Døden til president Ebrahim Raisi i en helikopterulykke har sendt sjokkbølger gjennom Irans politiske system. Er Iran klar til å håndtere konsekvensene av et så dramatisk tap i sitt lederskap?
Etter den dødelige helikopterulykken sist helg, renner tiden ut for Ayatollah Khamenei til å håndtere fremtiden til den islamske republikken Iran, argumenterer Arman Mahmoudian i en kronikk publisert i National Interest. Mahmoudian er en analytiker i internasjonale relasjoner og fakultetsmedlem ved University of South Floridas Judy Genshaft Honors College.
Helikopterulykken som fant sted søndag 19. mai i det nordøstlige Iran nær den aserbajdsjanske grensen, krevde livet til president Ebrahim Raisi, hans utenriksminister Hossein Amir-Abdollahian, lederen for presidentens sikkerhetsteam, brigadegeneral Mehdi Mousavi, Malek Rahmati, guvernøren i Irans Øst-Aserbajdsjan-provins, samt piloter og en annen livvakt. Dette uventede dødsfallet representerer ifølge Mahmoudian et vendepunkt i Irans politiske drama og nødvendiggjør vurderinger av mulige konsekvenser og forskyvninger som kan følge.
Til tross for viktigheten av Raisis rolle, skriver Mahmoudian at det er lite sannsynlig at hans død vil føre til alvorlige forstyrrelser i Irans administrative og utøvende statsapparat. Mens presidentkontoret er en kritisk komponent i Irans maktstruktur, ligger den sanne kontrollen, spesielt over byråkratiet og store nasjonale spørsmål, i stor grad hos øverste leder Ayatollah Ali Khamenei. Som Irans høyeste autoritet etter grunnloven, har øverste leder betydelig innflytelse. Han setter ikke bare nasjonal dagsorden og overvåker rettsvesenet og de væpnede styrkene, men sikrer også at kandidater til utøvende stillinger, spesielt i sentrale departementer som etterretning, innenriks, forsvar og utenriks, først blir godkjent av hans kontor. Denne sentraliseringen av makt i hendene på landets øverste leder sikrer at Irans administrative maskineri forblir stabilt og operativt, selv i fravær av dets president.
Les også: Iran utfordrer vestlig teknologimonopol i Sri Lanka
Videre argumenterer Mahmoudian med at president Raisis bakgrunn som en rettslig figur, snarere enn en erfaren byråkrat, tyder på at hans fravær kanskje ikke vil påvirke administrativ kontinuitet kritisk. Faktisk var hovedbyråkraten i Raisis regjering hans visepresident, Mohammad Mokhber. I motsetning til Raisi, som var dypt forankret i rettslige og sikkerhetsroller, er Mokhber den essensielle byråkraten med omfattende administrativ ekspertise.
På denne bakgrunn hevder Mahmoudian at de umiddelbare konsekvensene av president Raisis død ikke er kritisk destabiliserende. Men de langsiktige implikasjonene for Irans politiske fremtid er ganske betydelige. Som en protesjé av Khamenei og en av hans tidligere studenter, ble president Raisi allment sett på som en potensiell nøkkelfigur i etter-Khamenei-perioden og muligens til og med den neste øverste lederen. Hans plutselige bortgang fjerner en kritisk tråd fra det intrikate teppet av Irans fremtidige lederskapsdynamikk, og kan potensielt endre kursen for etterfølgerprosessen og maktbalansen innen Irans politiske hierarki.
Døden til Irans president skaper dyp usikkerhet om landets politiske fremtid
