Ecuadorianske velgere går til urnene søndag for å avgjøre om sittende president Daniel Noboa eller venstrekandidaten Luisa González skal styre landet videre.
Valget skjer i skyggen av en voldsbølge uten sidestykke, drevet av narkotikakarteller og økonomisk kollaps, skriver France24.
– Det føles som et spøkelse henger over byen, sier kioskeier Juan Carlos Pesantes i Guayaquil, og legger til:
– Ingen turister kommer hit lenger, og inntektene mine er halvert på tre år.
Narko, vold og økonomisk krise
Bak krisen ligger blant annet en voldsom økning i kokainproduksjon i nabolandet Colombia. Ecuador har blitt et knutepunkt for smugling til Europa, Asia og USA. Resultatet er et brutalt kappløp om kontrollen mellom lokale gjenger og internasjonale karteller.
– Folk tør ikke gå ut, sier økonom og kommentator Alberto Acosta Burneo og presiserer:
– Det går utover forbruket, og dermed økonomien.
Les også: Ecuador nekter å ta imot deporterte migranter fra andre land
Over en tredjedel av befolkningen lever i fattigdom, og nesten hver fjerde står uten fast jobb. Investorer holder seg unna, og strømkrisen har ført til strømbrudd på opptil 14 timer i døgnet. Samtidig bruker smuglere bananeksporten som skjul for kokain.
– Vi er ofre for narkotikahandelen, sier Richard Salazar, leder for en bananprodusentforening.
To kandidater, to veier videre
González, som tidligere jobbet under ekspresident Rafael Correa, vil gjenreise en sterk velferdsstat. Hun lover investeringer i offentlige tjenester, lavere moms og økt skatt for næringslivet.
Noboa, sønn av en bananmagnat og Ecuadors yngste president, fører en mer liberal politikk med fokus på utenlandske handelsavtaler og hardere sikkerhetstiltak. Han har inngått en avtale med Canada for å styrke utvinningsindustrien.
– Noboa har fått drapstallene noe ned, men metodene hans utfordrer rettssikkerheten, skriver France24. Drapsraten sank fra 46,18 til 38,76 per 100 000 innbyggere i løpet av ett år, men ligger fortsatt seks ganger høyere enn i 2019.
Et valg uten tillit
I Guayaquil er frykten blitt en del av hverdagen. Parken i sentrum stenger nå klokken 18 i stedet for 22.
– Det føles som en kirkegård her om ettermiddagen, sier Pesantes, som vurderer å ikke stemme i det hele tatt.
– Jeg har ikke tillit til noen av dem, sier han.
