Ankara har aldri avvist muligheten for en fredsprosess med PKK. Men i dag vil den tyrkiske presidenten diktere betingelsene.
Den 27. februar 2025 ba Abdullah Öcalan, den fengslede lederen av Kurdistans arbeiderparti (PKK), den væpnede organisasjonen om å legge ned våpnene. PKK kunngjorde to måneder senere, under sin kongress, at organisasjonen skulle oppløses. En førti år lang kamp synes å være over.
Fordelt mellom Iran, Syria og Irak utgjør kurderne 20 % av den tyrkiske befolkningen. I 1984 innledet PKK, som er marxist-leninistisk i sin ideologi, en væpnet kamp for å opprette et stort, uavhengig Kurdistan. Men arrestasjonen av Abdullah Öcalan var et hardt slag for organisasjonen. Siden den gang har PKK, med base i Qandil-fjellene nord i Irak, utvidet sin innflytelse.
Under krigen i Syria opprettet organisasjonen et selvstyrt område i Kobane. For Ankara er dette uakseptabelt – det utfordrer landets enhet. Nå som Tyrkia står sterkere, har landet all interesse av å forhandle. For Erdoğan tapper konflikten statskassen som allerede er hardt rammet av galopperende inflasjon. Den er også en kilde til stadig konflikt med Washington, som alltid har sett på PKK som et mindre onde og en alliert i kampen mot IS. Dessuten er kurder-spørsmålet Ankaras akilleshæl, som russere, israelere og iranere utnytter hver gang de ønsker å bremse tyrkiske ambisjoner.
Les også: Kurdernes kamp i Iran 🔒
Vil du lese mer? Tegn et abonnement i dag, samtidig som du hjelper oss med å lage flere nyhet- og dybdesaker om internasjonale relasjoner, geopolitikk og sikkerhet
