Det finnes en enkel grunn til at Demokratene hater den republikanske visepresidentkandidatens Yale-utdanning.
I et hvilket som helst fornuftig eller moralsk univers ville en gutt fra en fattig, landlig bakgrunn og en oppløst familie, som tjener sitt land, deretter går på en statlig skole og så på en Ivy League-jusuniversitet, jobber i venturekapital før han vinner et krevende senatorvalg, og til slutt blir nominert som visepresidentkandidat, være symbolet på en person som har overvunnet alle odds og lyktes. J.D. Vances historie er en amerikansk suksessfortelling, en som på 80-tallet ville ha blitt laget til flere filmer for å vise de irriterende sovjeterne at man ikke trenger en «far» i regjeringen for å lykkes.
Ikke denne gangen. Fra demokratiske kongresskvinner til Demokratenes visepresidentkandidat, «Amerikas pappa» Tim Walz, har det blitt en standard angrepslinje å påpeke at Vance gikk på Yale. Det handler ikke bare om misunnelse, selv om Vance er langt mer suksessrik enn Walz, hvis største prestasjon er å ha kjørt hele delstaten sin i grøfta. Hvorfor noen skulle skryte av at ingen i familien hans kom inn på en Ivy League-skole, er uforståelig for meg. Jeg ville aldri vært stolt av å snakke om intelligensen til min nærmeste familie på den måten.
Les også: Kan Storbritannias neste venstreorienterte utenriksminister finne felles grunn med Trump?
Men, selv om det er forvirrende på et personlig nivå, gir det kontekstuelt mening. Vance—akkurat som Donald Trump eller Tucker Carlson før ham—er en frafallen og en klassesviker. Han gjorde det stort med utholdenhet og hardt arbeid. Han overvant de systemiske utfordringene på grunn av rent talent og vilje, uten å skylde på systemet. Han forsto at de viktigste årsakene til sosiale problemer – farsfravær, avhengighet, ulikheter i talent og muligheter – er like store årsaker til personlig fiasko som handel og utenrikspolitikk som prioriterer internasjonalisme over nasjonale interesser; han tydeliggjorde dette gjennom sitt eget liv. Han er langt bedre til å tale enn Walz, men han snakker ikke som en elitist.
Vance er derfor et levende motargument til alt venstresiden i USA står for. Det gjør ham til en fiende av eliteideologien.
Det sies at venstresiden har erstattet behovet for religion med politikk. Kanskje det, men frafall er fortsatt en større synd enn kjetteri for dem.