Hva som kreves for å gjenoppfinne et land – og om det i det hele tatt er mulig.
For ti år siden, i 2016, ga forlaget Monocle ut et omfattende verk med tittelen How to Make a Nation. Boken tok for seg alt fra å opprette et parlament til valg av flagg og oppbygging av sosial kapital. Resultatet var en elegant skrevet – og, som alltid med Monocle, visuelt gjennomført – plan for nasjonsbyggere.
Slike planer er imidlertid først og fremst laget med tanke på å bygge noe fra grunnen av. Men hva når nasjonen skal gjenoppfinnes eller gjenoppstå? Hvordan kan en nasjon finne seg selv igjen – for eksempel etter krig eller diktatur? Eller hvordan kan et land som lenge har vært avhengig av fossilt brensl, omstille seg og bli en forkjemper for innovasjon fremfor ressursutvinning? Håndbøker for slike nasjonale forvandlinger er det langt imellom.
Det er ofte fristende for skribenter med sterkt fokuserer på den post-sovjetiske sfære – denne korrespondenten inkludert – å peke på Estland. Landet fremstår som en modell for alt fra digitalisering til etableringen, nærmest fra grunnen, av en verdensledende kunnskapsøkonomi. Det finnes gode grunner til nettopp det, for få land har historisk sett lykkes bedre i å omstille seg. Etter flere tiår under sovjetisk okkupasjon stod et nylig uavhengig Estland i 1991 med et beskjedent statsbudsjett på 100 millioner amerikanske dollar. Likevel klarte landet raskt å bygge opp et fungerende demokrati og en levedyktig markedsøkonomi. Gjennom Tiger Leap-programmet utviklet det også digitale verktøy som har gjort landet til det som uten tvil er et av verdens mest digitalt avanserte samfunn.
Andre land – mange av dem også tidligere under sovjetisk kontroll – har hatt større problemer. Noen har i praksis aldri forsøkt, andre har først nylig innsett at de må finne seg selv på nytt for å forbli konkurransedyktige. Spørsmålet er derfor om det er lærdommer å hente fra Estland, eller om slike land heller bør utvikle sine egne modeller.
Få alle med på laget
Politisk vilje er punktet der de fleste forsøkene stopper opp. Det er relativt enkelt å utarbeide strategiske planer. Den virkelige utfordringen er å bygge et politisk konsensusgrunnlag som gjør det mulig å iverksette dem – og deretter, kanskje enda vanskeligere, å opprettholde det gjennom skiftende valgperioder. Estlands digitale revolusjon lykkes delvis fordi den fra starten av ble støttet på tvers av partigrensene. Ingen ny regjering vurderte seriøst å reversere reformene. Det samme gjelder i stor grad Polen.
Les også: Å gjenoppfinne jordbruket
Polens Balcerowicz-plan fra 1990 – den såkalte sjokkterapien som samtidig liberaliserte prisene, frigjorde valutaen og fjernet statlige subsidier – er kanskje det mest lærerike eksempelet på hvordan dette kan ta seg ut under politisk press. I løpet av de første to årene falt BNP med nesten 18 prosent, og arbeidsledigheten steg fra nær null til over 12 prosent. Kostnadene var betydelige, og reaksjonene fra den polske befolkningen var forutsigbare. Likevel valgte ingen senere polske regjeringer å reversere de grunnleggende reformene. Innen 2023 hadde Polens BNP per innbygger økt med 240 prosent, målt i kjøpekraftsparitet, siden 1990 – raskere enn Singapore i samme periode. I 2008 var Polen dessuten det eneste EU-landet som unngikk resesjon.
Ungarn, som tidligere var rikere enn Polen målt per innbygger, er derimot et sentraleuropeisk eksempel på mislykket fornyelse. Viktor Orbáns økonomiske intervensjonisme etter 2010 – med priskontroll, mer aggressiv statlig styring og en gradvis svekkelse av institusjonell uavhengighet – har bidratt til at Ungarn har sakket akterut sammenlignet med et Polen som holdt fast ved reformene. To land med samme utgangspunkt, men svært ulike resultat. Forskjellen lå i politisk vilje.
Mulighetsvinduet
Men må fornyelse alltid skje raskt og dramatisk? Georgias erfaring etter Roserevolusjonen i 2003 tyder på at svaret i stor grad er ja – i hvert fall i de tidlige fasene. Kakha Bendukidze, den libertarianske industrimannen som ble utnevnt til økonomiminister av Mikheil Saakasjvili, uttrykte det uten omsvøp: «Mulighetsvinduet en revolusjon skaper, varer kort.»
Han tok ikke feil. Reformteamet reduserte antallet forretningslisenser med 90 prosent, avskjediget og bygget opp hele politistyrken fra grunnen av, kuttet skattene kraftig og demonterte sovjetiske byråkratier i stor skala. På bare fire år klatret Georgia fra 137. til 11. plass på Verdensbankens rangering over hvor enkelt det er å drive næringsvirksomhet. I Transparency Internationals korrupsjonsindeks gikk landet fra 133. plass i 2004 til 67.plass i 2008. Den årlige økonomiske veksten lå i gjennomsnitt på 9,3 prosent mellom 2004 og 2007. At Georgia de senere årene har opplevd et demokratisk tilbakeslag, handler mindre om reformene etter Roserevolusjonen og mer om hva som skjer når den politiske viljen til kontinuerlig fornyelse svekkes.
Les også: Å gjenoppfinne det absurde
Rwanda valgte en annen strategi, men oppnådde likevel imponerende resultater. Paul Kagames Vision 2020-strategi, lansert i 2000 og gjennomført med rullerende fireårsplaner, satset på gradvise, men konsekvente reformer. Siden 1995 har økonomien vokst med rundt åtte prosent i året i gjennomsnitt. Kagame viser åpent til Lee Kuan Yew som inspirasjonskilde og snakker om å gjøre Rwanda til Afrikas Singapore. Om han lykkes eller ikke, er ambisjonsnivået uansett tydelig – og de institusjonelle strukturene som er bygget opp, særlig Rwanda Development Board, som samlet selskapsregistrering i en såkalt «one-stop shop», er imponerende. Hovedpoenget er at uansett hvordan en nasjonal fornyelse gjennomføres, kan ikke retningen stadig endres i takt med politiske konjunkturer.
Konkrete mål, ikke abstrakte ideer
Hva krever egentlig en vellykket nasjonal fornyelse? Eksemplene peker på minst fire forutsetninger. For det første: En klar og konkret visjon om hva landet ønsker å bli. Ikke en abstrakt «innovasjonshub», men tiltak som Estlands Tiger Leap-program med tydelige mål for digital tilkobling i skolen, eller Georgias beslutning om å bli det enkleste stedet i det postsovjetiske området å starte en bedrift – noe landet, til tross for dagens utfordringer, trolig fortsatt er.
For det andre kreves en politisk konsensus som er bred nok til å overleve minst ett eller to valg. For det tredje må det finnes vilje til å tåle kortsiktige kostnader – enten det gjelder arbeidsledighetssjokket etter Polens sjokkterapi, eller den tiårige tålmodigheten bak Rwandas gradvise reformer. Og kanskje viktigst av alt: Institusjoner som er sterke nok til å overleve politikerne som etablerte dem.
Monocles plan for å bygge en nasjon fra grunnen av er utmerket lesning. Å fornye en nasjon som allerede eksisterer – med etablerte interesser, arvede strukturelle svakheter og selektivt kollektivt minne – er langt mer krevende. Men det er fullt mulig.
