Libanon befinner seg i en kritisk fase uten klar leder. Intern splittelse og ytre press forsterker den allerede urolige situasjonen.
De som elsker det og de som ikke gjør det, er begge overrasket, og alle frykter hva som kommer videre. Den libanesiske staten er ikke-eksisterende, vi har ingen institusjoner, ingen president og nå ingen krigsherre. Derfor er alle scenarier mulige, fra det mest optimistiske til det mest pessimistiske.
Hvis Hassan Nasrallahs død svekker Hezbollah internt og gir mer makt til den libanesiske staten, ville det vært gode nyheter. Dessverre er saken mye mer kompleks, og utvendige aktører som bruker Libanon som et regionalt kort, har ulike interesser.
Les også: Macron sender den franske utenriksministeren til Libanon: Stans krigen!
Halvparten av libanesere er imot Hezbollah og dens politikk, noen er glade fordi Hezbollah er presset, men samtidig frykter libanesiske dens fravær fordi når man står overfor en ekstern fiende (Israel), foretrekker de alltid å alliere seg med en intern fiende (Hezbollah). For meg og for mange libanesiske er både Hezbollah og Israel fiender av Libanon.
Men det er en mer nådeløs, kolonialistisk og ekspansjonistisk fiende som har en psykopat (Netanyahu) i spissen. I dette tilfellet kan Hassan Nasrallahs død være en dårlig ting. Beviset er at selv etter hans død fortsetter Israel å bombe Libanon.
Hvem skal lede Libanon? Hvem tar makten? Vil det være et islamistisk parti eller en milits som selvproklamerer en ny ayatollah? Mye usikkerhet og ingen svar.
Kronikkforfatter har en kristen far og muslimsk mor. Grunnet frykt for represalier mot seg selv og familien til vedkommende i Libanon, ønsker vedkommende å være anonym.
