Etter 711 dager i fangenskap gir en dreven fransk krigsreporter en sjelden skildring av Malis konflikt og hverdagen med væpnede vakter.
Informere til tross for krig. På hver side av fronten, bringe tilbake bilder, fakta, dokumenter. Selv om navnene deres er lite kjent for allmennheten, er arbeidet deres avgjørende for å vite og forstå. Krigsreportere befinner seg på linjene der faren er størst og utøver et yrke fullt av risiko, men også av møter. I
Revue Conflits har intervjuet journalisten Olivier Dubois, spesialist på Sahel, tidligere korrespondent i Bamako for Le Point, dagsavisen Libération og for Jeune Afrique.
– Hvorfor Mali? Hva fikk deg til å interessere deg for det?
– Av en tilfeldighet. Min samboer ble utstasjonert i Afrika, og jeg var allerede interessert i det maliske opprøret i 2012. Personen Cheick Modibo Diarra, tidligere fra NASA og senere statsminister med fullmakter, fascinerte meg særlig. Jeg syntes han var en fantastisk figur. Det var dette som fikk meg til å bytte spesialfelt, og jeg dro til Mali.
– Krigen, er den egentlig veldig annerledes enn vi forestiller oss?
– Ja. Man har et sterkt bilde av situasjonen. Men som journalister befinner vi oss i etterkant. Vi er sjelden til stede under kampene. Vi ankommer litt før eller litt etter. Det vi først og fremst ser, er konsekvensene: døde, ødelagte familier, nedbrente landsbyer, plyndringer. Vi fokuserer på realiteten av hva krigen medfører – ødeleggelser, skader og ofre.
– Er journalister mer utsatt i dag?
– Det avhenger av hvor i verden og av journalistene det gjelder. Journalister uten redaksjon er mer utsatt. Jeg var alene, uten skuddsikker vest eller eskorte, for å gli inn i omgivelsene. I slike tilfeller er man som et levende landemerke i bevegelse. Men jeg opererte i et miljø som var til min fordel: som svart i Afrika kunne jeg bevege meg lett og passere som lokal. Det gjorde det mulig for meg å dra til Malis brennpunkter med en viss diskresjon. Som uavhengig korrespondent ønsket jeg ikke å ha eskorte. Jeg ville komme så nært folk som mulig og ikke endre relasjonen. Når man kommer med et kamera og en tolk, er det ikke det samme.
– Sluker dette yrket alt?
– Jeg tror det griper oss helt. Og vi er særlig avhengige av nyhetsbildet. Hvis redaksjonen ringer for å dekke en hendelse, kommer familien i andre rekke. Men min familie visste det. Jeg var der for det. Så ja, det tar en god del av familielivet. Men det er et lidenskapsyrke. Det er en del av spillet.
– Hvordan forblir man upartisk i så sensitive saker?
– En journalist i et konfliktområde og på et internasjonalt territorium kommer utenfra med sine egne skjevheter og sin kultur. Han har alltid et blikk, selv om han prøver å være så nøytral som mulig. Man må derfor i noen grad legge seg selv til side for å observere landet og formidle informasjonen så upartisk som mulig. Men selv når man er upartisk, tilhører reportasjen ikke lenger oss når den er publisert. Redaksjoner kan tilpasse titler og innhold etter sin linje. For meg gjelder det å tre til side, gå til de lokale heller enn de offisielle kildene. Det er unødvendig alltid å oppsøke de samme ekspertene. I Bamako lette jeg etter direkte kontakter på bakken: jeg fant på et nettsted kontaktinformasjonen til alle ordførerne, som igjen kunne henvise meg til andre lokale. Det gjør det mulig å variere kildene og være nærmere virkeligheten. Men man må alltid kryssjekke informasjonen.
Les også: Jihadismens stille marsj gjennom Afrika 🔒
– Du ble kidnappet av JNIM, al-Qaidas gren i Sahel, og holdt fanget i 711 dager. Hvordan var hverdagen din?
