Kina kunngjorde at Metog‑demningen (også kalt Motuo), som ligger i Tibet og oppstrøms-Brahmaputra, begynte å bygges 19. juli. Denne kjempestrukturen skal levere 300 TWh elektrisitet i året, altså tre ganger så mye som De tre kløfters demning. Dette vakte straks reaksjoner fra landene nedstrøms, blant dem India.
Vann som strategisk maktmiddel i Sør‑Asia: felles hydrografisk avhengighet
Den evige snøen i Himalaya smelter sakte under de første solstrålene. Over 4 000 meter over havet slynger en tynn vannstråle seg mellom steinene. Den har ennå ikke noe navn. Den er bare en iskald hvisken i det hvite vidstrakte landskapet. Likevel legger denne dråpen, lik milliarder av andre, ut på en lang ferd gjennom land, folk og konflikter. Allerede ved kilden er vannet politisk. Stedet der det springer frem, er ikke nøytralt. Når Kina kontrollerer Tibet, styrer landet kranene for en hel region. Og Kina vet det.
Geopolitikken rundt vann mellom Kina, India, Pakistan og Bangladesh hviler på ett grunnleggende faktum: deres felles avhengighet av de grensekryssende elvene fra Himalaya. Kina, som ligger oppstrøms, kontrollerer kildene til flere store asiatiske elver og har dermed en dominerende hydrologisk posisjon – et slags «asymmetrisk geografisk fortrinn». India, geografisk i midten, er på sin side avhengig av vannførselen fra Kina i flere elver (Brahmaputra, Sutlej) og har selv oppstrømsmakt over Indus i forhold til Pakistan, som ligger nedstrøms.
Metog‑demningen (Motuo): et gigantprosjekt midt i Himalaya
Kina meldte mandag 21. juli at arbeidet er i gang, støttet av en investering på 143 milliarder euro. Demningen i Tibet skal produsere 300 TWh strøm årlig, tre ganger ytelsen til De tre kløfters demning. Den er planlagt satt i drift mot slutten av 2030‑årene [1].
Metog‑prosjektet, også kjent som Motuo‑demningen, regnes som et av de mest ambisiøse og omstridte tiltakene i moderne kinesisk historie. I Medog‑distriktet i den autonome regionen Tibet vil prosjektet demme opp elven Yarlung Tsangpo – som lenger ned heter Brahmaputra når den renner inn i India og Bangladesh. Elven har sitt utspring ved fjellet Kailash og danner Yarlung‑Tsangpo‑canyonen, ansett som verdens dypeste. Det er i dette geologisk komplekse og økologisk sårbare området Kina planlegger denne enorme infrastrukturen.
Enormt energipotensial
Kina er fortsatt omtrent 60 % avhengig av kull. Det gjelder selv om landet er verdens største produsent av fornybar energi (sol og vind) med rundt 1 400 gigawatt installert kapasitet [2]. Kina har satt seg som mål å bli karbonnøytral innen 2060, og må derfor øke andelen vannkraft raskt.
I to tiår har landet fulgt en strategi for vannsikkerhet gjennom massive demningsprosjekter, særlig i Tibet. Megademningen ved Metog er talende for denne linjen.
Les også: India–Kina-rivaliseringen: Kan et fjell bære to tigre? 🔒
Hovedmålet er å utnytte det enorme fallpotensialet der elven stuper nær 3 000 meter – ideelt for energiproduksjon. Foreløpige anslag peker på mer enn 60 000 MW installert effekt, klart over De tre kløfters demning (22 500 MW), som i dag er størst i verden. Realiseres planen, vil Metog‑anlegget bli planetens største vannkraftverk.
Prosjektet passer inn i Kinas mål om å avkarbonisere økonomien, trappe ned kullbruken og eksportere overskuddsenergi til Sør‑Asia. Det går også inn i den kinesiske satsingen «Global Energy Interconnection» [3], som vil binde sammen regionale strømnett i Asia.
Geopolitiske spørsmål
Metog‑demningen skaper sterk uro internasjonalt, særlig i India og Bangladesh. For India er enhver stor endring i Brahmaputras vannføring en strategisk trussel mot både vanntilførsel og nasjonal sikkerhet. Brahmaputra‑dalen i den indiske delstaten Arunachal Pradesh – av Kina omtalt som «Sør‑Tibet» – er allerede et militært spenningsområde. Et megademningsprosjekt kan skjerpe den kinesisk‑indiske rivaliseringen ytterligere. Bangladesh, som også er avhengig av Brahmaputra til jordbruk og drikkevann, frykter redusert vannføring med økt fare for tørke, jordsalting og økologiske ubalanser.
India frykter at Kina kan kontrollere vannføringen, kanskje til og med drive «vannutpressing». I en væpnet konflikt kunne Kina teoretisk bruke vannkontrollen som pressmiddel ved å redusere vannføringen eller skape kontrollerte flommer. Frykten er imidlertid lite begrunnet, ettersom dette er en gjennomstrømningsdemning – ikke en stor magasindemning som De tre kløfters. Virkningen på vannføringen til India og Bangladesh vil derfor være begrenset [4].
