Mens Russland angriper Ukrainas energisystem, bygger landet en ny modell for motstandskraft
Gjennom høsten 2025 har russiske angrep på Ukrainas energiinfrastruktur blitt systematiske og svært presise: Angrepene retter seg først og fremst mot transformatorstasjoner, varmekraftverk og høyspentlinjer som sikrer kraftproduksjon. I de største byene har dette allerede ført til langvarige strømbrudd, fallende trykk i fjernvarmesystemene og forstyrrelser i vannforsyningen. Ukrenergo-sjef Vitalii Zaichenko beskriver denne strategien som «brent jord» – angrep som skal slå ut anlegg helt, ikke bare midlertidig.
På bakgrunn av disse systematiske angrepene understreker eksperter stadig oftere behovet for et nett av desentraliserte produksjonskilder som kan fungere uavhengig av transmisjonsnettet. Dette gjelder særlig mobile og modulære kraft-varme-enheter som skaper lokale forsyningspunkter – såkalte «energiøyer» for sykehus, vannverk, varmeanlegg og industribedrifter.
Sviatoslav Pavliuk, direktør i Foreningen for energieffektive byer i Ukraina, påpeker at ved nettbrudd er det nettopp kraft-varmeproduksjon som kan holde store pumper og varmesystemer i drift – noen dieselgeneratorer ikke klarer. Analytiker Hennadii Riabtsev legger til at fleksible produksjonskilder ikke lenger er en «reserve», men en del av energiforsvaret.
Ukraina har i praksis blitt et testområde for rask utrulling av slike løsninger. Interessen for industrielle kraft-varme-moduler og mikroproduksjon øker også utenfor Ukraina – europeiske reguleringsmyndigheter studerer landets erfaring som en modell for EUs fremtidige energipolitikk.
Hvordan teknologien virker
Kraft-varmeproduksjon innebærer samtidig produksjon av strøm og varme fra én brennstoffkilde. I motsetning til tradisjonell produksjon – der varme går tapt – fanger kraft-varmeanlegg denne energien gjennom varmevekslere og bruker den til fjernvarme, varmtvann eller industrielle prosesser.
Resultatet er en total virkningsgrad på 85–92 prosent, sammenlignet med under 40 prosent for vanlige kraftverk.
Les også: Droner, dollar, forsvar og krigen i Ukraina 🔒
En gassmotor eller turbin produserer strøm mens overskuddsvarmen føres tilbake i systemet. Moderne systemer kan arbeide parallelt med strømnettet eller autonomt – i såkalt «øy-drift». Dette gjør det mulig å holde kritiske anlegg i gang selv under fullstendig strømbrudd.
Hvorfor kraft-varmeproduksjon ble avgjørende
Under Russlands masserte angrep fører lokale nettbrudd ofte til at hele bydeler isoleres, uavhengig av tilgjengelig produksjon. Derfor har kraft-varmemoduler blitt ryggraden i etableringen av autonome forsyningspunkter for sykehus, vannverk, varmeanlegg og industribedrifter.
Ifølge ukrainske myndigheter opererer fjernvarmesektoren per november 2025 allerede 182 kraft-varme-enheter (83 i full drift) med samlet kapasitet på 147,3 MW, sammen med 239 modulære kjeler (ca. 635 MW). Gjennom internasjonale støttetiltak har lokalsamfunn mottatt over 90 modulære enheter (50+ MW). Regionene Kyiv og Tsjerkasy ligger i front når det gjelder utbygging av lokal produksjon.
Analyser fra energiministeriet viser at Ukraina på mellomlang sikt trenger rundt 2,2 GW ny fleksibel produksjon og omtrent 1,5 GW lagringskapasitet for å stabilisere nettet. Dette er minimumet som trengs for fleksibilitet mellom høylastperioder, nødsituasjoner og rask gjenoppretting etter angrep.
Det internasjonale energibyrået (IEA) anslår imidlertid et langt større strukturelt underskudd – opptil 6 GW i vinterens høylastperioder. Dette reflekterer ikke bare behovet for fleksible kilder, men det samlede bortfallet av kapasitet etter ødeleggelsen av TPP- og CHP-anlegg som ikke raskt kan restaureres.
I denne situasjonen erstatter ikke kraft-varmeproduksjon store kraftverk, men dekker den mest sårbare delen av underskuddet – den lokale og tekniske. Modulære systemer kan få kritiske anlegg i drift igjen i løpet av dager og skape mikronett der transmisjonslinjer er ødelagt. Nettet av mobile, containerbaserte kilder blir dermed ikke en erstatning for store kraftverk, men en nødvendig infrastruktur som gjør det mulig å opprettholde grunnleggende tjenester under angrep.
Markedsstrukturen
Ukrainas kraft-varmesektor er i 2025 blitt en av de mest dynamiske delene av energisystemet. Veksten drives ikke av enkeltbedrifter, men av et helt økosystem av aktører – integratorer, utviklere, motorteknologiprodusenter og internasjonale givere som sammen dekker behovet for fleksibel produksjon.
