En bok på under 200 sider har utløst en av de hardeste konfrontasjonene i nyere rettsvitenskap i akademia. Striden handler mer om takt og tone enn hva som står på spill for et helt fagfelt.
Pierre Legrand er professor i juss ved Sorbonne, der leder han programmet for komparativ rettsvitenskap. Legrand er også stipendiat ved Rhodes, og har forlest ved over seksti universiteter i mer enn tyve land. Hans bøker er oversatt til syv språk; i 2017 viet «American Journal of Comparative Law» et spesialnummer til ham.
Bokanmeldelse på 203 sider
Når Legrand har skapt overskrifter og fortørnelse mange steder i den akademiske verden, skyldes det ikke hans egne faglige bragder, men anmeldelsen av en bok om komparativ rett som kom ut på Oxford University Press i desember 2023, Comparative Law: A Very Short Introduction. Den teller 179 sider, og er skrevet av de italienske forskerne Sabrina Ragone ved Universitetet i Bologna, og Guido Smorto ved Universitetet i Palermo.
Boken inngår i en serie som heter Very Short Introductions. Ifølge forlagets egenomtale har serien følgende kvalifikasjoner:
Oxford University Press’ serie «Very Short Introductions» tilbyr korte, originale innføringer i et bredt spekter av emner – fra folkehelse til buddhistisk etikk, fra myk materie til klassiske studier, fra kunsthistorie til globalisering. Hvert bind gir en autoritativ og engasjerende fremstilling av et begrep, et fagfelt eller et samlet verk, der de sentrale ideene, temaene og tilnærmingene tydeliggjøres.
Seriens forfattere er eksperter som kombinerer fakta, analyse, nye innsikter og faglig engasjement for å gjøre et ofte krevende tema lett tilgjengelig og bidra til å bygge grunnleggende fagkunnskap. Med over 750 titler – og mange flere på gang– samt jevnlig oppdaterte nye utgaver av tidligere utgivelser, er serien under kontinuerlig utvikling, og møter behovene hos samtidens publikum. Uansett fagområde og uansett hvilket tema som interesserer deg, er serien en uunnværlig og tilgjengelig veiviser som vil utdype og berike din forståelse.[1]
Ragones og Smortos bok om komparativ rett følger samme mal, og ifølge forlaget:
• Gir en moderne og sammenfattende vurdering av komparativ rett der perspektiv fra offentlig og privat rett kombineres.
• Presenterer i konsentrert form alle grunnleggende begreper innen komparativ rett og rettsvitenskap.
• Drøfter både de teoretiske sidene og den praktiske anvendelsen av komparativ rett.
• Er del av den bestselgende serien Very Short Introductions – med over ti millioner solgte eksemplarer på verdensbasis.[2]
Komprimert kunnskap
Forlagets ambisjoner er å utgi komprimerte bøker om svært omfattende temaer hvis målgruppe er dagens lesere, dvs. den moderne, leser. Det er en interessant opplysning om målgruppen og forlagets målsetning fordi dagens mennesker i Vesten – herunder akademikere – leser stadig mindre. Sammendrag, resymeer, og altså very short introductions er tiltenkt samme oppgave som bindsterke bokverk om vitenskapelig tema og presentasjoner av flere tusen år gamle religioner.
Les også: Når meninger overdøver kunnskap
Det er ingen ringe oppgave å sette seg. Men lar det seg gjøre? Vil en moderne leser etter å ha lest, for eksempel Ragones og Smortos bok om komparativ rett, forstå at det vedkommende har lest er en introduksjon til et mye større og omfattende fagfelt, og strekke seg etter et grundigere verk om samme tema?
Totalslakt
Legrands poeng er imidlertid et annet; hans slakt av boken skyldes først og fremst dens svake faglige innhold tematisk, stilistisk og epistemologisk. Og det kan ha med bokens format å gjøre.
Han innleder sin omtale med et sitat av den kjente franske forfatterinnen Marguerite Duras:
I found myself facing a phenomenal disorder of thought […] that […] made me ashamed.’ [3]
Legrand gir deretter klar beskjed om hvilken tradisjon han tilhører:
Denne teksten er, med fullt overlegg, en øvelse i å holde høy vitenskapelig standard; det eneste som betyr noe for meg, er den komparative jusens skjebne, og ikke personlige hensyn eller følerier. Slik jeg ser det må den komparative jusen reddes fra lettvintheter og overfladiskhet, fra det intetsigende og verdiløse. Faget krever å bli frigjort og styrket. Samtidig vil det ikke unnslippe leserens årvåkne blikk at jeg uten forbehold skriver i Edward Saids ånd: «hele poenget er å være pinlig, kontrær, ja, til og med ubehagelig». Og at jeg argumenterer i tråd med George Steiner: «det finnes spørsmål vi må være taktløse og udiplomatiske nok til å reise dersom vi skal forbli ærlige mot oss selv og våre studenter». Både Said og Steiner var lærde og markante representanter for komparativ litteratur, og begge var modige, dissonerende intellektuelle av en type som det i dag synes å bli stadig færre av.[4]
Avslutningsvis skriver Legrand dette om boken til Ragone og Smorto:
Alt i alt er jeg overbevist om at komparativ rett vil overleve den lite løfterike VSI-utgivelsen og fascinasjonen den kan utøve på et publikum av studenter som ikke er klar over at veven har flere hull enn den har stoff. Jeg er sikker på at komparativ rett gradvis vil innarbeide VSI-en i sin epistemologiske gangart når det har råtnet, om enn i et tempo som tilsvarer kontinentenes drift. Ja, faktisk rommer selv den kudzu-lignende og ukritisk ekspanderende ortodoksien som ennå ikke ser, men har et potensielt syn som kan gjøre den i stand til å heve seg over mørket i det som ikke ser. Ut fra kravet om urokkelig klarhet, har jeg i mellomtiden satt opp en ti-punkts oppsummering av anmeldelsens innhold.[5]
De 10 punktene kan man lese i omtalen, som det er lenket til i fotnote 2.
