Venezuela har store oljereserver. Men uten rettsstat, respekt for kontrakter og rettssikkerhet kan de ikke utnyttes. Skiferoljerevolusjonen gjør i dag Venezuelas olje overflødig.
I et kvart århundre har Venezuela legemliggjort illusjonen om en sosialisme drevet av oljeinntekter. Arrestasjonen av Nicolás Maduro setter punktum for denne dystre farsen, der korrupsjon, inkompetanse og ideologi har ødelagt landet som har verdens største oljereserver. Utover det venezuelanske tilfellet omorganiseres hele balansen i energiens geopolitiske dimensjoner i skyggen av revolusjonen innen skiferolje og -gass. Men trenger vi denne oljen?
Fra den «bolivariske revolusjonen» til nasjonal ruin
I 1999 kom oberstløytnant Hugo Chávez som tidligere hadde stått bak et mislykket kupp, men denne gangen lovlig til makten med løftet om å «gi oljen tilbake til folket». I realiteten gjorde han PDVSA, det statlige oljeselskapet som tidligere var et forbilde i effektivitet, til et politisk og klientelistisk redskap, også for å hjelpe Cubas kommunistiske regime, som ville kollapse uten den gratis oljen. Ingeniører, økonomer og teknikere som hadde løftet Venezuela opp blant verdens ledende produsenter, ble erstattet av partifeller uten kompetanse, ofte med bakgrunn fra militæret.
Konsekvensene kom raskt: Ekspropriasjon av amerikanske selskaper, produksjonskollaps, kapitalflukt, forfall i infrastrukturen og en statsgjeld som eksploderte. I 1970 produserte landet 3,8 millioner fat per dag; det falt til under 600 000 fat allerede før de internasjonale sanksjonene. Slik ble den påståtte «folkerevolusjonen» omgjort til folkets fattigdom.
Den systemiske fiaskoen under Maduro forklarer den historiske utvandringen av nær sju – noen sier ni – millioner venezuelanere, som flyktet fra sult, utrygghet og et korrupt autoritært styre. Mange fant tilflukt i Chile, med betydelige sosiale konsekvenser: Vold begått av et mindretall har provosert den chilenske befolkningen og bidratt til høyresidens siste valgseier under José Antonio Katz.
Les også: USA-Venezuela: Alt for det svarte gullet? 🔒
Man har snakket om «oljeforbannelsen» for å beskrive ideen om at store naturressurser skal tvinge et land til korrupsjon, autoritarisme og underutvikling. Denne tesen er grunnleggende gal. Det er ikke hydrokarbonene som ødelegger nasjoner, men de som styrer dem. Norge er et slående bevis. Med rundt 5 % av Venezuelas reserver har landet blitt et av verdens mest velstående og frie takket være en streng, åpen og demokratisk forvaltning av oljeformuen. «Forbannelsen» er ikke knyttet til det svarte gullet, men til de lederne som bruker det til å styrke egen makt i stedet for å tjene fellesskapet.
Pressede diktatorer leter nesten alltid etter en ytre fiende for å styrke en vaklende legitimitet. I går var det de argentinske oberstene med Falklandskrigen, i dag Maduro som da amerikanske selskaper oppdaget enorme offshorefelt og forekomster i det omstridte skogområdet Essequibo i Guyana, forsøkte å hisse opp nasjonalistene mot denne lille naboen – før internasjonalt press tvang ham til å trekke tilbake de verste og latterligste kravene.
Trump, oljen og det absurde argumentet om amerikansk grådighet
Som professor i energi og geopolitikk kan man bare undre seg over den vedvarende fiendtligheten mot oljeindustrien i EU. EU omtaler USAs operasjon i Venezuela nesten utelukkende gjennom et oljebasert prisme og fremstiller oljeselskapene som rene «rovdyr». Politikere hevder at hele operasjonen var iscenesatt fordi amerikanske raffinerier utelukkende fungerer med tungolje. Det er falsk informasjon.
Den som kan det meste, kan også det mindre. Raffinerier som er bygget for lette, svovelfattige oljer, kan ikke behandle tung råolje, mens raffinerier som er bygget for tungolje også kan behandle lette råoljer, ofte med lavere behov for hydrogen. Det er riktig at mange raffinerier rundt Mexicogolfen er tilpasset tung råolje, men de har i årevis brukt canadisk råolje. USA har overhodet ikke behov for venezuelansk olje; raffineriene fungerte utmerket før pågripelsen av Maduro.
Europeiske avisoverskrifter snakker om «tilraning av Venezuelas olje», «plyndring av venezuelanske ressurser» og «tyveri av landets rikdom». Nyansene forsvinner, og de komplekse realitetene i oljebransjen ignoreres. Dette argumentet som stammer fra oljekrisene på 1970-tallet, er i dag fullstendig anakronistisk.