– Vi levde hovedsakelig utendørs med dem. Vi ble alltid bevoktet av to til fire væpnede menn, mellom atten og tjueåtte år. Vi var enten i sanden eller i lommer av frodig skog midt i ørkenen, som de kalte Wadi. Under trærne var man beskyttet mot droner. Ellers gjemte vi oss i sprekker i store steinformasjoner. Jeg var lenket enten hele dagen eller bare om natten. Etter bønnen klokken halv seks om ettermiddagen kom de og løsnet meg, og lenket meg igjen en time senere. Når det gjaldt vann, drakk vi det vi fant, eller de hentet store tanker på omtrent 900 liter, som holdt i rundt femten dager. Et får ble slaktet omtrent hver femtende dag. Vi sov på bakken, til tross for insekter, skitt og mangel på hygiene. Vi kunne vaske oss når vannet kom. Jeg vasket meg med omtrent en vinglassmengde vann. Selvfølgelig var vi avhengige av været.
– Hva gjorde sterkest inntrykk på deg?
– Veldig mye. Men jeg vil si at det som preget meg mest, var mitt forsøk på henrettelse. På et tidspunkt simulerte de en henrettelse, og jeg trodde jeg skulle få en kule i hodet. Det satte dype spor.
– Er du redd for livet hver dag i en slik situasjon?
– Vanskelig å si. Mennesket er en fantastisk maskin som venner seg til alt: å sove i sanden, til skudd… Frykten blir punktvis. Men utover vår situasjon som gisler og våpnene, kommer angsten fra det ukjente. Det som skremmer, er å ikke ha kontroll eller vite hva som skal skje. Når det oppstår noe uventet – at folk raskt pakker sammen leiren, bilene starter og man blir ropt til uten å forstå hva som kreves – da spør man seg: går jeg mot døden? Det er det ukjente som skremmer.
– Hvordan klarte du å ta notater?
– Jeg gjemte meg. Jeg hadde forstått at de ikke så på meg som en journalist. Jeg ble ansett som en etterretningsagent. Naturligvis ville de da ikke at jeg skulle skrive. Når jeg hadde papir, brukte jeg det, ellers skrev jeg på alt jeg hadde for hånden. Jeg skrev om natten eller under bønnen, på papp eller matemballasje. Jeg gjemte dem i lommene mine, for ved alarm måtte vi etterlate alt. Etter hvert ble lommene fulle. En dag kom en jihadist og sa: «Vent, hva har du i lommene?» Han dro frem en bunke papirer og papp. Jeg hadde skrevet oppskrifter som dekke, for jeg visste at dette kunne skje. Selv om jihadisten ikke snakket fransk, så han at det var strukturert som lister, og jeg virket overbevisende. Så han ga dem tilbake. Etter det ble det for synlig å ha dem i lomma, så jeg laget en slags pute. I foret la jeg notatene, og sov på dem.
Les også: Sahels skjebne etter militærkupp og tapte vestlige militærbaser 🔒
– Noen av fangevokterne likte vestlig kultur. Hvordan forklarer du det?
– De er unge. De lever i et jihadistområde og har Koranen i hodet. Men noen, selv om de ikke innrømmer det, liker musikk eller ser på serier. En nysgjerrighet oppstår. Fienden kan noen ganger fascinere dem. Det er også slik man kan snakke med dem. Etter en tid betrodde en av dem meg at han hadde sett La Casa de Papel og Game of Thrones, og spurte hva som skjedde i de neste sesongene. Det gjør dem mer menneskelige, utover doktrinen.
– Hadde du et spesielt forhold til noen av dem?
– Det var et komplekst spill mellom respekt, manipulasjon og overlevelse. Det er en tredobbel hensikt: å overleve, å lære mer, å oppnå fordeler, og i mitt tilfelle, å få informasjon. For ledelsen er det lettere å ha respekt. Noen snakker fransk, de hadde et liv før dette, og ser ting mer helhetlig. Noen ledere var mer åpne, de unge mer indoktrinerte: de tror urokkelig at du er en vantro. Men man måtte snakke sammen for å forstå og for å overleve.
