Presidenten bør anerkjenne dem som er mest tro mot hans påståtte nasjonalistiske verdenssyn.
Elbridge Colby er visst en plaget mann. Bloomberg kaller Colby, USAs nåværende viseforsvarsminister med ansvar for politikk, en «tenker fra den dype staten i et overfladisk Pentagon». The Telegraph hevder han er en «lite kjent» Pentagon‑offiser som overrumplet Trump med en stans i våpenleveranser til Ukraina. POLITICO publiserte et svertestykke om ham. Jewish Insider er nærmest besatt av ham. The Daily Beast skriver at han «irriterer» nesten alle med «egensindige» beslutninger.
Anklagene – og i tilfellet med den britiske avisen den totale uvitenheten – bunner i at Colby tar jobben sin på alvor. Hans viktigste forseelse, slik POLITICO og en fersk artikkel i Financial Times påpeker, er at han stiller vanskelige spørsmål til sine allierte.
For å omskrive et meme: Hva trodde dere at «America First» betydde? Stemning? Papirer? Essays? Colby trenger ingen introduksjon, og hans meritter behøver ingen forsvar. Han er en intellektuell stjerne på den realistiske høyresiden, og kanskje den eneste av sitt slag som har hatt en toppstilling siden minst tidene til James Baker og den første Bush‑administrasjonen. Han skrev National Defense Strategy for 2017, som utdypet at «stormaktsrivalisering» er tilbake. Som embetsmann var han en av de første som fokuserte på Kinas fremvekst, og han ville handle i stedet for bare å prate om det. Boken hans handler om et forsvar av Taiwan i ytterste nød, The Strategy of Denial: American Defense in an Age of Great Power Conflict, der han lanserte den navngitte strategien. (Selv om jeg er uenig i enkelte politiske deler av boken, er den som doktrine logisk holdbar i seg selv.) Jeg kjenner ham personlig, og han er høflig, imøtekommende og setter pris på uenighet – også fra sine kritikere!
Les også: USA og Kina i strategisk maktspill: Fremtiden for geopolitikk i Øst-Asia 🔒
Hovedinnvendingen mot Colby kommer fra en gruppe etablerte interesser som hevder at han har gjort amerikanske allierte misfornøyde. Vel, hva så? Visstnok var han brysk mot britene da de på demonstrativt vis nevnte å sende HMS Prince of Wales, ett av deres to hangarskip, til Stillehavet; han spurte om det var for sent å snu det hjem igjen. Japanerne avlyste sitt 2+2‑møte i juli da han ba dem øke forsvarsbudsjettet, og både australierne og japanerne ble satt ut da han ba om konkrete logistikkplaner fra deres militære i tilfelle en kinesisk invasjon av Taiwan. Han var også den som ba om en gjennomgang av våpen som ble sendt til Ukraina, gitt knappheten hjemme.
La oss ta disse sakene én etter én. Britene og franskmennene har legitime interesser i Stillehavet, blant annet baser og traktater. Men ingen av dem vil alene være i stand til å endre maktbalansen i regionen under en konflikt. Hvis britene virkelig mente alvor med å hjelpe amerikanerne eller faktisk ønsket å øke sin sjømilitære slagkraft umiddelbart, ville de gjøre én av to ting. For det første ville de konsentrere seg om sitt kjerneområde og hjemlige operasjonsområder i Europa, Atlanterhavet, Middelhavet og Nordsjøen, i stedet for å dra til Asia. I den siste totale stormaktskrigen prioriterte Royal Navy Europa etter at japanerne sendte deres prestisjeflåter til havets bunn. Som Justin Logan skrev: «Dette er et svært rimelig politisk argument – sikre ditt eget nabolag før du farter rundt kloden og later som du avskrekker Kina.» For det andre, hvis Royal Navy ønsker å være en global makt, er en enkel måte å gjøre det på – som jeg tidligere har skrevet – å etablere en felles CANZUK‑marinekommando som umiddelbart vil doble tonnasjen i deres overflate-flåte og gjøre dem uavhengige av NATO‑kommandoen. De vil naturligvis ikke gjøre noen av delene. Det symbolske i dette er tydelig: Å sende et enslig europeisk krigsskip til Asia er Europas måte å forsikre at USA forblir engasjert i Europa. Colby har med rette tatt til orde for en mer geografisk balansert byrdefordeling – noe den europeiske strategiske eliten ser på som helt uakseptabelt.
Les også: Stormaktsduellen om Taiwan: Er en konflikt uunngåelig? 🔒
Saken med Japan og Australia er enda merkeligere. Kinas fremvekst og den potensielle hegemonitrusselen, dersom den faktisk materialiserer seg, vil ramme japanere og australiere langt mer enn amerikanerne. Det er absurd at de lager en scene over en enkel forespørsel om klarhet og økte forsvarsbudsjetter. Når det gjelder Ukraina, er det skrevet mye, også av undertegnede; å satse enda hardere på et perifert område er et totalt svik mot folkene som valgte Donald Trump.
Det er et eget spørsmål. Er presidenten klar over dem som ikke bare deler hans ideologi, men også har den intellektuelle tyngden og prosesskunnskapen til å gjennomføre hans agenda? For dersom han var det, ville han forfremme Colby. Motstanden mot Bridge – som han kalles blant venner – minner om motstanden mot Henry Kissinger i hans tid. Kissinger ble hatet både av liberalere og neokonservative for sin amoralske realisme.
Colby er den mest markante embetsmannen som utfordrer status quo, og derfor blir han stemplet som problemet av de sofistikerte kretsene som selv sto bak politikken som svekket USAs maktposisjon gjennom de siste 25 årene.
