USAs nasjonale interesser på subkontinentet er av materiell art, ikke moralsk, og det finnes ingen enkle løsninger på denne krigen.
«Det vi kan gjøre er å prøve å oppmuntre disse menneskene til å trappe litt ned», sa visepresident J.D. Vance på Fox News, «men vi kommer ikke til å blande oss inn i en krig som egentlig ikke angår oss og som USA ikke har noen mulighet til å styre.» Dette gjenspeiler en tidligere kommentar fra presidenten selv: «De har gitt øye for øye, så forhåpentligvis kan de stoppe nå. Og hvis jeg kan gjøre noe for å hjelpe, stiller jeg.»
Man blir fristet til å gjøre som Vladimir Putin og begynne å forklare denne konflikten med henvisning til Mahmud av Ghaznis invasjon av India i år 1027, men det er irrelevant. Den nåværende konflikten er mer strategisk enn religiøs. Pakistan, som har tapt konvensjonelle kriger mot India, har lenge oppmuntret til separatismen i Kashmir, noe som har ført til en ulmende underkonvensjonell konflikt som nå er inne i sitt femte tiår. Den utløsende årsaken til det siste oppblusset er, som alltid, et terrorangrep i turistområdet Kashmir som drepte mange indiske turister; menn ble målrettet, kvinner spart. Den indiske offensiven fikk navnet Operasjon Sindoor («rødoransje»), etter fargestoffet hinduistiske kvinner bærer i håret – en ny religiøs symbolikk som tidligere har vært fraværende i det forholdsvis sekulære og britiskinspirerte navnesystemet til de indiske væpnede styrkene. Det står i kontrast til Pakistans tidligere militæroperasjoner, som ofte har hatt en mer uttalt religiøs karakter.
Konfliktens utviklingsbane skiller seg fra tidligere runder. Innledende rapporter tyder på at inderne angrep enkelte byer i Pakistan, hvor de hevdet det fantes treningsleirer for terrorister. Som gjengjeld fløy pakistanerne sine luftstyrker tett opp mot grensen; inderne svarte med det samme, og begge sider skjøt avstandsbaserte våpen utenfor synsrekkevidde (BVR-våpen) uten å krysse landegrensene. Inderne skal ha brukt sine franskproduserte Rafale-fly, og noen av dem – hvor mange er fortsatt uklart – skal ha blitt skutt ned av pakistanske jagerfly og luftvernsystemer produsert i Kina. Etter tapene var utsiktene til en utvei borte, og konflikten har nå eskalert til sin tredje natt med grensekryssende kamper der stadig mer avansert våpenbruk tas i bruk. Den har også fått et internasjonalt preg. Hissige nettkriger har brutt ut mellom det tyrkiske utvandrermiljøet og grekere og israelere, som bruker konflikten som en stedfortreder for sine egne rivaliseringer. Samtidig venter både franskmenn og amerikanere trolig på en etterretningsvurdering fra inderne om ytelsen til kinesiske våpen.
Det er vanskelig å forstå hvor denne konflikten er på vei, eller hva som er de strategiske sluttmålene til partene. Det indiske utsagnet om å «etablere avskrekking» forklarer ikke hva slutten på deres eskaleringsdominans kan være. Pakistan er ikke Gaza, og India, som er konvensjonelt overlegen på alle måter, har ikke total militær kontroll over arenaen til å tvinge gjennom endringer i pakistansk atferd. Den eneste måten å gjøre det på ville være å presse frem en gjentakelse av 1971 og starte en fullstendig invasjon. Uten en invasjon av Pakistan, eller en blokade av Pakistans økonomiske hovedpulsåre Karachi fra den indiske marinen, vil konflikten ikke nå et punkt der presset for forhandlinger blir stort nok. Atomkrig er uaktuelt, til tross for det ekstremt nasjonalistiske innholdet i sosiale medier på begge sider. Det vet også de politiske lederne, noe de gjentatte uttalelsene om at angrepene er «ikke-eskalerende» og «proporsjonale» vitner om.
Les også: Tollkrigen: En amerikansk-indisk storavtale i emning? 🔒
I 2001, umiddelbart etter angrepet på det indiske parlamentet, mobiliserte de to sidene rundt en million soldater til grensen. Amerikanske embetsfolk og diplomater ble sjokkert av den rett-på-sak-praten om atomkrig fra indisk hold. «Hvis vi går til krig, så flott!» sa general S. Padmanabhan, daværende forsvarssjef, til en forbløffet amerikansk reporter.
Om Indias evne til et gjengjeldelsesangrep sa generalen: «Den som står bak dette angrepet, vil bli straffet så hardt at det er tvilsomt om de vil kunne delta i noen fremtidig konflikt. Vi er klare til å svare med full kraft, ja.» Han la til: «Stol på meg, vi har nok.»
Heldigvis er de offisielle uttalelsene denne gangen mer avdempede. Men det viser også USAs begrensede interesse i konflikten, utover å lokke partene mot fred. At Vance nå uttrykker nøytralitet, er i seg selv et brudd med USAs historiske holdning, som under den kalde krigen vanligvis favoriserte Pakistan – et tegn på at ingen av partene er allierte i dette nye bildet. De eneste materielle bekymringene for USA er å unngå en atomkrig som ville gjøre luften i Asia ulevelig, samt å studere hvordan de beste vestlige våpnene klarer seg mot de beste kinesiskproduserte våpnene, og å se droner i aksjon i en jevnbyrdig konflikt. Til nå ser det ut til at kinesiske plattformer gjør det best, noe som kan sende frysninger nedover ryggen på toppene i Pentagon. Det kan også dempe snakket om en fransk sikkerhetsparaply over EU, samt franske visjoner om europeisk strategisk autonomi.
Utover det bør amerikanske myndigheter huske Padmanabhans ord fra 2001: «Når to ville okser bestemmer seg for å slåss i jungelen, fortsetter de uansett.»
Dette innlegget ble først publisert i The American Conservative.
