Hvorfor bruttonasjonalprodukt (BNP) fortsatt dominerer – til tross for at det er et dårlig mål.
Kongedømmet Bhutan måler brutto nasjonal lykke. Costa Rica følger en Happy Planet-indeks. New Zealand har tatt i bruk et «velværebudsjett». Men når markedene faller eller valget nærmer seg, griper politikere og kommentatorer fortsatt refleksmessig etter det eldgamle målet på nasjonal suksess: bruttonasjonalprodukt (BNP).
Som en aldrende monark som klamrer seg til tronen, dominerer BNP den økonomiske samtalen til tross for at svakhetene er allment anerkjent. Spørsmålet er ikke om BNP fortjener å bli detronisert (det gjør det åpenbart), men hvilke kombinasjoner av mål som kan danne et mer opplyst råd av økonomiske indikatorer.
Simon Kuznets, som utviklet nasjonalregnskapet på 1930-tallet, advarte Kongressen i USA om at «et lands velferd knapt kan utledes av et mål på nasjonalinntekt».
Advarselen ble ikke tatt til følge. BNP ble raskt myndighetenes enerådende besettelse verden over—et tall som reduserer all menneskelig virksomhet til én enkelt kolonne i et regneark. Det teller hver transaksjon like mye, enten det bygges skoler eller bomber, selges sigaretter eller kreftbehandling. Som Robert Kennedy bemerket i 1968, «måler den alt bortsett fra det som gjør livet verdt å leve».
Absurditetene hoper seg opp som statsgjeld. Når naturkatastrofer rammer, stiger BNP ofte fordi gjenoppbyggingen øker utgiftene—Frédéric Bastiats knust-rute-feil i stor skala i nasjonalregnskapet. Kriminalitet øker BNP via sikkerhetsutgifter; både skilsmisseadvokater og ekteskapsrådgivere bidrar til den samme summen.
Les også: Økonomisk realisme sett fra en fransk-østerriksk økonomisk metafor 🔒
Samtidig bidrar foreldre som tar seg av egne barn ikke til BNP, mens betaling for barnepass gjør det. Et land kunne i teorien maksimere BNP ved å hogge ned skogene, skrape fjellene til bare berget står igjen og presse innbyggerne til utmattelse. At dette ville bli regnet som vekst, viser målestokkens moralske blindhet.
Å justere for kjøpekraftsparitet (PPP) hjelper, men bare marginalt. BNP per innbygger målt i PPP gir et klarere bilde av levestandard ved å ta hensyn til kostnadsforskjeller mellom land. En hårklipp i Mumbai koster langt mindre enn i Manhattan, og PPP-justeringer fanger opp slike realiteter.
PPP finjusterer imidlertid bare målingen av det samme feilaktige konseptet. Den forteller oss hvor mye ting folk kan kjøpe, ikke om tingene faktisk gjør livet bedre.
På jakt etter noe bedre
Jakten på alternativer har skapt en hel småindustri av sammensatte indekser, hver med sitt eget akronym og sin egen metode. Indeksen for menneskelig utvikling (HDI) kombinerer inntekt med helse- og utdanningsindikatorer. Social Progress Index (SPI) inkluderer 54 indikatorer knyttet til grunnleggende behov, trivsel og muligheter. Inclusive Development Index (IDI) legger til mål for fattigdom, ulikhet og bærekraft. Bhutans bruttonasjonal lykke-indeks vurderer ni områder, blant annet psykisk velvære, kulturelt mangfold og økologisk motstandskraft.
Hver ny indeks kaster lys over BNPs blindsoner, samtidig som den skaper nye. HDI straffer land med høy ulikhet, men utdanningskomponenten—gjennomsnittlig skoleår—sier ingenting om kvaliteten på undervisningen. Et land fullt av doktorgradskandidater i undervannskurveveving ville få toppscore.
Social Progress Index utelater nesten helt økonomiske mål, som om materiell velstand var irrelevant for sosial framgang—prøv å si det til noen som har opplevd fattigdom. Lykkeindekser støter på de dypeste filosofiske problemene: Er målet å maksimere gjennomsnittlig lykke, total lykke eller antallet mennesker over en lykkegrense? Skal vi stole på selvrapportert livstilfredshet fra borgere i autoritære stater?
