Vanlige forestillinger om humanitær hjelp bygger gjerne på én forutsetning: at den er nøytral. Legitimiteten til arbeidet hviler nettopp på dette prinsippet. Likevel viser virkeligheten at den tilsynelatende upartiske og upolitiske rollen ofte kommer til kort.
Kortversjonen
- Vanlige forestillinger sier at humanitær hjelp er nøytral, og legitimiteten bygger på dette prinsippet.
- Humanitær praksis oppsto på 1800-tallet som et eget, tilsynelatende politisk uavhengig rom for å lindre lidelse uten å ta stilling til årsaker.
- Nøytralitetsprinsippet bygger på universalitet med religiøse røtter i jødisk-kristen nestekjærlighet, som også søkte å spre evangeliet gjennom misjonsbevegelser.
Da den humanitære praksisen oppsto på 1800-tallet, fremsto den som uhyre tydelig: Den foregikk i et eget rom, fjernt fra politikk. Målet var å lindre menneskelig lidelse uten å ta stilling til årsakene. Forestillingen om en utenforstående velgjører som rykker inn for å hjelpe den forsvarsløse, har forsterket troen på påstått nøytralitet. Slik oppsto også et bilde i mediene av en ren og upolitisk innsats – en oppfatning som lever videre den dag i dag.
Den humanitære virksomheten og idéen om universalitet
Prinsippet om nøytralitet i humanitært arbeid bygger på kravet om universalitet. Dette har først og fremst religiøse røtter: Det handler om nestekjærlighet, slik vi kjenner det fra jødisk-kristen tradisjon. De første internasjonale solidaritetsstrukturene var religiøse. Men kristen nestekjærlighet, i betydningen hjelp til de fattige, er i seg selv ikke nøytral: Den søkte å spre evangeliet og fortsatte gjennom evangeliserende misjonsbevegelser.
Vil du lese mer? Tegn et abonnement i dag, samtidig som du hjelper oss med å lage flere nyhet- og dybdesaker om internasjonale relasjoner, geopolitikk og sikkerhet