Det er likevel riktig at et fornyet Venezuela bidrar til å styrke den nye geopolitiske energien, som formet av skiferolje- og gassrevolusjonen. Denne enorme nye ressursen tegner om verdens geopolitiske kart. «Skiferboomen» er en gigantisk revolusjon, med all den tyngden ordet tilsier. USA har gjenvunnet en enestående strategisk handlefrihet fordi landet er frigjort fra sin avhengighet av olje utenfra. Landet kan støtte Israel uten å frykte konsekvensene for energileveransene, de kan forhandle på like fot med Saudi-Arabia og til og med fremme demokratisk stabilitet i Latin-Amerika.
Les også: NSS 2025: USAs energirealisme møter EUs grønne dogmer 🔒
Det var nettopp denne dynamikken i energipolitikken som fikk Riyadh til å innlede diskret forhandlinger om Abrahamavtalene med Israel, før Den islamske republikken Iran, som var presset til stupet, forsøkte å sabotere alt med angrepet 7. oktober 2023. Så lenge europeerne ikke forstår hva skiferrevolusjonen innebærer, som de hardnakket har avvist, vil de fortsette å ta feil i sine analyser av amerikanske valg og redusere dem til ideologi, mens det i realiteten dreier seg om en doktrine for energiuavhengighet og bevisst maktbruk, slik det klart fremgår av den nasjonale sikkerhetsstrategien for 2025 (NSS).
Donald Trump har ikke funnet opp noen ny teknologi, men han har revolusjonertden geopolitikske energien. Hans egentlige revolusjon var å frigjøre den offentlige debatten ved å sprenge tabuet – som fortsatt står svært sterkt i EU – om å snakke åpent om fossil energi, og særlig olje. Venezuelas frigjøring fra en korrupt og inkompetent diktator er et hardt slag mot Kina, som hadde sikret seg leveranser til dumpingpriser fra det råtne regimet. Samme dag befant en kinesisk delegasjon seg i Caracas for forhandlinger hvis detaljer er ukjente. Også Russland vil møte betydelige geopolitiske konsekvenser. Og ikke minst Cuba, som uten venezuelansk olje raskt risikerer å bli lammet, mens Marco Rubio endelig kan håpe å få slutt på regimet som tvang hans familie til å flykte til Florida.
Man ser dermed hvor liten betydning spørsmålet om raffinerier – også når det gjelder Citgo[1] – har sammenlignet med de geopolitiske ringvirkningene av denne hendelsen.
Oljen er deres!
I EU lever den feilaktige forestillingen videre om at oljeselskap reiser til produsentlandene for å «stjele» olje. Det er slett ikke snakk om tyveri: de opererer på grunnlag av nøye forhandlede kontrakter, med store investeringer, teknologisk overføring, jobber og deler overskuddet i henhold til klare kontrakter som respekterer nasjonal suverenitet over ressursene.
Selv under oljeoppsvinget tidlig på 1900-tallet beholdt produsentlandene eierskapet til sine underjordiske ressurser, selv om avgiftene den gang var minimale. Men myten om at utenlandske selskaper bare «tar» oljen lever videre, og mange journalister foretrekker å holde liv i den usanne fortellingen.
Derfor uttalte Paolo Scaroni, konsernsjef i ENI, i Financial Times i 2008, etter signeringen av en kontrakt med Libya: «Jeg er ikke her for å slåss med oljelandene. Oljen er deres.» Likevel ovserses denne grunnleggende sannheten i stor grad av EU og deres medier – og dermed også av allmennheten.
Siden oljenæringens begynnelse, også i Midtøsten på den tiden da de såkalte Syv søstre, som Enrico Mattei kalte dem, hadde så å si total kontroll, har oljen – som andre råvarer – juridisk tilhørt statene der oljeforekomstene finnes, og ikke selskapene som utvinner den, og enda mindre en hvilken som helst utenlandsk leder. Donald Trump kan fortsette å skryte; Venezuelas olje tilhører det venezuelanske folket. I Venezuela er dette uttrykkelig fastslått i grunnloven og i loven om hydrokarbon. Forekomstene tilhører republikken, utvinningen skjer under statlig kontroll via PDVSA og fellesforetak, og utenlandske selskaper har ingen eiendomsrett til reservene, kun kontraktsmessige rettigheter til en del av produksjonen eller finansielle strømmer i motytelse for sine investeringer og kompetanse.
