25. desember 1991 markerte slutten på en æra da Sovjetunionen formelt ble oppløst.
Denne dagen ble det ikoniske hammer-og-sigd-flagget firet ned fra Kreml, og det russiske flagget heist opp. Hendelsen avsluttet nesten 70 år med sovjetisk styre og markerte en geopolitisk omveltning som fortsatt preger verden, viser dokumenter fra NSA Archive.
Selv om Sovjetunionens kollaps ofte tolkes som resultatet av interne utfordringer, spilte også internasjonale faktorer en viktig rolle. Dokumenter fra både sovjetiske og vestlige kilder viser hvordan både Sovjetunionens ledere og vestlige makter forsøkte å navigere det kaotiske politiske landskapet i månedene før sammenbruddet.
Selv om 26. desember 1991 var dagen da Sovjetunionens øverste sovjet formelt erklærte oppløsningen av landet gjennom en offisiell resolusjon, var selve flaggseremonien dagen før.
Et imperium under press: Fra Afghanistan til økonomiske problemer
Sovjetunionen hadde i flere tiår vært en global stormakt, kjent for sin ideologiske kamp mot vesten og spredning av kommunistisk ideologi.
Invaderingen av Afghanistan i 1979 ble imidlertid et strategisk feilgrep som utmattet både sovjetisk økonomi og moral. Krigen, ofte omtalt som «Sovjets Vietnam,» varte i ti år og viste seg katastrofal både militært og økonomisk.
Innflytelsen i Øst-Europa begynte også å vakle etter Berlinmurens fall i 1989. Ledere i tidligere sovjetrepublikker som Ukraina og Baltikum begynte å søke uavhengighet, og nasjonalistiske bevegelser fikk større oppslutning.
Interne reformer, som Gorbatsjovs glasnost og perestrojka, var ment å revitalisere systemet, men førte i stedet til økt press for oppløsning.
I tillegg til Afghanistan var Sovjetunionen kjent for sin harde linje overfor land som ønsket å bryte ut av den sovjetiske innflytelsessfæren. Invasjoner i Ungarn i 1956 og Tsjekkoslovakia i 1968 viste regimets vilje til å bruke militær makt for å beholde kontrollen.
Vestlig frykt for et «Yugoslavia med atomvåpen»
Dokumenter fra 1991 avslører at amerikanske og europeiske ledere opprinnelig ønsket å bevare en form for sovjetisk union, av frykt for kaotisk oppløsning og spredning av atomvåpen.
Les også: Ukraina feirer sin 33. uavhengighetsdag fra Sovjetunionen
En amerikansk tjenestemann beskrev situasjonen som «Yugoslavia med atomvåpen», og USA presset på for en kontrollert overgang.
President George H.W. Bush støttet Mikhail Gorbatsjov som en stabiliserende figur. Samtaler mellom de to lederne, inkludert den siste telefonsamtalen 25. desember 1991, viser hvordan USA ønsket å unngå en voldelig fragmentering.
Likevel var det Boris Jeltsin, Russlands president, som skulle få overtaket. Jeltsins uavhengighetslinje, inkludert økonomiske reformer som undergravde Gorbatsjovs planer, var avgjørende for Sovjetunionens oppløsning.
Et siste forsøk på å redde unionen
Mikhail Gorbatsjov forsøkte å forhandle frem en ny unionstraktat som skulle gi mer autonomi til republikkene, men bevaring av en felles stat.
Denne planen ble motarbeidet av Jeltsin og andre ledere som ønsket full selvstendighet. Dokumenter fra høsten 1991 viser hvordan møter i Sovjetunionens statsråd var preget av kaos, med republikker som nektet å samarbeide om økonomiske eller militære avtaler.
En milepæl var folkeavstemningen i Ukraina 1. desember 1991, der over 90 % stemte for uavhengighet. Dette utløste møtet i Minsk 8. desember, hvor lederne av Russland, Ukraina og Belarus signerte Belovezja-avtalen som formelt oppløste Sovjetunionen. Gorbatsjov fikk ikke vite om avtalen før etter at den var signert.
Arven etter Sovjetunionens fall
33 år senere er arven etter Sovjetunionen fortsatt merkbar. Russland har forsøkt å fylle rollen som arvtakerstat, men oppløsningen har etterlatt seg langvarige konflikter, inkludert krigen i Ukraina. Samtidig er hendelsen en påminnelse om hvor raskt stormakter kan falle når interne og eksterne krefter konvergerer.
Julen i 1991 markerte ikke bare slutten på Sovjetunionen, men også slutten på en epoke av bipolær verdenspolitikk.
Mens noen ser tilbake på dette som en seier for demokratiet, peker andre på den geopolitiske ustabiliteten som fulgte. Sovjetunionens fall var ikke bare slutten på et imperium, men starten på en ny, kompleks verdensorden.
Mackinders geopolitiske visjon: Eurasia som verdens maktsentrum 🔒