Utviklere og produsenter av lokale energianlegg er selskaper som etablerer og driver egne stasjoner basert på biogass, biomasse eller gass, og leverer varme og strøm til lokalsamfunn innenfor energiøyer. Eksempler er Clear Energy, Ekotechnika og flere regionale bioenergiselskaper.
Deretter følger globale teknologileverandører (OEM-er). Ukraina bruker motorer og turbiner fra internasjonale produsenter – MWM/Caterpillar, Jenbacher, Wärtsilä og Siemens Energy. Plattformene deres gir høy virkningsgrad, lave utslipp og autonom drift. Integratorer bygger deretter beredskapsanlegg for varme, vannverk og industri basert på disse motorene.
Storskalautrulling av mobil produksjon ville imidlertid vært umulig uten giverstøtte. Gjennom USAID, EBRD, NEFCO, EUs energistøttefond og hjelp fra Danmark, Tyskland og Sverige er over 200 produksjonsmoduler – fra 250 kW til 2,5 MW – importert de siste to årene.
Integratorer og EPC-selskaper fullfører økosystemet. Ukrainske ingeniørteam er blitt sentrale i utviklingen av mobil produksjon. De tilpasser globale OEM-plattformer til krigsforhold, utformer beredskapsopplegg og integrerer moduler i fjernvarme, sykehus, vannverk og kritisk infrastruktur. Sentrale aktører er KTS Engineering, Volts Energy, Energy Save, Interautomatika, TEDOM-Ukraine og BlastCat (DTEK Innovation Hub).
RSE
RSE har en egen plass i denne gruppen. I motsetning til klassiske integratorer kombinerer RSE EPC-kompetanse med en full ingeniør- og produksjonssyklus: selskapet designer modulære systemer, containeriserer MWM/Caterpillar-motorer og bygger trigenerasjonsanlegg og industrielle varmepumper. Når det gjelder installasjonsomfang og hastighet, har RSE blitt en av de sterkeste integratorene i Ukraina og Sentral-Øst-Europa.
RSE er et ingeniør- og produksjonsselskap med kontor og fabrikk i Brno i Tsjekkia, grunnlagt i 2023. Selskapet spesialiserer seg på modulære kraft-varme- og trigenerasjonsløsninger i fullt containerisert format, som sikrer kontinuerlig strøm ikke bare for næringslivet, men også for kritiske anlegg under ekstreme forhold.
Les også: Taktisk evolusjon: Hvordan Ukraina endrer krigføring 🔒
Selskapets grunnleggende prinsipp er full fabrikkmontering. Alle moduler bygges, testes og settes opp på fabrikken og leveres som kjøreklare systemer. Dette reduserer installasjonstiden til 72 timer.
RSEs tidlige installasjoner i 2023 – på steder i Kharkiv, Kyiv og Dnipro – formet selskapets ingeniørfilosofi: forsterkede containere, doble kabelruter, utvidet beskyttelse mot splintskader, strengere sikkerhetsrutiner og stabil drift uten nettilknytning. Disse kravene i krigstid har definert dagens designstandarder.
RSE-moduler kan arbeide i tre modi: parallelt, autonomt og i øydrift. Øydrift gjør det mulig å skape mikronett for sykehus, vannverk, varmeanlegg, kommunale virksomheter og industri – der gjenoppretting av transmisjonslinjer kan ta dager eller uker. Denne tilnærmingen er nå etterspurt ikke bare i Ukraina, men også i Polen, Tsjekkia og Slovakia.
Et nøkkelsystem i RSEs teknologi er selskapets egen oljefrie turbomoduler som går på propan – universelle enheter som kan integreres med ethvert kraft-varmesystem. De bruker motorens spillvarme til å øke temperaturen i varmebæreren, noe som løfter den totale systemvirkningsgraden til over 95 prosent i lavtemperaturnett.
I november 2025 presenterte selskapet sitt flaggskip innen trigenerasjon – Modular Power Plant – på MWM Energy Days i Mannheim. Basert på MWM TCG 2032-motoren med en kapasitet på 4,5 MW kan enheten produsere strøm, varme og kjøling, starte uten nettilgang og etablere autonome energiøyer for kommunale og industrielle systemer.
Ukrainske løsninger for det europeiske markedet
Ukrainske modulære teknologier, utviklet under krigspress, gir Europa en praktisk modell for infrastrukturell motstandskraft – egnet for cyberangrep, energipress og nettustabilitet. Det europeiske systemet, som er avhengig av store produksjonsnoder og lange transmisjonskorridorer, viser stadig tydeligere sine sårbarheter.
Ukrainas praksis med å ta i bruk moduler ikke i løpet av måneder, men dager, studeres allerede i europeisk beredskapsplanlegging. ENTSO-E og nasjonale reguleringsmyndigheter analyserer hvordan denne erfaringen kan innarbeides i beredskapsstandarder.
Til syvende og sist er Ukrainas erfaring i ferd med å forme en ny logikk for europeisk energisikkerhet: flere kilder, autonomi, rask gjenoppbyggingsevne og beredskap for krisesituasjoner blir kriterier som vil bestemme hvor robust Europas infrastruktur er i tiårene som kommer.