Les også: – Maduros regjering har gjort Venezuela til en kilde til problemer i hele regionen
Innenfor denne rammen er mekanismene som brukes – delingskontrakter for produksjon, der selskapet først får dekket sine kostnader og deretter deler «profit oil» med staten, eller tjenestekontrakter der det betales i penger eller fat for en teknisk tjeneste – klassiske instrumenter i internasjonal petroleumsrett, ikke redskaper for «tyveri» av nasjonale ressurser.
Chevron, som lenge har vært til stede i Venezuela gjennom fellesforetak der PDVSA er majoritetseier, «tar» ikke venezuelansk olje: selskapet driver feltene, tar finansielle og tekniske risikoer og mottar i retur en del av produksjonen eller leveranser for å betale sine fordringer, mens råoljeeksporten reguleres av venezuelansk lov og av avtalene inngått med staten.
Med andre ord er det ikke noe ulovlig eller mystisk ved tilstedeværelsen av amerikanske eller andre selskaper i Venezuela eller andre steder. De opererer innenfor rammen av en kontrakt som suverent er fastsatt i Caracas, slik tilfellet er i nesten alle produsentland, og slett ikke på grunnlag av en hypotetisk «plyndring» orkestrert av USA eller Donald Trump.
Ingen vei tilbake uten stabilitet!
Selv om det juridisk sett er slik at «oljen er deres», vil ingen politisk eller økonomisk aktør skynde seg og hente den i et land som i et kvart århundre systematisk har ødelagt all tillit. Donald Trumps egne uttalelser i Det hvite hus er avslørende. Han kan love «full sikkerhet» og varsle investeringer på 100 milliarder dollar, men oljegigantene vet at man ikke visker ut femogtyve år med korrupsjon, vilkårlighet og ekspropriasjoner med et pennestrøk. Darren Woods minnet om dette med iskald ro. ExxonMobil har fått sine eiendeler beslaglagt to ganger i Venezuela, og landet skylder selskapet fortsatt rundt 18 milliarder dollar etter internasjonale voldgiftsavgjørelser. Under slike forhold er det «umulig å investere der» så lenge de politiske, juridiske og institusjonelle rammene ikke er gjenoppbygd på en grunnleggende måte.
Gapet mellom politisk gestikulering og styrerommets nøkterne rasjonalitet er kjernen i situasjonen. Trump kan gjerne hevde at man «forhandler direkte med Washington» og ikke med Caracas, men selskapene vil ikke ha tillit til et de facto formynderskap over en suveren stat som, både i rettslig og praktisk forstand, fortsatt vil være deres uunngåelige motpart.
Ingen oljegigant vil risikere milliarder i et land der kontrakter ensidig ble endret under Chávez, der to amerikanske selskaper ble presset ut, og rettssikkerheten fortsatt er like skjør som den politiske makten. Så lenge gjelden til tidligere investorer ikke er oppgjort, tvister ikke er løst, og grunnloven, hydrokarbonloven, domstolenes uavhengighet og styringen av PDVSA ikke er blitt troverdige gjennom handling, vil de store selskapene nøye seg med forsiktige erklæringer, slik Chevron gjør, «ivrig etter å bidra til å bygge en bedre fremtid», men uten å binde betydelig ny kapital. Og det vil ta tid …
Les også: Venezuela: Når oljen gir næring til diktaturet og antisionismen
Med andre ord er det verken størrelsen på reservene eller selskapenes interesse som mangler, men tillit. For å gjenoppbygge den trengs det langt mer enn en spektakulær operasjon og noen møter i Det hvite hus. Det trengs en rettsstat, stabile institusjoner, nitid respekt for kontrakter – også de som tidligere er inngått – og en vedvarende demonstrasjon av at Venezuela definitivt har lagt bak seg plyndring og klientelisme. Uten politisk og juridisk stabilitet vil løfter om kapitaltilstrømning forbli rene postulat; først med slik stabilitet vil oljegigantene godta å komme tilbake, ikke fordi de er filantropiske, men fordi risikoen igjen er forenlig med den industrielle og finansielle logikken i langsiktige oljeprosjekter.
Venezuela veier ikke lenger tungt i verdensmarkedet
Venezuela er for lengst en uunnværlig brikke i det globale oljepuslespillet. Det er ikke bare USA som ikke har behov for venezuelansk olje, markedet flyter over av oljefat. Fremveksten av skiferolje og -gass i Nord-Amerika, den sterke tilbakekomsten til produsenter som Brasil og Canada, Iraks økende betydning og opprettholdelsen av ledig kapasitet i Saudi-Arabia og Gulfen har satt punktum for den strukturelle knappheten som næret fantasier om «mangel» for tyve år siden.