Indekser for økonomisk frihet gir et annet perspektiv: De korrelerer sterkt med velstand, men reiser vanskelige spørsmål om avveininger. Singapore er blant verdens frieste økonomier, men begrenser politisk ytringsfrihet. Heritage Foundations Index of Economic Freedom hyller den minimale staten, mens de nordiske landene viser at omfattende velferdsstater kan sameksistere med blomstrende markeder. Disse indeksene speiler ofte ideologiske preferanser som utgir seg for å være objektive målinger.
Også demokratiindekser står overfor lignende utfordringer. Economist Intelligence Units Democracy Index rangerer land fra «fullverdige demokratier» til «autoritære regimer», men grensedragningen er omstridt. India, verdens største demokrati, har glidd mot kategorien «mangelfullt demokrati» på grunn av bekymringer for pressefrihet og minoritetsrettigheter. Samtidig leverer enkelte autokratier imponerende økonomiske resultater—Singapores egalitære boligpolitikk eller Kinas fattigdomsreduksjon. Skal demokratisk deltakelse veies opp mot materielle resultater? Spørsmålet har ingen enkel fasit.
Én størrelse passer ikke alle
Kanskje er den mest lovende tilnærmingen å erkjenne at ingen enkeltmåling kan fange opp nasjonal suksess.
OECDs Better Life Index lar brukerne vekte elleve dimensjoner etter egne prioriteringer. New Zealands Living Standards Framework følger fire «kapitaler»—naturkapital, humankapital, sosial kapital og finansiell kapital—og erkjenner at bærekraftig velstand krever at alle opprettholdes. Genuine Progress Indicator justerer BNP for miljøkostnader, ulikhet og ulønnet arbeid, og viser ofte at reell framgang stanset for flere tiår siden, selv om BNP fortsatte å stige.
Les også: Sentralbanker rapporterer om fremskritt i digitale sentralbankpenger 🔒
Disse panel-tilnærmingene speiler virkelighetens kompleksitet, men ofrer enkelhetens kraft. BNP består delvis fordi alle vet hva det betyr, selv om forståelsen er mangelfull. Et knippe indikatorer gir nyanse, men forvirrer kommunikasjonen. Politikere foretrekker mål som viser klar suksess eller fiasko, ikke nyanserte avveininger mellom flere dimensjoner.
Måleproblemet speiler dypere spørsmål om samfunnets verdier og mål. Bør myndighetene maksimere rikdom, lykke, frihet, likhet, bærekraft eller en vekting av disse? Ulike samfunn vil svare forskjellig, og målene deres gjenspeiler valgene. Bhutans lykkefokus passer et buddhistisk kongedømme; det lar seg kanskje ikke overføre til Wall Street. Singapore prioriterer effektivitet og orden; Skandinavia balanserer velstand med likhet; USA hyller individuell frihet, om enn ufullkomment.
I stedet for å lete etter én monark som skal herske over alle, bør land omfavne et mangfold av mål og samtidig erkjenne begrensningene. BNP er fortsatt nyttig for det det måler—markedsproduksjon—men bør fjernes fra sin enerådende pidestall. Suppler det med medianinntekt for å fange fordeling, miljøregnskap for å følge bærekraft og velværeindikatorer for å minne oss om hva velstand skal tjene. Regelmessig rapportering av et slikt indikatorpanel, med samme synlighet som dagens BNP-tall, kan gradvis flytte oppmerksomheten fra å gjøre kaken større til å dele den rettferdig og bærekraftig.
Den perfekte måleenheten er like uoppnåelig som Den hellige gral. Men selve jakten fremtvinger viktige diskusjoner om hva som utgjør fremgang og hvordan motstridende mål skal balanseres. I så måte er mangfoldet av alternative mål et fremskritt, selv om ingen kan kreve kronen. BNP vil sannsynligvis herske i mange år til, men en konstitusjonell monarkirolle passer bedre enn enevelde.
Målet for nasjoner, i likhet med nasjonene selv, må utvikle seg fra grov enkelhet til sofistikert balanse. Det som måles blir kanskje styrt, men først må vi måle det som betyr noe.
Den ukjente norske økonomen som advarte mot nazistene og kommunistene 🔒
