Armenia står midt i en ny type krigføring der fiender ikke bare angriper grensene, men også samfunnets fundament og nasjonens identitet.
I det komplekse og omskiftelige geopolitiske miljøet i Sør-Kaukasus, preget av vedvarende politiske spenninger, arven etter væpnede konflikter og de vedvarende utfordringene ved tiden etter kolonistyret, opplever Armenia i økende grad sammensatte krigføringsstrategier som tar sikte på å undergrave landets suverenitet og destabilisere samfunnsstrukturer.
Fiendtlige aktører bruker en rekke metoder —inkludert dataangrep, desinformasjonskampanjer, manipulerende strategiske fortellinger, økonomisk tvang, psykologiske operasjoner (PsyOps), bevissthetskrigføring og mer—for å destabilisere både statlige og ikke-statlige institusjoner i Armenia. Ved å sette disse truslene inn i deres historiske, regionale og moderne rammer, søker denne analysen å avdekke virkemekanismene og målsetningene bak disse metodene og å belyse hvilke vidtrekkende konsekvenser de har for Armenias nasjonale motstandskraft, styringsstrukturer og langsiktige sikkerhetsstrategi.
Historisk kontekst og utviklingen av hybride trusler mot Armenia
Armenias strategiske plassering har gjennom historien gjort landet sårbart for ytre press og ulike utfordringer. Etter at Armenia ble selvstendig i 1991, har landet måttet håndtere alt fra regionale væpnede konflikter til territorielle beslag og etnisk rensing. Disse tradisjonelle truslene har fått en mer forfinet form, kjennetegnet av blandede metoder som utnytter svakhetene i moderne demokratier. I motsetning til vanlig krigføring beveger sammensatt krigføring seg i en gråsone mellom fred og konflikt[1], der skillet mellom militære og ikke-militære virkemidler[2] blir uklart, mens kritisk infrastruktur, statlige og ikke-statlige organer, nasjonal identitet, samfunnsfellesskap og mer blir utsatt for angrep.
Vil du lese mer? Tegn et abonnement i dag, samtidig som du hjelper oss med å lage flere nyhet- og dybdesaker om internasjonale relasjoner, geopolitikk og sikkerhet
