«Det er umulig å styre verden uten Gud. Det er alle nasjoners plikt å anerkjenne Den allmektige Guds forsyn, adlyde hans vilje, være takknemlige for hans velgjerninger og ydmykt be om hans beskyttelse og gunst.»
– George Washington, USAs president, 1732–1799.
Siden grunnleggelsen av USA på slutten av 1700-tallet har religion hatt en paradoksal plass i amerikansk politisk liv. Grunnloven fastslår et strengt skille mellom kirke og stat, samtidig som den nasjonale kulturen fortsatt er dypt preget av protestantisk tro, arvet etter de første puritanske og hugenottiske[1] bosetterne. Religionen er også fysisk til stede i innskriften «In God we trust», som finnes på mynter og sedler, offisielle segl og enkelte offentlige bygninger, og som siden 1956 faktisk har vært landets offisielle motto. Når en ny president tiltrer, blir eden avlagt på Bibelen, og avsluttes (selv om dette ikke er et krav i Grunnloven, men har vært praksis siden George Washington) med ordene «So help me God». Sangen «God bless America», skrevet av komponisten Irving Berlin (1888–1989) i 1918, er et symbolsk uttrykk for nasjonal enhet og synges ofte ved avslutningen av offisielle arrangementer.
Denne todelte bakgrunnen – religiøs og konstitusjonell – har ført til en særegen politisk modell der religion ikke har institusjonell makt, men likevel fortsetter å stmulere verdier, politisk språk og kollektive mobiliseringer. Fra 1800-tallets moralske korstog til dagens debatter om abort og likekjønnet ekteskap har henvisninger til det guddommelige ofte fungert som drivkraft for politisk engasjement. Hvordan skal vi forstå dette paradokset mellom et sekulært ideal og en gjennomgripende religiøs påvirkning som i over to hundre år har preget det amerikanske demokratiet? For å forstå dybden i dette forholdet må man vende tilbake til landets opprinnelse. Da var ikke religionen marginal, men fungerte som en kulturell og moralsk grunnstruktur som motiverte institusjonene og de første politiske sakene i den unge republikken.
Religion som grunnleggende matrise
I 1606 innledet den nyutnevnte erkebiskopen av York i Den engelske kirke, Tobias Matthew, en undertrykkelseskampanje mot puritanerne, som ble stemplet som «separatister» (i tillegg til dem som fortsatt var knyttet til den katolske troen). Predikanter som nektet å rette seg etter påleggene, ble ilagt bøter eller fengslet. Kampanjen førte til at flere dro i eksil, blant annet en gruppe fra byen Scrooby, som var en menighet og bestemte seg for å reise til Nord-Amerika, til et område der den engelske koloniseringen så vidt hadde begynt. To skip ble utrustet, Speedwell og Mayflower, men bare Mayflower forlot Plymouth 16. september 1620. I november fikk skipet land i sikte, ved stedet der dagens Provincetown ligger på Cape Cod i Massachusetts.
Les også: Westernfilmens betydning for et Amerika som jakter på sin egen grense 🔒
Før de gikk i land 26. november, og for å hindre en strid om hvilke regler fellesskapet, som bestod av 102 passasjerer, skulle styre etter, foreslo lederen, William Bradford, noen generelle prinsipper for styresett. Disse er kjent som Mayflower-avtalen (Mayflower Compact) og la grunnlaget for et lokalt demokrati som senere skulle bli en av kildene til USAs grunnlov. Prosjektet var både politisk og religiøst: Å grunnlegge et forbilledlig samfunn, styrt etter Guds lov, som skulle tjene som modell for resten av verden Det ble oppfattet som et kall og en «guddommelig misjon», og ble en grunnleggende del av den amerikanske republikken.
Ledet av William Bradford opplevde disse «pilegrimene» (altså reisende), også kalt «pilegrimsfedrene» (father pilgrims), at de gjenopplevde det bibelske Exodus. Det bekreftes av Jean-François Colosimo i boken med den bevisst provoserende tittelen «Gud er amerikansk», der han ett kapitel har fått tittelen «Et nytt Israel?». Her sammenligner han blant annet Amerika med Det lovede land, George Washington med Moses (!!) og kolonien med Det nye Jerusalem. I sin berømte preken A Model of Christian Charity (1630) beskrev guvernør John Winthrop Massachusetts-kolonien som en «City upon a Hill» –– det vil si en idealby verdens nasjoner kunne se opp til.
Forestillingen om en oppgave gitt av Gud bygger på ideen om et utvalgt folk med et moralsk ansvar, og har satt dype spor i den amerikanske, kollektive forestillingsverdenen. Den har bidratt til å legitimere tanken om at koloniens – og senere nasjonens – fremgang er tegn på guddommelig velvilje, samtidig som det har gitt det amerikanske politiske prosjektet en religiøs dimensjon. En visjon som har lagt grunnlaget for en særegen politisk kultur: Et folk som er overbevist om at deres skjebne (manifest destiny), både åndelig og politisk, inngår i en guddommelig plan. Etter Mayflower-pilegrimene slo rundt 13 000 puritanere seg ned i New England, hovedsakelig i Massachusetts, mellom 1630 og 1640 – en bevegelse som er blitt kjent som den store migrasjonen.
