Krigen raser igjen i Europa, sabotasje truer undersjøiske kabler og rørledninger, og ekstremvær herjer Norges land.
“Nå er det alvor,” advarte Totalberedskapskommisjonen nylig – Norge må ha en sterk infrastruktur som sikrer transport av både militære styrker og sivile ressurser. Likevel virker det som om Stortinget ikke forstår alvoret i dagens krisesituasjoner og trusselbilde. Hvorfor glimrer da satsingen på veinettet – selve grunnlaget for nasjonal beredskap – med sitt fravær?
Flom og ras stenger jevnlig norske veier – en påminnelse om hvor sårbart transportnettet vårt er. Veiene utgjør ryggraden i norsk beredskap, de er livsnerven som binder landet sammen. Når de svikter, stopper hverdagen opp og sikkerheten trues.
Totalberedskapsmeldingen fra regjeringen slo fast at solid transportinfrastruktur er kritisk for Norges beredskap.
Likevel kom det få konkrete tiltak eller bevilgninger for å styrke veinettet i meldingen. Veiene våre er ikke bare asfalt og trafikk – de er infrastrukturen som gjør at nødetater kommer fram, at varer når fram til butikkhyllene, og at Forsvaret kan flytte personell og materiell ved behov. Når denne infrastrukturen neglisjeres, undergraves både samfunnssikkerhet og forsvarsevne.
Alvorlige mangler: forfall, insentiver og koordinering
En fersk rapport fra Vista Analyse (2024) avdekker flere grunnleggende problemer i veisektoren:
- Vedlikeholdsetterslep: Veinettet lider under et enormt forfall. Statens vegvesen anslår at vedlikeholdsetterslepet overstiger 100 milliarder kroner – og det reelle behovet er trolig enda større. Mange fylkesveier oppfyller ikke dagens standardkrav, og utbedringstakten er altfor lav. Vista-rapporten viser at selv om fylkeskommunene prioriterer veiformål, er ressursene langt fra tilstrekkelige til å opprettholde akseptabel veistandard. Resultatet er svekket framkommelighet og økende sårbarhet ved belastning.
- Perverse insentiver i finansieringen: Dagens finansieringsordninger motvirker sine egne formål. Vista finner at statlige tilskudd til fornying av fylkesveier fordeles etter beregnet vedlikeholdsetterslep – noe som gir perverse insentiver: Fylker som satser på vedlikehold blir straffet med redusert tilskudd, mens de som neglisjerer vedlikehold belønnes med økt tilskudd. En slik ordning undergraver god forvaltning og fører til at forfallet får fortsette. Når i tillegg mye av veibevilgningene er øremerket spesielle formål (f.eks. rassikring, tunnelsikkerhet), risikerer vi at helheten glemmes.
Les også: Norden og Storbritannia: Fødte partnere
- Manglende strategisk koordinering: Til tross for at fylkesveiene utgjør nesten halvparten av Norges offentlige veinett, finnes det ingen overordnet strategi for å sikre de veiene som er mest kritiske for nasjonal beredskap. Ansvaret er fragmentert mellom fylkene etter veireformen i 2010, og staten fører i liten grad kontroll med hvordan fylkene prioriterer disse midlene. Totalberedskapsmeldingen påpeker riktignok fylkesveienes rolle for både sivil og militær beredskap, men inneholder ingen konkrete tiltak for å forbedre tilstanden. Med andre ord: Ingen tar et helhetlig ansvar for at nøkkelstrekninger holdes oppe på et nivå som tåler krisebelastninger.
Beredskap og forsvar på hjul
Disse manglene er ikke bare et trafikksikkerhetsproblem – de er et beredskaps- og forsvarsproblem. Veinettet er en del av nasjonens forsvarslinje. I en krisesituasjon eller krig vil alt fra sivil evakuering til militær forsterkning være avhengig av velfungerende veier. For Norges del har NATO utpekt spesielt Trøndelag og Ofoten som kritiske områder for mottak og forflytning av allierte forsterkninger; hvis infrastrukturen rundt slike strategisk viktige områder svikter, svekkes både Norges og NATOs forsvarsevne. Med Sveriges og Finlands inntreden i NATO blir Norge enda viktigere som vertskap og transittland for allierte styrker – dette stiller høye krav til veier og bruer i landet.
