Harvards Emma Dench har rett angående jobbmarkedet for uteksaminerte.
Emma Dench, dekan ved Harvard Graduate School of Arts and Sciences (GSAS), sa nylig i et intervju med studentavisen Harvard Crimson at studenter bør «forfølge høyere utdannelse av lidenskap for forskningen sin, snarere enn et ønske om å bli professorer.» Å søke en høyere utdanningsgrad med mål om å bli professor er «et for snevert syn,» sa Dench, og la til, noe som en ettertanke, at man bør være «realistisk» med tanke på jobbmuligheter etter utdannelsen.
«Over GSAS totalt, vil omtrent 50 prosent av våre uteksaminerte ikke ende opp i akademia,» sa hun. «Og de kommer til å gjøre alt annet, og det er mange fantastiske alternativer tilgjengelig for dem.»
Intervjuet er svært interessant og anbefales på det sterkeste. Hun blir, på tidspunktet dette skrives, nådeløst «dratt gjennom søla» (for å bruke dagens språkbruk) på tvers av sosiale medier – noe som er absurd, fordi dette sikkert ikke er det sprøeste hun noen gang har sagt. (Hun har en gang erklært at hun hater romerne fordi de var «voldelige, sexistiske, rasistiske, arrogante, og ikke veldig hyggelige mot noen som kom i deres vei» – men også at hun elsker å hate romerne.)
Uansett, selv om hennes ledelsesuttrykk kan være tungt, har hun faktisk et gyldig poeng. Faktisk er det hun ikke uttrykkelig sa langt mer bemerkelsesverdig enn det hun gjorde. Det underliggende er, som alltid, langt mer interessant enn det åpenbare.
Det er skrevet hundretusener av ord om tilstanden til historiefaget i høyere utdanning. Kort fortalt, det er ikke bra. Feltet ble oppblåst da jobbmarkedet krympet. Fast ansettelse er ned; stipendiatene er blitt uutholdelige, dogmatiske, uleselige og umarkedsførbare for vanlige folk; finansieringen er ideologisk, og forskningspotensialet er i evig nedgang. Viktigst, feltets oppfatning har forverret seg: En betydelig del av befolkningen ser ikke på historie som et nøytralt felt, enn si jobbverdig, og de har et poeng. Legg merke til den historiske forskningen som kommer fra akademiske forlag. Ser man bort fra historie, er andre humaniora og samfunnsvitenskaper enda verre; de heller også overveldende mot venstre, noe som fremmedgjør en betydelig del av de som ellers kanskje ville foretrukket å finansiere og støtte akademisk forskning.
Les også: Ny-ateistene har ødelagt mye
Historisk sett var både humaniora og historie domener for eliten nettopp fordi de hadde råd til tid og penger til å forfølge sine akademiske og kunstneriske interesser uten å faktisk bekymre seg for neste gang de måtte legge mat på bordet. Man kan også argumentere for at deres studier tillot dem å ha den vanlige elitistiske distansen fra emnet, siden uavhengig rikdom ofte beskytter en fra eksterne påvirkninger og betingede tankeprosesser.
Men mer enn det, om man skal gå inn i høyere utdanning eller ikke, er et spørsmål om ren matematikk og økonomi. Talent kan ikke masseproduseres i noen felt; heller ikke, om det kunne være, ville jobbmarkedet holde tritt med tilbudet. Det er én ting, for eksempel, å ha hundretusener av ingeniører eller mekanikere. Det er noe annet å ha hundretusener av poeter og historikere. Man kan ikke muligens ha tusenvis av Lords Byron eller Herbert Butterfields – og å produsere tusenvis av forfattere eller historikere betyr ikke automatisk at det vil være tusenvis av jobber. Det er en grunn til at en spesifikk del av akademiet alltid var hierarkisk, og at disiplinen historie selv alltid ble ansett som en høyere kall enn andre, fra Thukydid til A.J.P. Taylor.
Dessverre tillater ikke vårt samfunn og nåværende kultur at man uttaler harde sannheter, uavhengig av hvor sunn fornuft de er. Selvfølgelig vet Dench, dekan ved Harvard, stipendiat fra Oxford, alt ovenfor – men får ikke lov til å si det høyt. Det hun mente, men kanskje ikke kan si, er ikke at man skal gjøre noe fordi de elsker det, men at noen felt bare er for de som har råd til dem. Kjærligheten er sekundær og stammer fra det faktum at den kan forfølges uten bekymring, frykt eller desperasjon.
Her er de harde fakta: Folk bør ikke forfølge en doktorgrad (spesielt i historie, samfunnsvitenskap eller humaniora) med mindre de er økonomisk uavhengige eller har en arv, et fullt stipend for doktorgradsforskning i et felt som har en stabil etterspørsel, eller har en jobb som venter et sted – helst alle tre sammen.
Dette rådet kan kanskje ikke virke tiltalende for generasjoner som vokste opp med mottoet at du kan bli hva du vil, hvis du bare ønsker det. Men det kan spare dem fra fremtidig gjeld og skuffelse.
Denne innlegget ble først publisert i The American Conservative. Det har blitt oversatt fra engelsk.
Gjennom historiens prisme: Nøkkelen for å forstå Kinas geopolitiske strategi 🔒
