deltakelse.
Les også: USA og Kina i strategisk maktspill: Fremtiden for geopolitikk i Øst-Asia 🔒
GSI, som er et operativt arbeid under stadig utvikling, stiller seg kritisk til USAs kollektive og materielt fokuserte sikkerhetstilnærming. I motsetning til den amerikanske sikkerhetsordenen, integrerer GSI sikkerhet med utvikling og legger stor vekt på ikke-tradisjonelle sikkerhetsspørsmål. GSI har potensialet til å forme oppfatninger og prinsipper på tvers av Asia og globalt, spesielt blant nasjoner som er desillusjonerte med den USA-dominerte internasjonale sikkerhetsordenen og de som søker å unngå en destabiliserende konfrontasjon mellom USA og Kina. GSI kan få betydelig innflytelse i Sentral- og Vest-Asia, samt deler av Sør- og Sørøst-Asia, noe som utfordrer USAs rolle og visjon for en asiatisk sikkerhetsorden.
Realitetene bak Kinas sikkerhetsvisjon
Når man ser fra det regionale til det kontinentale nivået, er Kina i en forstand tvunget til å vedlikeholde en åpen og multilateral visjon for Asias sikkerhetsorden, grunnet faktorer som omfang og geografi, sivilisasjonens mangfold, geopolitikk, maktbalanse og legitimitet. Fra et sikkerhetsperspektiv må Kina ta hensyn til sine 14 mangfoldige landnaboer og en rekke maritime naboer, som alle krever en nøye overveid og tilpasset tilnærming til regionale sikkerhetsstrukturer.
Disse naboene inkluderer tre stormakter (Russland, India, og Japan), fire atomvåpenstater (Russland, India, Pakistan, og Nord-Korea), et «utemmet» Nord-Korea, et stigende Vietnam, to store teknologimakter (Japan og Sør-Korea), og det stadig mer nettverksbaserte amerikanske alliansesystemet. Fra et maritimt perspektiv, i motsetning til USA, Europa og India, er Kina «innestengt» av rivaliserende sikkerhetsallierte og partnere.
Videre, i motsetning til Europa og USA på deres respektive kontinenter, må Kina håndtere vokterne av fire sivilisasjoner med distinkte egenskaper og ambisjoner: Den hinduistiske, islamske, ortodokse og vestlige gjennom USAs tilstedeværelse og innflytelse – og alle disse er spredt over et gigantisk land- og maritimt område.
I tillegg til spredningen av masseødeleggelsesvåpen, er det regionale brennpunkter og territoriale tvister, våpenkappløp, intens regional og ekstra-regional geopolitisk rivalisering, og et økende område av ikke-tradisjonelle sikkerhetstrusler. Videre søker mange aktører, som India og ASEAN, å absorbere og fortynne kinesisk sentralitet i byggingen av en asiatisk sikkerhetsorden gjennom multilateralisme.
Kinas Global South-Oriented Non-Western Forum Outreach: En game changer?
Opererende i et krevende miljø, søker Kina å kreativt utforme en ny asiatisk sikkerhetsorden. En sentral metode har vært å økonomisk og geopolitisk påvirke nasjonene i det globale sør gjennom utveksling via ikke-vestlig ledede fora som Den asiatiske infrastrukturbanken (AIIB), Shanghaigruppen (SCO) og BRICS (Brasil, Russland, India, Kina og Sør-Afrika), samt gjennom sitt omfattende Belte-og-vei-initiativ (BRI) – som ikke bare er et infrastrukturprosjekt, men også et geopolitisk verktøy for å undergrave den USA-ledede ordenen. I tillegg er det Conference on Interaction and Confidence Building Measures in Asia (CICA), det pan-asiatiske sikkerhetsforumet med det største antallet asiatiske deltakere, som Kina ser på å omdanne til en sikkerhetsorientert multilateral plattform. Både CICA og SCO har merkbart større gjenklang i kontinental-Asia.
