Det er 35 år siden Kong Olav V gikk bort 17. januar 1991
Han etterlot seg et varig ettermæle som samlende statsoverhode, krigskonge i eksil og en monark med sterk nærhet til folket.
Kong Olav V ble født som prins Alexander i 1903. Han var sønn av Haakon VII og Maud av Wales, og vokste opp i en tid der Norge fortsatt var et ungt selvstendig kongerike.
Allerede tidlig fikk han en tydelig rolle som arving til tronen, med militær utdanning og et liv preget av plikt og offentlig ansvar.
Krigsårene i eksil
Da Tyskland invaderte Norge i april 1940, fulgte kronprins Olav sin far i eksil til Storbritannia.
I London fikk han en sentral rolle i den norske regjeringens arbeid. Han ble generalinspektør for de norske styrkene og fungerte som et viktig bindeledd mellom militær ledelse og politisk ledelse i eksil.
Kronprinsen reiste mye, møtte norske soldater og allierte ledere, og ble et synlig symbol på motstanden mot okkupasjonen. Hans tydelige støtte til kampen for et fritt Norge bidro til å styrke moralen både hjemme og ute.
Les også: Kongeparet markerer 35 år på tronen
Konge i gjenreisningens tid
I 1957 overtok Olav tronen etter farens død. Som konge ledet han landet gjennom etterkrigstidens gjenreisning og den raske samfunnsutviklingen som fulgte.
Han ble raskt kjent for sin uformelle stil og sitt ønske om å være nær folk flest.
Olav V ble omtalt som «folkekongen», et navn som festet seg gjennom handlinger snarere enn ord. Historier om at han tok trikken under oljekrisen og beveget seg fritt blant folk, bidro til et bilde av en konge som levde enkelt og jordnært.
Siste år og nasjonalt farvel
Kong Olav døde 17. januar 1991, 87 år gammel. Hans bortgang utløste en sjelden bred nasjonal sorg.
Titusener stilte seg langs gatene i Oslo for å ta farvel, og minnene om en konge som hadde fulgt landet gjennom krig, fred og modernisering sto sterkt.
35 år senere står Kong Olav V fortsatt som et av de mest samlende symbolene i nyere norsk historie – en konge formet av krig, plikt og en dyp respekt for folket han tjente.
