Norge har i årevis smykket seg med merkelappen «humanitær stormakt». Vi kritiserer Russland for sensur, Kina for overvåking og Iran for å kvele demokratibevegelser. Men Telenor-saken i Myanmar avslører et brutalt hykleri: Norge har selv medvirket til å stenge demokratiets stemme – og gitt et autoritært regime verktøy til å jakte sine egne borgere.
Vi vet nå at Telenor, majoritetseid av staten (54 %), stengte ned nettsiden til Myanmars demokratisk valgte parlament (CRPH) etter ordre fra militærjuntaen. Ikke en obskur blogg – men folkets siste bindeledd til deres representanter. Da Telenor slo av denne livsnerven 4. mars 2021, rev de rett og slett ut stemmebåndene til et helt folk.
Samtidig utleverte selskapet sensitive samtalelogger og posisjonsdata som juntaen kunne bruke til å arrestere, torturere eller i verste fall drepe opposisjonelle. Norge – gjennom Telenor – ble en del av militærets undertrykkelsesmaskin.
Juristene slo alarm – men ble overkjørt
Interne dokumenter viser at Telenors egne jurister slo fast at dette var et brudd på menneskerettighetene: artikkel 19 (ytringsfrihet) og artikkel 21 (politisk deltakelse). Dommen var klar: «Dette representerer ikke bare et brudd på ytrings- og informasjonsfriheten, men indirekte også borgernes rett til å velge representanter.»
Likevel var beskjeden fra lovavdelingen entydig: «Ordren skal etterkommes i tide.» Dermed ble CRPHs nettside stengt, juntaens krav oppfylt, demokratiets røst stilnet.
Dette var ikke en glipp. Det var en bevisst beslutning.
Vil du lese mer? Tegn et abonnement i dag, samtidig som du hjelper oss med å lage flere nyhet- og dybdesaker om internasjonale relasjoner, geopolitikk og sikkerhet