Disse foraene har blitt grunnleggende i Kinas tiltrekningsstrategi overfor det globale sør. Utvidelsen av SCO og BRICS, samt den økende interessen for å bli inkludert i disse foraene (til tross for Argentinas avvisning av BRICS-medlemskap), blir fremhevet i kinesisk media som et tegn på «politisk autonomi» for utviklingslandene.
I en tid med tilbaketrekning fra multilateralisme og gjenopplivning av «sovende konflikter» (i Øst-Europa og Vest-Asia, for å nevne noen), samt økende betydning av mellomstore og små stater for stormaktene, er argumentet overbevisende nok. Videre posisjonerer Kina seg som et utviklingsland – noe Xi understreket på BRICS-toppmøtet i 2023. Å kapitalisere på utviklingsaspektene med kontinuerlig vekt på å bygge en «delt fremtid for menneskeheten» gjennom å styrke bilaterale relasjoner er en del av dette kinesiske narrativet. Dette ble demonstrert under Xis nylige besøk til Europa, spesielt Serbia og Ungarn, om ikke Frankrike.
Det oppstår en markant motsetning når Beijing identifiserer seg med det marginaliserte globale sør, en selv-identifikasjon som står på kant med Kinas økonomiske makt, som likevel er nettopp det som gjør det til en attraktiv partner. Likevel, kunne et slikt samarbeid føre til en ny asiatisk sikkerhetsorden?
Les også: Gjennom historiens prisme: Nøkkelen for å forstå Kinas geopolitiske strategi 🔒
Det er usannsynlig, gitt Asias enorme geografiske størrelse og mangfoldet av aktører, både store og små, inkludert ekstra-regionale aktører som USA, EU og Storbritannia. For eksempel opererer Kina i en gråsone gjennom hele maritime Asia, hvor det balanserer mellom å bidra til og motarbeide den USA-ledede sikkerhetsordenen. Denne ordens oppfattede legitimitet blant regionale land er sterk, delvis på grunn av «den enestående holdbarheten» til USAs allianser/partnerskap og dets historie med å opprettholde et trygt asiatisk maritimt miljø siden slutten av andre verdenskrig.
Nå, mens USAs sikkerhetsarkitektur søker å balansere Kina, har Beijing slitt med å undergrave denne legitimiteten. Med tanke på Kinas krav over det meste av Sør-Kinahavet (nå avgrenset av en «10-dash linje»), dets inntrengninger i omstridte farvann, og mangel på erfaring i å tilby offentlige sikkerhetsgoder eller sikkerhetsgarantier til andre stater, reiser det spørsmålet: Hvorfor skulle asiatiske stater uforbeholdent gi opp en langvarig sikkerhetsgarantør som USA til fordel for et uprøvd Kina?
Som et resultat må Kina akseptere et fornuftig strategisk alternativ til status quo. Selv da må Kina innfinne seg med et multipolart maritimt Asia som inkluderer USA og andre store makter som Russland, India og ASEAN. Beijings åpne og prosessorienterte sikkerhetsvisjoner reflekterer en pragmatisk bevissthet og aksept av denne realiteten. Likevel ville et pluralistisk Asia, der eksterne aktører som USA spiller en begrenset rolle, være Xis (og det kinesiske kommunistpartiets) sterkt foretrukne utfall.
I sum, selv om Kina gradvis forbedrer sin institusjonelle kapasitet og medlemskap i foretrukne og nesten-eksklusive asiatiske sikkerhetsplattformer som CICA og SCO, og konseptualiserer nyere former for sikkerhetsinitiativer og prinsipper som felles sikkerhet, gjenstår det å se i hvilken grad GSI vil finne gjenklang blant Asias politiske og sikkerhetseliter. Xis appell om et «Asia for asiater» på CICA i 2014 falt for det meste på døve ører, men vi bør ikke automatisk forvente det samme utfallet for GSI.
Dette innlegget ble først publisert i The Diplomat. Det har blitt oversatt fra engelsk.
