Fernando Aramburus noveller lar oss komme tett på ofrene for terrorisme. Og dermed også forstå kompleksiteten i dens virkning.
Blant de mange kildene som forskningen på terrorisme har til rådighet, er skjønnlitteraturen et relativt lite utnyttet materiale. Likevel finnes det en rekke tekster som gir en unik tilgang til virkeligheter som den vitenskapelige litteraturen bare berører, særlig når det gjelder hverdagslivet og følelsene til befolkninger som – som regel ufrivillig – blir innblandet i konkrete terrorstrukturer.
I denne sammenhengen er novellesamlingen Los peces de la amargura (norsk: Bitterhetens fisker) av Fernando Aramburu, skrevet og utgitt på et tidspunkt da ETA (Euskadi ta Askatasuna) fortsatt var aktiv i Baskerland og andre steder, et viktig bidrag. Denne lille boken gir en rekke innblikk i den nære erfaringen til vanlige mennesker som på ulike måter er berørt av terrorisme.
Å lese disse novellene innbyr derfor til en dobbelt intellektuell øvelse: først å sette fortellingene i sammenheng med analytiske og historiske arbeider som kontekstualiserer den baskiske terrorismen og dens mange konsekvenser; og deretter å reflektere over den enorme virkningen en liten voldelig organisasjon kan ha når den støttes av mellom 15 og 25 % av befolkningen i et samfunn preget av en etnopolitisk konflikt som sitter dypt i både minner og daglig atferd.
Vil du lese mer? Tegn et abonnement i dag, samtidig som du hjelper oss med å lage flere nyhet- og dybdesaker om internasjonale relasjoner, geopolitikk og sikkerhet
