Den irakiske sjiaalliansen har gitt sin støtte til Nouri al-Maliki for posten som statsminister. En retur som fremstår som en garanti for stabilitet i Irak, men som også vitner om en dyp frykt blant sjiamuslimene for regional destabilisering.
At Nouri al-Maliki vender tilbake til sentrum av irakisk politikk, kan verken forklares som rutinemessig resirkulering av eliter eller som et enkelt grep diktert av parlamentarisk aritmetikk. Det er snarere en tidlig indikator på strategisk panikk i den irakiske sjialeiren, som står overfor en rask forverring av det regionale miljøet og gjenåpningen av en vestlig front som lenge har vært nøytralisert. Maliki er ikke årsaken til krisen som tar form, men dens avslører. Hans tilbakekomst signaliserer uttømmingen av de ordinære mekanismene for politisk regulering i møte med en trussel som oppfattes som eksistensiell, grenseoverskridende og potensielt destabiliserende for Iraks indre orden.
Sammenbruddet av det syrisk-kurdiske buffersjiktet
Denne uroen har sitt utspring i sammenbruddet av det kurdiske opplegget i Nordøst-Syria. Etter Den islamske statens territorielle nederlag (2017–2019) fungerte dette området, kontrollert av Syrian Democratic Forces (SDF), som en uformell buffersone for Bagdad. Det fungerte som en støtdemper for væpnet sunnimuslimsk uro og begrenset grenseoverskridende flyt av krigere, ideologiske impulser og materiell støtte. Den gradvise oppløsningen av dette systemet – dokumentert blant annet gjennom tilbaketrekkingen av kurdiske styrker fra strategiske steder som leirene og fengslene al-Hol og al-Roj – setter punktum for denne funksjonelle adskillelsen mellom syrisk krise og irakisk stabilitet. Grenseområdet blir igjen et strategisk kontinuum, der syriske omgrupperinger får direkte virkninger i Irak.
Les også: Irak: En nasjon på leting etter seg selv
Det er i denne sammenhengen Iraks beslutning om å akseptere overføringen av nær 7 000 jihadistfanger fra Syria må forstås. Langt fra å være et enkelt uttrykk for sikkerhetssamarbeid, reflekterer dette valget en politisk forutseenhet hos sjiaelitene, som nå er overbevist om at jihadistspørsmålet ikke lenger kan skyves ut av landet. Fengselet blir her et fullverdig geopolitisk faktum – ikke lenger bare et sted der vold holdes i sjakk, men en ny indre grense som tester statens evne til å kontrollere og håndtere en alvorlig trussel. Disse fangene utgjør samtidig en betydelig sikkerhetsrisiko (overbelastning av fengselssystemet, endogen radikalisering, rømningsforsøk …) og en tvetydig strategisk ressurs, som kan mobiliseres i forhandlinger med vestlige partnere eller i interne politiske avveiinger. Frihetsberøvelsen forlenger dermed geopolitikken med andre midler og blir både et instrument for suverenitet og en avsløring av dens strukturelle begrensninger.
Historien gjentar seg
Malikis tilbakekomst får sin fulle mening når den settes i perspektiv mot perioden 2010–2014, da han allerede satt med den utøvende makten. Parallellen er slående. I begge tilfeller står Irak overfor en åpen vestlig grense, en rask forverring av situasjonen i Syria og utsiktene til væpnet sunnimuslimsk smitte. I begge perioder hviler svaret på autoritær sentralisering, forstått som motgift mot territoriell og samfunnsmessig fragmentering. Og i begge sekvenser ledsages denne strategien av en funksjonell marginalisering av sunnimuslimske aktører, som i mindre grad betraktes som politiske partnere enn som sikkerhetsvariabler som må nøytraliseres.