India vurderer dessuten selv å bygge en lignende demning på Brahmaputra [5].
Miljørisiko og tekniske utfordringer
Metog‑området er et økologisk skattkammer med sjelden og lite utforsket biodiversitet. Å reise en demning av denne størrelsen i et så sårbart område møter kraftig kritikk fra miljøhold. Høy beliggenhet, seismiske farer, jordskred og kraftig nedbør gjør byggearbeidet ekstremt komplisert, kostbart og risikabelt.
Å lede vannet i tunnel i stedet for en åpen demning kunne unngå mange geologiske og miljømessige problemer, for eksempel store endringer i elveløpet som ellers ville fått irreversible økologiske følger både oppstrøms og nedstrøms.
Prosjektet kan også, til en viss grad, tvinge lokalbefolkning til å flytte – virkninger som må håndteres varsomt og på lang sikt.
Les også: Vann som våpen: Kinas «økodominans»-strategi i Himalaya 🔒
Metog‑demningen er et av de mest ambisiøse vannkraftprosjektene som noen gang er skissert. Der ekstrem ingeniørkunst, regional geopolitikk og globale miljøhensyn møtes, viser den både løfter og farer ved energibygging i det 21. århundre. Blir den realisert, vil konsekvensene være enorme, langvarige og grenseoverskridende, og gjøre prosjektet til mer enn bare infrastruktur: et strategisk vendepunkt for Sør‑ og Øst‑Asia.
Klima, demografi og økende vannmangel
Utover de rent geopolitiske utfordringene øker klimatiske og demografiske forhold presset. Global oppvarming fører til raskere nedsmelting av Himalaya‑breene, noe som påvirker regelmessigheten og forutsigbarheten i elvenes vannføring. Ekstreme hendelser – tørker og flommer – blir vanligere.
Befolkningsvekst og rask urbanisering, særlig i India og Pakistan, øker vannbehovet. Vanningssystemene er ineffektive, grunnvannet tappes ned, og forurensning forringer ressursene som finnes.
Disse interne pressfaktorene gjør statene mer tilbøyelige til å bruke vann som geopolitisk pressmiddel for å kompensere strukturelle svakheter. Det styrker nasjonalistiske fortellinger, særlig i valgtider eller kriser, og gjør samarbeidsrommet mindre.
Fraværet av solide regionale institusjoner for vannforvaltning i Himalaya forverrer situasjonen. I motsetning til bassengene rundt Nilen eller Mekong finnes det ingen felles instans som hittil har sikret effektiv, selv teknisk, koordinering.
Konfliktrisiko eller samarbeidspotensial?
Spørsmålet står fortsatt åpent: Vil vann bli en utløsende faktor for væpnet konflikt, eller en motor for regionalt samarbeid? Fiendtlighet er mulig i dagens anspente geopolitikk, men alternativer finnes.
For det første må vanndiplomatiet styrkes. Det krever sanntids deling av data, etablering av bilaterale eller trilaterale dialogplattformer og innlemming av sivilsamfunn og forskere i beslutningsprosessen.
For det andre må vannsikkerhet inn i bredere diskusjoner om regional sikkerhet. Sør‑Asia er allerede et klimarisikoområde. Et sammenbrudd i vannforsyningen kan utløse migrasjon, jordbrukskriser og til og med interne væpnede konflikter. Samarbeid blir derfor et spørsmål om felles overlevelse.
Til slutt kan det internasjonale samfunnet – gjennom BRICS, SCO, Verdensbanken, FN eller regionale organisasjoner – opptre som mekler og pådriver for forhandlinger. Indus‑traktaten viser at solide avtaler er mulig, selv mellom historiske fiender.
Vann er både livsnødvendig ressurs, maktmiddel og suverenitetssymbol. Forvaltningen av vann mellom Kina, India, Pakistan og Bangladesh er en praktisk test på statenes evne til å se forbi konfrontasjon og velge samhandling basert på gjensidig avhengighet, åpenhet og bærekraft. Valget er fortsatt åpent, men tiden er knapp.
Sluttnoter
[1] Mia Goasguen‑Rodeno, Energi: I Tibet har byggingen av verdens største vannkraftdemning startet, L’Usine Nouvelle, 21. juli 2025 kl. 14.00.
[2] Mathieu Viviani, Kina: fire ting du bør vite om det framtidige største demningsprosjektet i historien, La Tribune, 12. februar 2025.
[3] Se The Global Energy Interconnection Development and Cooperation Organization (GEIDCO) (https://www.weforum.org/organizations/global-energy-interconnection-development-and-cooperation-organization-geidco/).
[4] 王纬温, I Nyingchi, Tibet, settes verdens største og dyreste dambygging i gang; ventes ikke å hindre oppmykingen i Kina‑India‑forholdet, Lianhe ZaoBao, 20. juli 2025.
[5] Lina Sankari, Delingen av vannet, kilde til friksjon mellom India og Kina, l’Humanité, 27. februar 2021.
Kinas megademning i Tibet truer Himalayas økosystem og politiske stabilitet 🔒
