Verden er delt mellom demokratiske og autoritære stater, og situasjonen virker uforsonlig. Begge sider hevder å ha rett, men unngår direkte konfrontasjon fordi det raskt kan eskalere til en situasjon ingen ønsker.
Ta for eksempel krigen mellom Russland og Ukraina. Det er ingen vilje blant vestlige nasjoner til å sende inn styrker. Frankrikes president Macron foreslo dette, men forslaget ble møtt med taushet. NATO er sterkere enn Russland; de har bedre utstyr og mer erfaring. Likevel vil en direkte konfrontasjon med Russland være ekstremt ødeleggende for begge parter. Russland har også et omfattende arsenal av kjernefysiske våpen og kan ty til bruk av disse hvis de føler seg presset opp i et hjørne.
Iran, på sin side, har gammelt og ineffektivt utstyr, noe de demonstrerte tydelig med det nylige drone og missilangrepet på Israel. Men en direkte konfrontasjon med ayatollahene vil også kreve enorme ressurser og vil kunne føre til store tap, så det er ingen amerikansk vilje til dette. Deretter kommer den komplekse situasjonen med Kina. De har bygget opp betydelige militære styrker og en omfattende marine, så en direkte militærkonfrontasjon med kommunistene vil i så fall bli ufattelig destruktiv og er lite fristende.
Så slik situasjonen står nå, ønsker ingen av partene – verken demokratier eller autoritære regimer – en direkte krig mellom seg. Men det finnes en annen metode for å vinne over en motstander, som tar sikte på å knekke deres økonomi i stedet for å gå til krig. Historien har vist at de som besitter de beste våpnene vanligvis vinner. De som kjempet med sverd mot de med steinøkser vant, og de som hadde skytevåpen vant over de med sverd. I nyere tid klarte ikke Sovjetunionens radarer å fange opp USAs stealth-fly, som omgjorde den militære maktbalansen mellom de to.
Les også: Russland øker våpenproduksjonen med hjelp fra Kina
Det var våpenkappløp som førte til at Sovjetunionen gikk konkurs. Opprusting kostet mer enn hva samfunnet kunne bære. De opplevde sanksjoner på teknologi, inntektene kom av høy oljepris og at de fikk billig lån til flytende rente. Deretter skrudde Saudi-Arabia opp oljekrana og prisen gikk til bunns, så føk renten til topps. Oljeinntektene sank og renteutgiftene steg som førte til at det ikke var mer penger i kassa. Butikkhyllene ble tomme og folk sto i kø for brød. Resultatet ble ikke bare at Sovjetunionen måtte kaste inn håndkleet og falt ut av våpenkappløpet, men også at kommunistimperiet gikk i oppløsning.
Våpenkappløpet har ikke stoppet opp. USA har i årevis insistert på at NATO-landene må bruke to prosent av BNP på forsvar. Nå har de oppnådd dette, og vestlig våpenindustri opplever gode tider. Nå skal det utvikles moderne utstyr. Avansert militærteknologi koster, så det blir dyrt, men forsvarsbudsjettene har økt. Resultatet blir en overlegen militær styrke med betydelig slagkraft. Bare Tyskland, som til nå har brukt 1,2 prosent av BNP vil, hvis de øker til to prosent, nærme seg det russiske forsvarsbudsjettet. Nå som NATO-landene ruster kraftig opp, blir spørsmålet om de autoritære statene har økonomi eller teknisk kunnskap til å følge etter.
Russland, Iran og Kina står overfor en rekke sanksjoner og har begrenset tilgang til de mest avanserte teknologiske løsningene. Å utvikle teknologi på egenhånd er kostbart, det er billigere å kjøpe eller kopiere fra andre, men det er ikke så lett lenger. Videre har NATO-landene betraktelig høyere inntekter, så det er ikke gitt at Moskva, Iran og Beijing har nok ressurser til å følge med i våpenkappløpet. De prøver å holde tritt, men det tærer på kassa og går utover andre tilbud av sosiale goder.
Kina, Russland og Iran er selvsagt forskjellige stater med forskjellige økonomier, militære kapasiteter og utholdenheter, men de har alle en ting til felles: Overdreven fokus på militæropprustning, på bekostning av folkets generelle velvære. Hvor lenge kan de holde på sånn før folket samler seg på gatene og krever forandringer?
Fra silisium til himmelen: Vil KI sikre USA militærdominans i Øst-Asia?
