En borgerkrig begrenser seg aldri til det landet som er rammet. Av ideologiske eller sikkerhetsmessige grunner griper også andre stater inn, enten de er naboland eller ligger langt unna. Den spanske borgerkrigen (1936–1939) var intet unntak.
Manuel Azaña, som var Spanias president fra 1936 til 1939, skrev Årsakene til den spanske krigen i sitt franske eksil. Han beskriver borgerkrigen som «en kronisk sykdom i den spanske nasjonalkroppen [som] ikke kjenner grenser». Han analyserer årsakene både nasjonalt og internasjonalt, for «de totalitære maktene gjorde den spanske konflikten til et internasjonalt problem». Den spanske borgerkrigen er et særtilfelle i moderne europeisk historie, der utenlandsk innblanding samt ideologiske og geopolitiske dimensjoner står i sentrum.
Et kapittel i den «europeiske borgerkrigen» (E. Nolte) utspiller seg i Spania
Over hele Europa ble maktbalansen forrykket av første verdenskrig og bolsjevikenes maktovertakelse i Russland. Oppløsningen av det konservative Europa til fordel for opplysningstenkningen, den industrielle revolusjonen og de sosiale omveltningene dette førte til, politiserte alle samfunnslag i dybden og skapte politikk for massene. Før nyere tid skyldtes europeiske borgerkriger hovedsakelig maktens vertikale struktur. Revolusjoner og massenes politisering flyttet fokuset til den horisontale dimensjonen, noe som ble et fruktbart grunnlag for total borgerkrig.
Les også: Portugals storstrategi 🔒
Vil du lese mer? Tegn et abonnement i dag, samtidig som du hjelper oss med å lage flere nyhet- og dybdesaker om internasjonale relasjoner, geopolitikk og sikkerhet
I Spania er latinamerikanernes stemme stadig mer ettertraktet 🔒