Kritikkens krasshet
Kritikken mot Legrand er i første rekke ikke faglig, men «pedagogisk». Det vil si han kritiseres for å være for hard mot andre forskere. I tillegg er det stilt spørsmål ved at «The Journal of Comparative Law» har publisert omtalen. Forfatterne av boken mener det kan stilles spørsmål ved tidsskriftets redaksjonelle linje. Tidsskriftet har, på sin side, lovet at forfatterne skal få komme til orde i neste utgave.
Khrono, en uavhengig, norsk avis for høyere utdannelse og forskning, har nylig publisert en artikkel om Legrands bokanmeldelse. De legger i sin presentasjon av Legrands bokanmeldelse vekt på Legrands språkbruk i kritikken av Comparative Law: A Very Short Introduction.
Khrono spør «Hvor krass kritikk skal egentlig akademikere måtte tåle fra andre kolleger? En ting er hva som er lovlig, en annen ting er hva som er lurt», og viser til at «Bokslakten har ført til en rekke klager fra akademikere som reagerer på både lengden og ordbruken. Det har også kommet krav til tidsskriftet om å beklage og trekke anmeldelsen.»
Nestleder i Forskerforbundet og professor i historie, Hilde Gunn Slottemo, mener kritikk må fremføres på en respektfull måte.
— Dersom kritikken er unødvendig hard og bidrar til ydmykelse, kan det føre til taushet. Flere, og da spesielt yngre forskere, vil kanskje da vegre seg for å skrive og delta i debatt, fordi det blir for tøft, sier hun til Khrono og presiserer:
— Kritikk bør ikke være for personfokusert, ironiserende eller nedsettende.
Slik Legrand ser det, dreier dette seg ikke om stil og hard eller skånsom omtale, eller om lengden på omtalen, men at boken er et eksempel på hvordan komparativ juss ikke skal utføres. Han er derfor ikke villig til å beklage hverken form eller innhold.
Slottemo, på sin side, argumenterer med at man være kritisk på en respektfull måte.
— Hensikten med bokanmeldelser og fagfellevurderinger er at det skal skape god dialog, ikke skittkasting. Vi skal ikke fire på faglige synspunkter, men tilpasse språket til mottaker, sier hun til Khrono.
Følsomhet i akademia
Følsomheten har rykket inn i akademia, der klima og tåleevne for kritikk er sterkt endret de siste tiårene. Her står ulike generasjoner mot hverandre; den ene fremmer faglig basert saklighet i sin bedømmelse, den andre føler seg krenket. Det er to kontrære perspektiver på akademiske problemstillinger og hvordan de mottas.
Slottemo mener det er viktig at akademia gir rom for et mangfold av faglige synspunkter.
— Hva vinner vi på å ha veldig tøffe debatter? Målet med kritikken bør alltid være å bringe forskningen og faget videre.
Et betimelig spørsmål blir likevel hvorfor Oxford University Press ikke har gjort et bedre redaksjonelt arbeid før boken ble utgitt? Faktum i saken er at Legrand påpeker flere faktiske feil, og dét har ingen bestridt.
Sluttnoter
[1] https://global.oup.com/academic/content/series/v/very-short-introductions-vsi/?lang=en&cc=no
[2] https://global.oup.com/academic/product/comparative-law-9780192893390?type=listing&subjectcode1=1803299%7CLAW00010&lang=en&cc=no
[3] Duras, M (1985) La Douleur Gallimard at 12 [‘Je me suis trouv(é) devant un désordre phénoménal de la pensée (…) qu(i) (…) m’a fait honte’].
[4] https://www.pierre-legrand.com/ewExternalFiles/JCL_20-2_01_Legrand_ComparativeLawsShallowsAndHallows.pdf, side 2.
[5] https://www.pierre-legrand.com/ewExternalFiles/JCL_20-2_01_Legrand_ComparativeLawsShallowsAndHallows.pdf, side 200.