– Hvordan står det til med al-Qaida i Mali?
– Overordnet sett er al-Qaida etablert overalt: i nord, i midten og i sør. Nord er det historiske kjerneområdet, med regionen Kidal. Det er der al-Qaida i det islamske Maghreb (AQMI) kom, etablerte seg og utviklet seg. Organisasjonen er også i midten med Katiba Macina, som lenge har hatt forbindelser til Burkina Faso. De er også i sør: de har vært i stand til å utføre angrep i Bamako, og nylig i Kayes. De har økt betydelig. Al-Qaida har delt Mali inn i fem soner, hver under lokal kontroll. De er godt organisert.
– Hva med Islamsk stat?
Islamsk stat (IS) er i området med de tre grensene: regionen Ménaka og regionen Gao, der den brer seg gradvis. Det har vært, og er fortsatt, reelle kamper mellom regjeringen, væpnede grupper som Mouvement pour le Salut de l’Azawad (MSA) (red. anm. Norsk: Bevegelsen for frelse av Azawad; en tuareg-gruppe som kjemper mot jihadistgrupper og har samarbeidet med internasjonale styrker i enkelte operasjoner, spesielt mot Den islamske staten i Sahel-området) og Africa Corps (red. anm. en russisk militær enhet underlagt forsvarsdepartementet, som i praksis har overtatt mange av oppgavene til Wagner-gruppen i Afrika) mot IS, men også kamper mot JNIM. De har ulike motstandere. De har en spesiell strategi: IS gjør innfall, tar en by, men drar igjen i stedet for å bli. Etter mitt syn er JNIM likevel dominerende over IS. Sistnevnte er en stor gruppe leiesoldater. JNIM er derimot svært lokal, og dermed bedre forankret.
Les også: Spillet om Sahel: Fra fransk tilflukt til russisk roulette 🔒
– Hvorfor vinner disse gruppene terreng?
– Vi er i en feilet stat: en stat som ikke har suverenitet over hele sitt territorium, og som ikke kan føre regjeringens politikk i visse regioner. Det er for eksempel vanskelig tilgang til helsetjenester, rettshåndhevelse, få veier eller infrastruktur. Disse områdene ligger i blindsonen for myndighetene. Dermed blir de fruktbar jord for jihadistene, som etablerer seg og utvikler seg fordi de erstatter staten. Dette gir dem mulighet til å overleve og rekruttere.
– Er dialog med jihadistene mulig?
– Regjeringen til Moctar Ouane forsøkte i 2020, noe franskmennene tok svært ille opp. Men jihadistene nektet all dialog så lenge Barkhane og MINUSMA var til stede. Da jeg ble kidnappet, spurte jeg en jihadistleder. Han svarte: «Diskutere? For hva?» I dag ville de fortsatt avvise dialog på grunn av de russiske leiesoldatenes tilstedeværelse. At alle internasjonale styrker, inkludert Wagner, forlot landet, var et av deres krav. I 2021 var jihadistene sikre på at de ville ta Bamako innen fem år – altså innen 2026 – og dermed kontrollere landet. Etter deres syn er det derfor ingen grunn til å snakke.
– Kunne de klare det? Ta Bamako?
– På bakken ser man likevel angrep av betydelig omfang: de i Kayes eller Bamako er overraskende. Men å ta byen er jeg ikke sikker på. Alt er mulig – i Syria så ingen fallet til Bashar al-Assad komme. I Mali gjør de fremskritt, men for å styrte regjeringen trenger de støtte. Goïta har ikke kontroll over det maliske territoriet. Etter min mening skjer det ikke i 2026.
Les også: Jakter Frankrike på kjønnsorganene til afrikanere? 🔒
– Hvordan stole på en fikser (journalistisk tilrettelegger)?
– Det kommer med tid, med informasjonen han gir, og med det man opplever sammen. Tillit styrkes ofte også gjennom det man gjennomgår. Slik var det i dette samarbeidet. Det var en reell forbindelse, fordi vi sto overfor hendelser som krevde gjensidig tillit. Han var mitt stemningsbarometer i en sone ingen andre kunne dra til, og en person jeg var avhengig av når jeg ville vite hva som skjedde i visse områder. Gao, for eksempel. Men først og fremst fordi vi opplevde vanskelige øyeblikk sammen.