Les også: «Manifest destiny» og det amerikanske sivilisasjonsoppdraget
Men de engelske puritanerne var ikke de eneste som dro i eksil til Nord-Amerika for å unnslippe forfølgelse. Blant dem fantes også engelske katolikker, tyske lutheranere og – en mindre kjent historie – de franske reformerte hugenottene som var protestanter, hovedsakelig kalvinister, og som ble forfulgt i Frankrike fra 1500-tallet. Forfølgelsene tiltok særlig etter Bartolomeusnatten i 1572, og fremfor alt etter at Ludvig XIV opphevet Nantes-ediktet i 1685. Det første forsøket på bosetting fant sted mellom 1562 og 1565 i Florida, nær dagens Jacksonville, og ble kalt Fort Caroline, men ble ødelagt i 1565 av spanske katolikker.
Fordi Amerika ble oppfattet som et tilfluktssted slo hugenottiske flyktninger seg ned i Massachusetts og Connecticut etter 1685. Mange av dem gikk inn i de puritanske samfunnene. De etablerte seg også i delstaten New York, særlig i New Rochelle, som er oppkalt etter den franske havnebyen La Rochelle, som ble grunnlagt i 1688. Andre viktige kolonier oppsto rundt Charleston i Sør-Carolina, Virginia, og i Pennsylvania sluttet noen seg til tolerante protestantiske miljøer, som kvekere og lutheranere.
Til det amerikanske samfunnet tok hugenottene med seg religiøse disiplin, en kalvinistisk inspirerte arbeidsetikk, og sitt engasjement for religiøs toleranse og samvittighetsfrihet. Familier som Jay og Du Pont er opprinnelige hugenottisk. Senere skulle de såkalte Great Awakenings (de store vekkelsene), som betegner flere religiøse bevegelser for åndelig fornyelse, få dyp innflytelse på amerikansk kultur, samfunn og politikk helt frem til i dag.
Som vi har sett, ble USA etablert på uttalt religiøst grunnlag, og denne religiøse tilstedeværelsen har vært opprettholdt av presidentkandidater som åpent har fremhevet sin omvendelse til evangelisk kristendom, som Jimmy Carter, George W. Bush og Ted Cruz, og også av den nåværende visepresidenten J.D. Vance. Det finnes utallige referanser til Gud og Jesus, bønnedager og Thanksgiving; eder som avlegges på Bibelen og motto som «In God We Trust» og «One Nation under God». Og samtidig lever dette side om side med en «grunnlov uten Gud» som forbyr enhver offisiell kirke og fastslår at den føderale staten skal være konfesjonsfri. Dette er Amerikas religiøse paradoks: At to tilsynelatende motstridende realiteter i USAs kultur kan eksistere side om side – et samfunn som på én og samme tid er dypt religiøst og grunnleggende sekulært.
Hva sier Grunnloven?
I de konstitusjonelle debattene på slutten av 1700-tallet fremstår religion mindre som et redskap for institusjonell dominans enn et moralsk rammeverk som skal sikre borgerlig samhold. De sentrale skikkelsene i uavhengighetskampen – George Washington, Thomas Jefferson og James Madison – forsvarte ideen om at republikansk dyd var avhengig av borgerens moral som henter næring i troen. Washington slo fast i sin Farewell Address (1796) at ikke noe samfunn kan bestå uten religion og moral, «uunnværlige pilarer for offentlig velstand».
Les også: Gjorde forbudstiden USA til et bedre sted? 🔒
Selv om den amerikanske grunnloven legger til grunn et strengt skille mellom kirke og stat, var den unge republikkens ideologiske grunnlag dypt preget av religiøse referanser. Allerede i 1787 skilte imidlertid USAs grunnlov seg ut ved sitt nærmest totale fravær av henvisninger til Gud og religion. Valget var ingen forglemmelse, men et bevisst politisk standpunkt fra grunnlovsfedrenes side, som ønsket å hindre at én kirke skulle dominere det offentlige rommet.
Den eneste direkte henvisningen til religion finnes til slutt i artikkel VI i Grunnloven:
“No religious Test shall ever be required as a Qualification to any Office or public Trust under the United States.” (Det skal aldri avkreves noen form for religiøs test som vilkår for å inneha et offentlig embete eller tillitsverv i USA.)
Bestemmelsen fastslår et prinsipp om borgerlig likhet basert på statens religiøse nøytralitet.
Videre fastsetter det første grunnlovstillegget, vedtatt i 1791, to grunnleggende prinsipper:
“Congress shall make no law respecting an establishment of religion, or prohibiting the free exercise thereof.” (Kongressen skal ikke vedta lover som gjelder etablering av en religion, eller forbyr dens frie utøvelse.)
