Kan man besøke Kairo uten å synke ned i nostalgi? Kan man unnslippe Nassers taler, Heliopolis’ prakt, Bonapartes drømmer? I Kairos støv lar Østens knuste speil seg betrakte.
En kafé for en samtale. Å krysse bulevardene ved Tahrir-plassen, gå midt blant de susende bilene ettersom det verken finnes fotgjengerfelt eller trafikklys, for å nå den andre siden og Wadi el Nile-kafeen. På fortauene legger bokselgerne ut bøkene sine. Biografier over lederne i den arabiske verden, minner om en sammenvevd historie og Tintin-hefter der fargesider veksler med svart-hvitt-sider. En tyrkisk kaffe, som i Konstantinopel, som i Famagusta, en oppskrift arvet fra det osmanske nærværet. På veggene henger sepiafargede fotografier av forfatterne og journalistene som har frekventert denne kafeen ved Tahrir-plassen.
Kan man besøke Kairo uten nostalgi når man, for å komme opp på pyramideplatået, må krysse et strøk der barbente barn omgir avmagrede hester? Kan man i søppelet som hoper seg opp langs Nilens bredder se stedet der Moses ble berget, gaven som Herodot berømmet, hovedaksen Strabon beskrev? I Kairomuseet, med sin foreldede 1950-tallssjarm, står montrene fulle av samlinger arkeologene en gang gravde frem fra sanden, og i hvert rom synes skyggen av kaptein Blake å vandre. Det hele minner om møtet mellom Orienten og Vesten – et møte som Bonaparte innledet på Giza-platået i 1798, men som i virkeligheten begynte med kjærlighetsforholdet mellom Kleopatra og Cæsar.
Når man vandrer gjennom Garden City – ambassadekvarteret britene bygde – med sine art deco-bygninger, utskårne gatelykter fra 1920-årene og gamle parker anlagt for å fange litt av sommerens sjeldne friskhet, hvordan kan man da unngå å tenke på hva Egypt kunne ha vært, når man i dag ser dette kvarteret forfalt og oppløst? Når man besøker det koptiske museet, som skildrer tusen år med kristent nærvær og minner oss om at Egypt er hjemlandet til Origenes, Klemens og Kyrillos av Alexandria – og stedet for Sankt Antonius’ ørken, alle munkers far – når man ser klokketårnene som vitner om de mange kristne i Østen, syrere, armenere, grekere, koptere, melkitter og latinske innflyttere, hvordan kan man da unngå å gi seg hen til historiens vemod?
Nasser-bruddet
Egypt har alltid vært hjertet i et imperium: romersk i oldtiden, osmansk tidligere, britisk i går. Også Ludvig den hellige ville gjøre det til sentrum for sitt latinske orientalske imperium, men skjørbuk i Tunis knuste denne store historiske drømmen.
I 1952, da Nasser og de frie offiserene jaget det albanske Farouk-dynastiet, ble Egypt for første gang i sin historie styrt av egyptere. Oppslukt av sin nasjonalistiske retorikk gikk Nasser i gang med omfattende nasjonalisering – Suezkanalen var bare ett av symbolene – og fratok det hardtarbeidende egyptiske borgerskapet eiendommene deres. Beregningen er enkel og har gjentatt seg så mange ganger i historien: I ideologiens og kampens navn mot ulikhet knuser man privat eiendom, beslaglegger bedrifter og eiendommer.
Les også: Egypt i orkanens øye 🔒
Det blomstrende og multikulturelle Egypt finnes ikke lenger: italienere, grekere, armenere, franskmenn, briter – alle drar fordi de jages. Sammen med dem stenges bedriftene, overtatt av staten og drevet av offiserer; sammen med dem forsvinner det som hadde skapt Egypts kulturelle, historiske og økonomiske rikdom. Egypterne ville ha brød og sko, de fikk nasjonalisme. Ett eksempel: Husleieprisene ble fryst til latterlige satser (i dag knapt én euro i måneden). Eierne kan ikke lenger vedlikeholde bygningene sine, som raser sammen – de storslåtte fasadene fra fordums tid vitner om dette. For dem som tar saken til retten, finnes det verken et tydelig eiendomsregister, en upartisk domstol eller håp om rask behandling – rettssakene kan dra ut i over tjue år.