– Kan JNIM og den væpnede opposisjonen alliere seg for å styrte Goïta?
– Det er det store spørsmålet. Det har skjedd før, i 2012 under det første opprøret: en midlertidig allianse mellom de ulike terrorgruppene i Ansar Dine og andre væpnede grupper. Alliansen holdt ikke, og gruppene vendte seg mot hverandre og kjempet. Vi vet at det foregår samtaler: da jeg var gissel, sa en jihadist til meg: «Vi er alle muslimer – for det meste tuareger – så vi kan forstå hverandre og vil klare å komme til enighet.» Men en slik allianse er svært farlig. For jihadistene kan det være punktvise samarbeid av spesifikke grunner, men ingen reell vilje til en varig allianse. For Goïta er dette en stor fare. Han har store problemer med å ta kontroll over nord. Hans styrker tok riktignok Kidal, en viktig symbolsk seier, men de er begrenset til byens indre. Så snart de drar ut, havner de i bakhold.
– Hva er Russlands rolle i dag?
– Russland er Malis viktigste partner, som Frankrike en gang var. Det er en ny, mer «likestilt» partner, som ikke bare er en tjenesteleverandør slik Frankrike kunne være. Mali kan styrke hæren sin gjennom våpenkjøp, opplæring og direkte støtte. Opprinnelig ble støtten gitt av Wagner-soldater, nå er den mer direkte med Africa Corps, som er underlagt det russiske forsvarsdepartementet. Dessuten finnes ikke det samme rammeverket. I partnerskapet med Frankrike var det et slags pålegg: malierne måtte bekjempe problemene på sitt territorium samtidig som de respekterte menneskerettighetene, noe som ikke nødvendigvis var en del av deres kultur.
– Og Kina?
– De økonomiske forbindelsene mellom Mali og Kina er sterke. Selv om det kan oppstå spenninger, tror jeg ikke det vil bli en større konflikt mellom kinesere og maliere. Det er tre godt etablerte aktører i Mali: russerne, kineserne og tyrkerne. Etter min mening er det ingenting som tilsier at kineserne vil forlate landet.
– Mot en ny geopolitikk i Sahel?
– I AES (red. anm. står for «Alliance des États du Sahel» – Sahelstatens allianse, et militært og politisk samarbeid etablert i 2023 mellom Mali, Burkina Faso og Niger) er det en reell vilje til selvbestemmelse, selv om det skulle bety å provosere store naboer. Se på de økende spenningene mellom Mali og Algerie. Det er klart at det vil være et før og et etter. Det pågår en reell omforming: president Goïta, som hadde lovet en demokratisk overgang, ønsker nå å bli sittende på ubestemt tid. Jeg har kjent to Mali: da jeg var der, under IBK (Ibrahim Boubacar Keïta, president 2013–2020), var vi fortsatt i en utvannet etterdønning av «Françafrique» (red. anm. betegner Frankrikes politiske, økonomiske og militære innflytelse i tidligere afrikanske kolonier etter uavhengigheten). Han lyttet fortsatt mye til sin franske partner. I dag er situasjonen helt annerledes. Denne overgangsperioden er svært interessant å følge. Tiani, Traoré, Goïta vil befeste sin makt. For å avsette dem måtte det et nytt kupp til. Men i Mali er den politiske klassen totalt kneblet, fraværende. Den kan ikke gjøre noe.
– Vil du tilbake til Mali?
– Ja, selvfølgelig. For øyeblikket gjør situasjonen at man ikke kan få akkreditering for å jobbe. Men jeg vil veldig gjerne tilbake. Mali er et land som har interessert meg enormt. Det er enda mer interessant nå, når det er så vanskelig å dekke hva som skjer der. Jeg følger fortsatt med på det som skjer, og vil gjerne reise tilbake. Kanskje om noen år.
