Dette en en kommentar. Den gir uttrykk for forfatterens meninger.
Det er liten tvil om at vi kommer til å se en ny regjering til høsten – 2025 blir et historisk valgår der også Norge må igjen forholde seg til Trump.
Med en historisk svak regjering siden 2021, har Norge vært preget av både selvpåførte problemer – men også en rekke utilsiktede problemer. Utenrikspolitikken er intet unntak.
En særdeles svekket kronekurs, svekket industri og næringsliv som sliter med høye strømpriser og et fattigere Norge er bare noen av problemene Norge sliter med nå. Med dårligere kjøpekraft og et mindre konkurransedyktig Norge, flykter investorer og næringslivsledere landet til Sveits.
Mens fattige folk har stått i matkøer, velger Senterparti-leder Trygve Vedum heller PR stunt med dansevideoer og andre forsøk på å være folkelig. Det er selvsagt ikke noe galt i å spre glede, men tidspunktet bærer preg av manglende sympati og forståelse for folk.
Man kunne sagt mye om innenrikspolitiske problemer og skandaler, samtidig ser man også en norsk utenrikspolitikk som blir utfordret på en sterk konsensus. Det har ikke vært noen åpenbare skillelinjer blant de politiske partiene når det kommer til Norges utenrikspolitikk.
De etablerte styringspartiene Arbeiderpartiet og Høyre har stort sett ført samme utenrikspolitikk. Ambassadører, diplomatene og andre i tjeneste for Norge i utlandet, har hele tiden vært fagfolk som ikke knyttet til politikk.
Helt frem til nå kanskje?
Norge fått en ny ambassadør til USA. Anniken Huitfeldt, som var tidligere utenriksminister og måtte gå av som følge et habilitetsproblem med at ektemannen hadde drevet aksjehandler innen spesielt Kongsbergruppen og en rekke lakseoppdrettselskap som Mowi, Grieg Seafood og Lerøy. Sektorer som har blitt svært påvirket av regjeringens politikk.
Det er faktisk et lite brudd med norsk tradisjon akkurat her. Ambassadører og diplomater er stort sett folk som ikke har noe tilhørighet til et politisk parti – ifølge Statsansatteloven (erstattet Tjenestemannsloven) av 2017, kan ikke diplomater inneha politisk medlemskap eller verv og må forholde seg politisk nøytrale.
Les også: Norge og USA signerer samarbeidavtale for kritiske mineraler
Det har også vært en god norsk tradisjon å ha nøytrale fagfolk i utenrikstjenesten. Denne tradisjonen har blitt utfordret på mange måter nå etter at statsministeren utnevnte Huitfeldt til ambassadør til USA. Dette til tross for at hun avsluttet medlemskapet i Arbeiderpartiet.
Samtidig søkte den erfarne toppdiplomaten og tidligere ambassadøren til Storbritannia (2014-2018) og leder av Norges FN-delegasjon i New York, Mona Juul på stillingen. Hun representerte Norge i FNs Sikkerhetsråd (2021-2022) og har en lang erfaring og fartstid som en av Norges største diplomater som forhandler under Oslo-avtalen i 1993. (Hun fungerer som Norges ambassadør til Jordan for tiden, journ.anm.).
Med en ny regjering på trappene til kongen denne høsten – vil vi få se en regjering som må forholde seg til en ambassadør som et felt medlem av den tidligere regjeringen. Det er svært sjeldent og uvanlig. I USA ser man tydeligere slik politisering av ambassadører som blir utnevnt av presidenten. Men ikke glem at både Støre og Vedum hadde sett for seg Jens Stoltenberg som Sentralbanksjef og ikke Ida Wolden Bache. På tross av at Norge har en lang tradisjon med å skille mellom administrasjon og politisk avdeling i statsforvaltningen.
Huitfeldt blir forpliktet til å følge potensielt Fremskrittspartiet ved Sylvi Listhaug som statsminister eller en ny Solberg-regjering sin utenrikspolitikk, samtidig som at hun må forholde seg til Donald Trump og hans administrasjon.
Dette kan både bli interessant, men også spesielt krevende etter den nåværende regjeringens utenrikspolitikk. Norge har anerkjent Palestina som stat, men i samme stund har antisemittismen blomstret som aldri før. Som et gufs fra fortiden, lever norske jøder i frykt. Heldigvis har både statsministeren og andre politikere tatt til fornuft, men skaden har allerede skjedd.
Norges diplomatiske forhold til Israel er på et bunnpunkt. Man kan si mye om Netanyahu og hans kabinett, men Norges utenrikspolitikk med dagens regjering har vært i kompani sammen med autoritære land som Iran og Russland. Et kompani som man ikke vil bli assosiert med, skulle man tro.
Så spørs det om veien videre – kan en ny regjering få Norge på rett kurs igjen, både når det gjelder innenrikspolitikk men også utenrikspolitikken? Det vil bli krevende, og bare tiden vil vise.
