På tross av Kinas uttalte engasjement for «fredelig sameksistens», avslører en gjennomgang av deres handlinger i Himalaya-regionen og i forhold til India en dypere historie av aggresjon og territorielle krav.
Denne april markerer India og Kina 70-årsjubileet for «De fem prinsippene for fredelig sameksistens», eller som det ofte kalles i India, «Panchsheel-avtalen», som først ble formelt artikulert i avtalen om handel og samkvem mellom «Tibet-regionen i Kina» og India. Men i midten av en stor uenighet er det tvilsomt at de to sidene vil ta en pause for å justere sin nedadgående bilaterale bane basert på de edle, og kanskje til og med naive, prinsippene i Panchsheel.
For Kina uttrykker Xi Jinpings «nye æra» definitivt verdier gjennom aggresjon, militarisering, ekspansjonisme, sikkerhetstiltak og lignende. Kina har i det siste tiåret utvidet sitt område for «kjerneinteresser» – fra å bare betrakte Taiwan, Tibet og Xinjiang som interne saker til nå også å inkludere Øst- og Sør-Kinahavet og den indiske staten Arunachal Pradesh som en del av sin territorielle søken. Overfor India er dens ekspansjonistiske ambisjoner like tydelige i Himalaya som i det indiske havområdet hvor Kinas innflytelse stadig vokser. I et slikt scenario, kunne «Fredelig sameksistens» noen gang bli vurdert? Det er dessverre bare et retorisk spørsmål, og svaret er et rungende nei.
Det er derfor ikke overraskende at India ikke har noen grunn til å fundere på om Kina kan stoles på som en asiatisk partner. Historisk sett og selv i dag har Kina fortsatt å forråde Indias tillit ved tilsynelatende å strekke seg etter «vinn-vinn» samarbeid og naboskapets ånd for å skape et «fellesskap med felles fremtid», uten å ha til hensikt å løse grensespørsmålet – den grunnleggende årsaken til slik mistillit. Himalaya-inntrengningene (eller overtredelsene); gjentatte sammenstøt langs Kontrollinjen (LAC); massiv oppbygging av grenseinfrastruktur; etablering av militær-sivile landsbybosetninger langs grensen; og juridiske krigføringer som omdisponering av kart eller vedtak av kontroversielle lover, blant andre slike handlinger, formidler den sanne historien om Kinas tomme «nabolagsdiplomati»-retorikk.
Historien kaller
Uten tvil representerer Panchsheel-avtalen i sin essens et edelt og ideelt rammeverk for å skape en internasjonal orden som faktisk streber etter fred og stabilitet. I en slik ånd inkluderte Kinas statsminister Zhou Enlai og Indias statsminister Jawaharlal Nehru deres visjon om Panchsheel i deres felleserklæring i 1954. Det er viktig å merke seg at mens statsminister Zhou generelt er kreditert som den første som fremmet «De fem prinsippene for fredelig sameksistens» – har begrepet «Panchsheel» også en omdiskutert opprinnelseshistorie, med eksperter som bredt tror det stammer fra de «fem forskriftene» i de gamle buddhistiske tekstene, og ikke fra sanskrit som noen ganger hevdes – det var statsminister Nehru og hans gigantiske status som statsleder som var ansvarlig for å spre idealene globalt.
Les også: India i fokus: Strategisk navigasjon gjennom skiftende geopolitiske farvann 🔒
De fem prinsippene som ble proklamert som grunnlaget for avtalen mellom India og Kina i 1954 er gjensidig respekt for hverandres territorielle integritet og suverenitet; gjensidig ikke-aggresjon; gjensidig ikke-innblanding; likestilling og gjensidig nytte; og fredelig sameksistens. De overordnede moralske betydningene av prinsippene til tross, inneholdt den felles proklamasjonen også andre geopolitiske sannheter for India: Å vinne større aksept for Kina i håp om å motvirke Kinas mulige undergravende handlinger i Himalaya-regionen, spesielt i Bhutan og Nepal, (og også i Sikkim), og destabiliseringen av den hardt tilkjempede indiske uavhengigheten. Dessuten var ideen også å skape en asiatisk solidaritet, kanskje en ny ikke-vestlig «akse i verdenspolitikken». Det kan også ses på som en forløper for konseptet om «det asiatiske århundret» som er fremmet i strategiske sirkler i nyere tid, som siden har dødd ut gitt den vedvarende økende Kina-trusselen.
