Fra og med andre verdenskrig overtok luftmakten rollen som det ultimate våpenet. Men det skjedde ikke uten feilslutninger og skuffelser.
Som alle nye våpen fremkalte luftfarten mange forestillinger. Så snart første verdenskrig var over, forutsa teoretikere at den ville få en avgjørende rolle i neste konflikt, hvor den kunne unngå slakteriene på bakken ved å ødelegge fiendens økonomiske kapasitet og befolkningens moral med store flåter av tunge bombefly.[1]
Fra Pointblank til Black Week
De angelsaksiske landene utformet tidlig sin luftstrategi i denne retningen. Allerede før krigen brøt ut, utviklet britisk og amerikansk industri to- og firemotors bombefly med lang rekkevidde. For eksempel den britiske Avro Lancaster eller den berømte Boeing B-17. Allerede i august 1941 la US Army – hvor luftstyrken fortsatt var organisert som Air Corps, senere Air Force – fram for Roosevelt et anslag over hvilke luftressurser som krevdes for å beseire Nazi-Tyskland.
USA var da ennå ikke i krig.[2] Rett etter angrepet på Pearl Harbor (7. desember 1941) ble hovedlinjene i vestmaktenes strategi fastlagt under Arcadia-konferansen den 21. desember mellom Roosevelt og Churchill: Tyskland som førsteprioritet, en amfibisk offensiv fra Storbritannia og en arbeidsdeling i luftstrategien, med presisjonsangrep i dagslys fra amerikanerne og «blinde» nattangrep fra britene. I begynnelsen av januar 1942 ble den 8. luftarméen opprettet for å bombe Europa fra Storbritannia; den gjennomførte sitt første tokt mot Tyskland 17. august.
Likevel var ikke alle amerikanske valg for luftvåpenet heldige. Den opprinnelige taktikken bygde på tette formasjoner av titalls bombefly med tung bevæpning. Gjensidig beskyttelse skulle gjøre jagereskorte overflødig – dessuten hadde jagerfly uansett altfor kort rekkevidde til å følge bombeflyene inn over fiendtlig territorium. Denne illusjonen avspeiles i tilnavnet til B-17: «den flygende festning», med 10–12 mitraljøser som teoretisk dekket alle innflygingsvinkler fra siden, ovenfra og nedenfra. General Arnold, sjef for Air Corps i 1939, presset på for denne strategien, som etter hans syn også best støttet luftvåpenets framtidige selvstendighet. Samtidig holdt han igjen utviklingen av jagerbombere som kunne støtte bakkestyrker – det ville gi hæren et argument for å beholde kontrollen over dem.
Les også: Fra tre og stoff til stål og ild: Hvordan luftmakt forandret krig 🔒
Ved inngangen til 1943 bekreftet Casablanca-konferansen strategien om bombetokter dag og natt, bygget på tett angloamerikansk samarbeid. Fra mars til juli gjennomførte RAF en rekke angrep mot Ruhr-området, Vest-Tysklands viktigste industriregion – inkludert det berømte «dambruddsangrepet». I juni fastsatte Pointblank-direktivet som hovedmål å svekke Luftwaffes kampkraft, særlig ved å ramme industrien som produserte fly. Amerikanerne identifiserte kritiske installasjoner som produserte aluminium, gummi og syntetisk drivstoff, og spesielt kulelager, hvor 42 % av tysk produksjon kom fra Schweinfurt nord i Bayern. Den 8. luftarmé gjennomførte to angrep mot denne byen, ett i august og ett den 14. oktober, som senere ble kjent som Black Week. For selv om resultatene var håndfaste, men midlertidige, var tapene fryktelige – 60 bombefly i august, 77 i oktober, altså 26 % av angrepsflåten og 20 % av besetningen.
Vil du lese mer? Tegn et abonnement i dag, samtidig som du hjelper oss med å lage flere nyhet- og dybdesaker om internasjonale relasjoner, geopolitikk og sikkerhet