Den avgjørende forskjellen ligger i statens tvangsmakt. Maliki i 2010–2014 styrte et relativt avvæpnet Irak, avhengig av en skjør regulær hær gjennomsyret av konkurrerende lojaliteter. Maliki i 2026 vender tilbake til et mer bevæpnet Irak – uten at landet dermed er blitt mer suverent – fordi eksistensen av Hashd al-Shaabi (Folkets mobiliseringsstyrker) grunnleggende endrer risikoens natur. Disse styrkene gir riktignok den sjialedede staten et verktøy for militær forhåndsdisponering mot destabilisering fra Syria, særlig gjennom utplassering langs den vestlige grensen. Samtidig institusjonaliserer de en fragmentert suverenitet, der territoriell kontroll hviler på væpnede aktører hvis legitimitet i like stor grad er fellesskapsbasert som nasjonal. Der Malikis første mandat undervurderte trusselen frem til sammenbruddet i 2014, ser hans nåværende retur tvert imot ut til å overvurdere den – med risiko for å reaktivere nettopp de mekanismene som muliggjorde opprørets fremvekst.
Grensen som konfliktgrensesnitt
I denne konfigurasjonen opphører den vestlige grensen å være et rent forsvarsrom og blir i stedet et varig grensesnitt for transnasjonal konflikt. Den økte utplasseringen av Hashd langs grensen er ikke bare operativ; den har også en sterk symbolsk dimensjon. Den signaliserer at den irakiske staten ikke forbereder seg på sporadiske kriser, men på vedvarende ustabilitet drevet av omgruppering blant syriske sunnimuslimske styrker, tilstrømming av erfarne krigere og press på fengselssystemet som følge av jihadistfanger. Grensen er ikke lenger en terskel som skal forsvares, men et område som må administreres kontinuerlig – til prisen av økt militarisering av politikken og et skifte mot en logikk av permanent lavintensitetskrig.
Les også: Syria gjenskaper Iraks kleptokratiske modell
Denne utviklingen er del av en bredere omforming av irakisk styring etter 2003, der sikkerhet i økende grad forstås og håndteres gjennom religiøs tilhørighet: fellesskapsidentitet blir det dominerende prisme for tolkning og håndtering av strategiske trusler, og skaper en selvoppfyllende profeti der beskyttelsen man søker, produserer den ekskluderingen som igjen nærer trusselen.
Mulige utviklingsbaner
På mellomlang sikt åpner denne konvergensen av faktorer for flere utviklingsbaner. Den mest sannsynlige er en autoritær stabilisering under vedvarende press, der Malikis retur og Hashds sentrale rolle låser Irak i en sikkerhets- og konfesjonsbasert styringslogikk. Håndteringen av jihadistfengslene vil få en nøkkelrolle – både som begrunnelse for politisk innstramming og som et kronisk sårbarhetspunkt. Den største risikoen er ikke en ny, åpen borgerkrig, men en gradvis erosjon av suvereniteten, der staten overlever uten å klare å gjenoppbygge en inkluderende nasjonal samfunnskontrakt.
En alternativ, mindre sannsynlig, men ikke ubetydelig bane, er at instrumentaliseringen av jihadisttrusselen fører til økt maktfragmentering mellom rivaliserende sjiamuslimske faksjoner, som hver bruker sin kontroll over deler av det tvangsmessige apparatet til å reforhandle sin posisjon i det politiske systemet. En slik «libano-irakisering» vil gjøre sikkerhetsspørsmålet til en permanent politisk byttemynt – på bekostning av enhver sammenhengende strategi.
Malikis tilbakekomst bør leses som et strategisk symptom, ikke som en isolert politisk hendelse. Den avslører frykten i den irakiske sjialeiren for at syklusen som begynte i 2011 – da den regionale syriske krisen ble forvandlet til en irakisk eksistensiell krise – er i ferd med å lukkes. Men nyere historie viser at det i mindre grad er de ytre sjokkene enn de indre svarene de utløser, som avgjør skjebnen til sårbare stater. I 2026 står Irak igjen overfor det grunnleggende dilemmaet som har preget landets geopolitikk siden 2003: å beskytte seg ved å trekke seg tilbake til en fellesskapsbasert legitimitet, eller å svekke seg selv ved å hardne en ekskluderende holdning som nærer den trusselen den hevder å avverge. Det er i dette spenningsfeltet – mer enn i selve hendelsen – at Iraks geopolitiske fremtid avgjøres, og dermed også den skjøre regionale balansen der landet fortsatt er en nøkkelbrikke.