I dag er det, med unntak av noen få fredløse eller marginaliserte stater, ingen store forbrukerland som er avhengig av venezuelansk råolje for å sikre sin tilgang på energi. I en slik sammenheng trenger det venezuelanske folket olje langt mer enn verden trenger Venezuelas olje: det er denne ressursen, forvaltet på en ansvarlig, åpen og investeringsvennlig måte, som avgjør om landet kan komme ut av en elendighet skapt av et kvart århundre med dårlig sosialistisk styring på en varig måte.
Når det gjelder Donald Trump, har han bygget deler av sin valgkamp på det helt konkrete løftet om å få ned prisen ved pumpen, og kombinasjonen av skiferrevolusjonen, en produksjonsvennlig politikk og skjerpet internasjonal konkurranse har allerede gjort det mulig for ham å vise til billigere drivstoff for amerikanske bilister. Det viser at prispresset nedover først og fremst skyldes et globalt overskudd på tilbydere, ikke privilegert tilgang til ett eller annet venezuelansk felt.
Les også: USAs rolle i Latin-Amerika: Mellom destabilisering og støtte i kampen mot narkotika 🔒
Det er beklagelig at, slik vi nettopp har sett, hver gang olje er tema, bygger enkelte analyser på foreldede forestillinger eller forenklede tolkninger, ofte fremmet av personer uten dokumentert erfaring i geopolitikk eller energi. Det vitner om den iboende kompleksiteten i oljespørsmålene som jevnlig gir grobunn for overdrevne forestillinger om deres rolle i internasjonal dynamikk og konflikter.
I denne sammenhengen har mediene en avgjørende rolle. De skal bidra til bedre forståelse av realitetene rundt energispørsmålet ved å prioritere pedagogikk og grundighet istedenfor å spre uriktig eller skjev informasjon.
Folkerettens foreldelse
Så gjenstår spørsmålet om folkeretten, som med stor iver påberopes av dem som, for eksempel Jean-Luc Mélenchon[2], eller fortsatt forsvarer Maduro i «folkesuverenitetens» navn. Det bør minnes om at denne samme retten stadig omfortolkes i tråd med stormaktenes interesser. NATOs intervensjon i Kosovo skjedde uten mandat fra FN; Frankrike grep inn i Mosul uten Sikkerhetsrådets godkjenning. Folkeretten brukes kun for å forsvare en geopolitisk posisjon.
Fra Santiago til Caracas, fra Mosul til Pristina, er det én erkjennelse som gjør seg gjeldende: Verken økonomiske og energirelaterte kriser eller militære intervensjoner finner en varig løsning uten at det foreligger en realistisk forståelse av maktforholdene. Moralske eller juridiske erklæringer gir bare mening hvis og når de bygger på en forståelse av nasjonale interesser. Og disse interessene omdefineres nå i lys av energien, hvem produserer den, hvem kontrollerer den, og hvem kan klare seg uten.
Friheten går frem …
Arrestasjonen av Maduro er derfor ikke bare en diktators fall; det symboliserer slutten på en illusjon. Forestillingen om at oljebasert sosialisme kan forene utopi og velstand. Venezuela, som ble ruinert av sine egne ledere, må gjenoppbygges, trolig med støtte fra amerikanske og europeiske investorer.
Morgendagens geopolitikk vil ikke lenger utspille seg bare i OPEC eller i Brussel, men i nasjonenes evne til å forene energiuavhengighet, økonomisk stabilitet og reell respekt for frihet. For, som Argentinas president Javier Milei proklamerte idet han hilste slutten på Maduro-æraen velkommen på sin sedvanlige direkte måte: «Friheten går frem, leve friheten, for faen!» Det er ikke tilfeldig at flyet som fraktet Maduro til New York under CIA-eskorte, demonstrativt fløy over den opplyste Frihetsgudinnen –det var for å minne diktatoren om folkets legitime lengsel etter frihet.
Sluttnoter
[1] Citgo er et amerikansk raffineriselskap som eies av Venezuelas statlige oljeselskap PDVSA, men som i praksis har vært underlagt amerikansk rettslig og politisk kontroll i flere år. Selskapet brukes ofte i europeisk debatt som symbol på påstått amerikansk «oljegrådighet», men spiller i realiteten en begrenset rolle sammenlignet med de bredere geopolitiske konsekvensene av utviklingen i Venezuela og den globale
[2] Jean-Luc Mélenchon er en sentral skikkelse på den franske ytre venstresiden og leder for partiet La France insoumise. Han har i en årrekke kritisert amerikansk innflytelse i Latin-Amerika og vist forståelse for regimer som utfordrer USA, også Venezuelas. I fransk – og delvis europeisk – debatt brukes han ofte som et symbol på en suverenitets- og antiamerikansk tolkning av folkeretten som står i kontrast til en mer realpolitisk og maktbasert analyse av internasjonale forhold.
Imperiet slår til – forløperne til operasjonen i Venezuela 🔒