Regjeringen har så smått erkjent noe av dette ved å foreslå midler for å utbedre enkelte sårbarheter. Blant annet ble 50 millioner kroner i 2025-budsjettet øremerket 14 fylkesveibruer som er identifisert som kritiske for militær transport. Dette er et skritt i riktig retning, men monner lite i den store sammenhengen – Norge har tusenvis av bruer og kritiske veikryss. At myndighetene først nå begynner å peke ut enkeltobjekter for militær mobilitet, vitner om hvor reaktiv og kortsiktig tenkningen har vært.
Uten solide veier og bruer stopper militær og sivil transport. Regjeringen har startet med å ruste opp noen få kritiske bruer på fylkesveinettet, men behovet er langt større. Investeringer i infrastruktur som styrker forsvarsevnen kan også regnes inn i NATOs 2-prosentmål for forsvarsbevilgninger.
At veinettet må være en del av forsvars- og beredskapstenkningen er åpenbart. Forsvarskommisjonen har understreket at evnen til alliert mottak er et av Norges viktigste bidrag til sikkerheten i vår region. Dette forutsetter at veiene tåler tung, kontinuerlig belastning fra militære kolonner og evakueringstrafikk. I dag kan vi ikke se bort fra faren for hybride trusler heller – sabotasje mot kritisk infrastruktur som veier og bruer vil kunne lamme et samfunn raskt. Da holder det ikke å satse alt på noen få hovedveier; også utvalgte fylkesveier og alternative ruter må være robuste.
Fra fylkesvei til forsvarsvei – et forslag
Situasjonen krever en ny tilnærming. Utvalgte fylkesveier med nasjonal beredskapsverdi bør løftes inn i forsvarsrammene – behandles som en del av landets kritiske forsvarsinfrastruktur. Konkret foreslår vi:
- Klare kriterier: Definer hvilke veistrekninger utenfor riksveinettet som er kritiske for militær mobilitet og samfunnsberedskap. Dette kan være veier som forbinder viktige militærbaser, havner, flyplasser, forsyningsknutepunkter eller befolkningssentra som mangler alternative ruter. Kriteriene må være transparente og faglig begrunnet, slik at det ikke blir kamp om midlene basert på geografi og politikk, men på reell beredskapsnytte.
- Dedikert finansiering: Et eget program – forvaltet tverrsektorielt – bør opprettes for å finansiere oppgradering og vedlikehold av disse beredskapsveiene. Midlene må komme i tillegg til dagens fylkesveibudsjetter, ikke som en omprioritering innenfor disse (som bare vil forverre etterslepet andre steder). Finansieringen kan med fordel legges under forsvarsbudsjettet eller et felles beredskapsfond, slik at tiltakene får forutsigbarhet og langsiktighet. Dette vil også kunne innrapporteres som en del av Norges forsvarsinnsats (NATO’s 2%-mål) – en riktig prioritering av forsvarskroner som styrker nasjonal motstandskraft samtidig som vedlikeholdsetterslepet reduseres.
Les også: Norges teknologiske avhengighet – en sikkerhetspolitisk og økonomisk trussel
- Tverrdepartementalt ansvar: Ansvaret for beredskapsveiene må forankres på tvers av sektorer. Forsvarsdepartementet, Samferdselsdepartementet og Justis- og beredskapsdepartementet (samt fylkeskommunene) bør sammen utgjøre en styringsgruppe som overvåker status og fremdrift. Dette sikrer at beredskapshensyn blir ivaretatt i transportplanleggingen, og at tiltak på disse veiene koordineres med øvrige forsvars- og beredskapsplaner. Ingen viktige veistrekninger skal lenger “falle mellom stolene” i byråkratiet.
Forslaget handler ikke om å militarisere det sivile veinettet, men om å beskytte samfunnets pulsårer i en tid med skjerpede trusler. Vi vet at solide veier og beredskap henger tett sammen. Å inkludere fylkesveier i forsvars- og beredskapsplanleggingen vil sikre at vi kan mobilisere raskt ved krise og opprettholde kritiske samfunnsfunksjoner under press. Det handler om å se helheten: En fiende – enten det er naturkrefter eller menneskeskapte trusler – bryr seg lite om hvilken forvaltningsnivå en veistubb tilhører.
Stortinget må erkjenne dette og handle nå. Veinettet er en del av Norges kritiske infrastruktur og må behandles deretter. Å investere i veisikkerhet og -standard er å investere i forsvarsevne og samfunnssikkerhet. I møte med morgendagens trusler er det nødvendig å sikre militær mobilitet, samfunnsberedskap og nasjonal motstandskraft – før neste krise treffer oss og det kanskje allerede er for sent.