Med tanke på optimismen innebygd i det større geopolitiske målet, burde Kinas invasjon av Tibet i 1950 ha skapt større bekymring i India om Kinas ikke så anstendige intensjoner, spesielt ettersom Tibet opphørte å være en buffersone. I 1959, Kinas brutale undertrykkelse av den tibetanske motstanden; Indias tilbud om asyl til Dalai Lama; og Kinas påfølgende oppildning av anti-India følelser og intimidering – inkludert av indiske handelsmenn i Tibet – forutså Kinas sanne intensjoner mot India. Dette viste seg å være riktig noen år senere i 1962 da Kina førte en «uprovosert og uventet» krig mot India, som forrådte de grunnleggende prinsippene for tillit, selv om Indias «Forward Policy» fra 1961 ofte har blitt klandret for å utløse krigen. Det la definitivt grunnlaget for de langvarige fiendtlighetene mellom India og Kina, som ble endelig bekreftet etter blodsutgytelsen i Galwan-dalen i 2020.
Arunachal som en nøkkelfaktor for Indias Kina-problemer
North East Frontier Agency (nå den indiske staten Arunachal Pradesh) var et hovedfokus i krigen i 1962 – det andre var Ladakh – hvor India led et knusende nederlag. I mars 2024, da Kina utga den fjerde listen over «standardiserte» navn på det Kina kaller «Zangnan (den sørlige delen av Sørvest-Kinas Xizang autonome region,» eller rett og slett sør-Tibet), ble Arunachal Pradesh gjentatt som et fortsatt kjerneområde for kinesisk Himalaya-ekspansjonisme. Kina slapp den første listen i 2017 – året for konfrontasjonen i Doklam da India oppnådde en psykologisk seier takket være sin faste militære respons og dyktige diplomati.. India har utvetydig avvist det kinesiske forsøket på å omtegne internasjonale grenser ved å «tildele oppfunnede» navn som «meningsløse forsøk».
Dessuten understreker Xi Jinpings aggressive nye æra-politikk, inkludert omdøping av steder, oppfinning av nye kart, og vedtak av lover som lov om landegrenser, samt Kinas innvendinger mot besøk av indiske og tibetanske ledere i Indias egen stat Arunachal Pradesh som en ny «rød linje» den skadelige effekten av dets utvidende «kjerneinteresser.» Xi er også i en militaristisk iver etter å utvide Himalaya-territorier via massiv infrastrukturoppbygging, inkludert «Xiaokang» (velstående) grenseforsvarslandsbyer langs Indias grense med Tibet-autonome region, så vel som i omstridt Kina-Bhutan-territorium.
Les også: Økonomi først, verdier sist? Litauisk professor om Norges kritiske veivalg i møtet med Kina 🔒
Eller gjennom de kontroversielle Belte-og-vei-initiativet (BRI)-prosjektene med Himalaya-statene Pakistan og Nepal. I denne sammenhengen, spesielt, er det usannsynlig at Pakistan vil rekonfigurere sine bånd med Kina, som utøver enorm økonomisk kontroll over Pakistan med sin BRI-støtte sentrert rundt China-Pakistan Economic Corridor (CPEC), noe India har sikkerhetsmessige bekymringer for. Dessuten vil Pakistans nåværende politiske og økonomiske ustabilitet knapt påvirke landets sterke militære og økonomiske bånd med Kina, som utgjør en potensiell dobbel trussel for India. På den annen side utfører Nepal en balanseakt mellom sine gigantnaboer, Kina og India, selv om Kina ser ut til å begrense Indias tradisjonelle innflytelse i Nepal gjennom investeringer og utviklingshjelp. I det siste har New Delhis diplomati snudd tidevannet til Indias fordel ved å styrke sin rekkevidde via nye økonomiske avtaler for å motvirke Kinas innflytelse.
Kina søker også å ta kontroll over Himalaya-regionens naturlige ressurser, inkludert naboers tilgang til vann, ved å bygge massive «vannkraft og vannoverførings» prosjekter, og setter hele Himalaya-økosystemet i fare i prosessen. I denne sammenhengen er Arunachal Pradesh betydelig for Kina for å øke geografisk, geostrategisk og geopolitisk innflytelse i sitt løp for å bli Himalayas hegemon.
Som Tawang-sammenstøtet i 2022 fremhevet, er det usannsynlig at Kinas overtredelser i indiske territorier vil avta. Selv om stillestående forhandlinger om grensen fortsetter i kjølvannet av det dødelige 2020 Galwan-sammenstøtet, er Kinas krav til å forfølge «vinn-vinn» samarbeid helt overskygget av Xis sikkerhetsbesatte utenrikspolitiske bestrebelser. Mot en slik bakgrunn må India styrke sine grenser og justere sine diplomatiske kanaler for å forberede seg på uventede kinesiske overtredelser.