Nasser brøt ned Egypt, som Castro-brødrene på Cuba. Med hærens grep om næringslivet sprer korrupsjon og inkompetanse seg. I dag er minnet om Nasser visket ut. Ingen statue i Kairo, ingen befolkningsnostalgi. Nasser er i beste fall ignorert, i verste fall hatet. Raʾisen er mer elsket i utlandet enn hjemme, som Mandela i Sør-Afrika.
Intellektuelt mylder
Til tross for Brorskapet og knappe politiske friheter er det intellektuelle livet fortsatt livlig i Kairo. Det vitner de mange bokhandlerne om, publikasjonene og trykksakene, engelskspråklige og franskspråklige aviser, kafédiskusjonene, de aktive akademikerne. Det finnes ikke bare dykking i Rødehavet eller romantiske elvecruise på Nilen. Det finnes fortsatt de lærde kopterne, debatten og livet. Feltmarskalk al-Sisi har satt i gang faraoniske prosjekter: et nytt Kairo for å få slutt på slumbyene, et nytt museum for å bevare og huske Egypts historie.
Grand Egyptian Museum (GEM), storslått og med moderne utstillingsdesign, åpnet dørene sine for første gang i oktober 2024 – selv om flere fløyer fortsatt ikke er tilgjengelige. En stor trapp inviterer en til å gå blant granittsarkofager, sfinxer og obelisker, byster av ptolemeere og ramessider. Deretter ledes man gjennom en lang og romslig sal som forteller hele Egypts historie – fra oldtiden til romersk tid. Her møter man makt, religion og liv: statuer av skrivere, skarabéer i porfyr, Anubis-figurer i alabast, papyrusruller bevart av sand og varme, fargerike sarkofager og utskårne relieffer. Det har ikke den gammeldagse sjarmen til museet ved Tahrir-plassen, men storheten til dagens utstillinger.
Ved pyramidene åpner regjeringen King Khufu Center, et ambisiøst prosjekt som skal forene luksushotell, kongressenter og gode restauranter. Foreløpig er det bare Ladurée som har slått seg ned og byr på et stykke Frankrike med utsikt mot Kefren, og overgår britene i te- og raffinementskunst. Men turistene synes å foretrekke TikTok-bilder og kamelturer. Likevel er det en gledelig satsing å erstatte short- og joggesko-turisme med en turisme av aristokrater; den knytter an til Agatha Christies glansdager. For én gangs skyld kan nostalgi være konstruktiv.
Stormenes ro
Egypt holder fremdeles stand. Rundt henne rår kaos. Libya er i den tilstanden alle kjenner, Sudan, Egypts bakgård, rives av en etnisk krig med en grusomhet man bare kan ane; av Gaza er det bare ruiner igjen; Brorskapet fryder seg over et syrisk regime som ikke vil beholde sin demokratiske sminke lenge; Suezkanalen er gissel for houthiene som man lar holde på. Én gnist, så kommer turistene ikke lenger, investorene flykter. Den skjøre situasjonen holder bare fordi erfaringen med Brorskapet viste seg katastrofal. At en av lederne erklærte at han ville rive pyramidene, at en annen fikk økonomien til å stupe, og at alle viste seg som inkompetente, ja til og med farlige, gjør at den nåværende regjeringen kan bli sittende til tross for en inflasjon som herjer med befolkningen.
Man kan drømme om et Egypt som evnet å støtte seg på sine skapende minoriteter, som klarte å utnytte sin gass, Nilen og sitt fruktbare delta – et Egypt som kunne vært hjertet i en stolt og oppreist arabisk verden. Et intellektuelt og kulturelt imperium, med nerver som pulserer i Aleppo, Damaskus, Beirut, Alexandria og Kairo. Nostalgi bygger ikke fremtiden, men når den nærer drømmene, kan den bli en kraft for fornyelse.