Med andre ord kan Kongressen verken innføre en statsreligion eller begrense trosfriheten. Disse to prinsippene – non-establishment clause og free exercise clause – utgjør bærebjelkene i amerikansk religions- og trosfrihet. De definerer en modell der staten ikke anerkjenner noen religion, men garanterer at alle har den samme retten til å eksistere og utøves.
Samtidig gjelder det at selv om religion ikke styrer lovgivningen, preger den den offentlige diskursen og gir politisk autoritet legitimitet ved å plassere den under Guds åsyn. De amerikanske institusjonene bygger på en fruktbar spenning: En formelt sekulær stat med en politisk kultur gjennomsyret av en moralsk og åndelig forståelse av makt. Dette grunnleggende paradokset har gjort det mulig for religionen å utøve varig innflytelse på den nasjonale politiske bevisstheten uten direkte institusjonell kontroll.
Og i dag?
Ved å garantere hvert individ retten til å tro eller ikke tro, har Grunnloven skapt forutsetningene for et dynamisk religiøst mangfold der tro ikke er en borgerplikt, men et personlig valg støttet av en frihetskultur. Den konstitusjonelle modellen forklarer hvorfor sterk religiøsitet fortsatt eksisterer i et svært modernisert samfunn. I det amerikanske demokratiet beholder religionen – uavhengig og adskilt fra den politiske makten – den moralske innflytelsen som er nødvendig for å sikre nasjonalt samhold.
Les også: Dialog som våpen: Den tauranske doktrinen i en verden preget av krig 🔒
Langt fra å forsvinne har religionen tilpasset seg moderniteten, funnet sin plass i medie- og markedslogikk og deltar aktivt i den offentlige debatten. Denne vidtrekkende friheten har en paradoksal effekt: I stedet for å svekke religionen har den revitalisert den. Hver kirke må tiltrekke seg troende ved å være nyskapende, dynamiske og sosialt engasjert. Slik har statens nøytralitet lagt til rette for et svært livskraftig religiøst «marked».
I en artikkel i magasinet La Vie uttaler Massimo Faggioli, professor i teologi ved Villanova University: «Religiøst pluralisme i Amerika fungerer som et marked, det er uttrykk for libertariansk individualisme.»
Her finner vi igjen libertarianismen som fremmes av J.D. Vance og Peter Thiel. Til tross for enkelte spenninger i forholdet til religion, finnes det også klare berøringspunkter, som religionsfrihet, vektlegging av individuelt ansvar og skepsis til en allmektig stat.
Ved å sikre hvert individ retten til å tro eller ikke tro, har Grunnloven lagt forutsetningene for et dynamisk religiøst mangfold der troen ikke er en borgerplikt, men et personlig valg forankret i en kultur preget av frihet.
Sluttnoter
[1] Hugenottene
Ordet hugenott stammer trolig fra det sveitsiske uttrykket Eidgenosse (konføderert), eller fra navnet Bésançon Hugues, en politisk skikkelse i Genève som var positiv til reformasjonen tidlig på 1500-tallet.
Hugenottene var franske protestanter på 1500- og 1600-tallet, hovedsakelig tilhengere av kalvinismen. De var en del av den protestantiske reformasjonen, som satte seg opp mot den romersk-katolske kirken, særlig i spørsmål om pavens autoritet, messen og helgendyrkelse. Bevegelsen oppstod i Frankrike på 1550-tallet, og dens voksende innflytelse bidro til en rekke religionskriger mellom katolikker og protestanter (1562–1598).
Disse konfliktene tok slutt med Nantes-ediktet i 1598, utstedt av Henrik IV, som ga hugenottene religionsfrihet og borgerlige rettigheter. Etter at Ludvig XIV opphevet ediktet i 1685 (Fontainebleau-ediktet), ble mange tvunget i eksil til protestantiske land, særlig de engelske koloniene i det som senere ble USA, for å unnslippe forfølgelse.
Kilder og videre lesning
Colosimo, Jean-François: Dieu est américain. Paris: Fayard, 2006.
Van Ruymbeke, Bertrand: L’Amérique avant les États-Unis. Une histoire de l’Amérique anglaise (1497–1776). Paris: Flammarion, 2016.
Tocqueville, Alexis de: De la démocratie en Amérique. Paris: Flammarion, 2023.
Faggioli, Massimo: «Le pluralisme religieux en Amérique est une expression de l’individualisme libertaire». La Vie, 17. februar 2025.
https://www.lavie.fr/idees/massimo-faggioli-le-pluralisme-religieux-en-amerique-est-une-expression-de-lindividualisme-libertaire-98195.php
Pew Research Center: Findings from the 2023–2024 Religious Landscape Study. Publisert 26. februar 2025.
https://www.pewresearch.org/religion/2025/02/26/decline-of-christianity-in-the-us-has-slowed-may-have-leveled-off/
Au cours de l’histoire, podkast på France Culture, ved Xavier Mauduit.
Van Ruymbeke, Bertrand: Prends ta Bible, on s’en va !! Les Huguenots aux États-Unis. Paris, 2024.