Gjenoppbygging med Vesten – Behov for Himalaya-solidaritet i konteksten Indo-Stillehavet?
Kina blir stadig sett på som en felles trussel for India og landets partnere i Indo-Stillehavet: Australias forsvarsstrategi for 2024 har fremhevet Kinas «tvangstaktikk» midt i økende regional konflikt. Japans forsvarsstrategi i 2022 fokuserte på Kina som den primære trusselen. Filippinene har styrket sine forsvarssamarbeid, inkludert med India, midt i Kinas «eskalerende trakassering» i Sør-Kinahavet. USA prioriterer allerede Kina som den største trusselen, en «ledende trussel.» Dessuten, selv om Den europeiske unionen (EU) bare kaller Kina en «systemisk» utfordring, er det tydelig at Kinas tvangspolitikk, inkludert urettferdige handelspraksiser og menneskerettighetsbrudd i Tibet og Xinjiang, har tvunget Europa til å re-konfigurere sin Kina-stilling, spesielt i kjølvannet av krigen i Ukraina og Russlands «ingen grenser» partnerskap med Kina. Kina har reagert kraftig på slike utviklinger ved å beskylde dem for å ‘oppblåse’ eller ‘overdramatisere’ trusselen fra Kina. Den utbredte dekningen av «den nye normalen» i Taiwan og den pågående militariseringen av Taiwanstredet under og etter Asia-besøket til tidligere speaker for USAs representantenes hus, Nancy Pelosi, i august 2022 har ytterligere fremhevet Kinas farlige intimidering av demokratier i regionen. De ganske reelle mulighetene for en Taiwan-nødssituasjon som følge av Xis behov for tvungen gjenforening og kravene over hele Sør-Kinahavet har også varslet partnere i Indo-Stillehavet om å være forberedt på en regional krise i nær fremtid.
Likevel, på en eller annen måte, har Himalaya-bekymringene blitt overskygget av Kinas maritime trusler og blir ofte sett på av Vesten som et resultat av den bilaterale kampen mellom India og Kina. Det er dette aspektet som indisk diplomati trenger å rette opp. Kina-India-grensetvisten er faktisk en bilateral sak, og Vesten bør ikke blande seg i forhandlingsprosessen eller ha noe å si. Imidlertid, ettersom Vesten er bekymret for Kinas militære eventyrlyst i Sør-Kinahavet, bør det også være bekymret for Kinas militære eventyrlyst i Himalaya-regionen, kanskje enda mer gitt dens teknologiske overlegenhet her. Himalaya-regionen trenger absolutt større internasjonal oppmerksomhet og interesse både i det offentlige domene og blant lovgivere/politikere, i den amerikanske kongressen og det europeiske parlamentet (i Vesten) for eksempel.
India må på sin side utvikle en likeverdig forståelse med Vesten, og omvendt, om hvordan man skal stille spørsmål ved Kina internasjonalt når det gjelder landets militære aktivisme på tvers av Himalaya-regionen som gjentar Kinas image som en radikal revansjistisk makt med ensidige hegemoniske interesser. Den nylige anerkjennelsen av Arunachal Pradesh som en integrert del av indisk territorium av USA har styrket Indias, og dermed partnernes hånd mot Kina. Den tverrpolitiske resolusjonen i det amerikanske senatet har også fordømt Kinas ensidige forsøk på å endre status quo langs Kontrollinjen (LAC). Flere slike samarbeidstiltak er påkrevd. EU må ta sterkt notis om slike utviklinger hvis det har som mål å oppnå strategisk kompatibilitet med India, bilateralt og regionalt, i Indo-Stillehavsregionen.
Kort sagt, gjennom sine aggressive økonomiske, psykologiske, diplomatiske og militære taktikker på tvers av regionen – fra Himalaya til de maritime regionene i Indo-Stillehavet – har Kina kun som hensikt å bytte ut den liberale globale ordenen med en sino-sentrisk modell. Kinas forpliktelse til «fredelig sameksistens» er tom retorikk. Ironisk nok siterte president Xi i 2014 den store indiske poeten, Rabindranath Tagore, «Hvis du tror vennskap kan vinnes gjennom krig, vil våren visne bort foran øynene dine.» Kina vil gjøre godt i å følge sitt eget råd.
Dette innlegget ble først publisert på ISDPs hjemmesider. Det har blitt oversatt fra engelsk.
Stille ekspansjon: Kinas gråsonemanøvrer i Himalaya endrer det geopolitiske status quo
