Geopolitikken er i endring, og USAs fremtidige utenrikspolitikk vil få stor betydning for små land som Georgia.
Det diskuteres mye i dag om hvordan samtidsinternasjonale prosesser kjennetegnes og hvordan innholdet i den nye ordenen som fortsatt tar form, kan se ut. Vi hører mange interessante meninger og kommentarer i denne forbindelse. Vi mener at det vi ser, og retningen denne utviklingen tar, kort og presist kan beskrives som en «uorganisert orden» i verste fall, og en «uplanlagt orden» i beste fall.
Åpenbart vil ingen av alternativene gi oss trøst, for i begge tilfeller er substansen det som teller. Og substansen er at verden søker etter et nytt likevektspunkt, en prosess preget av dype splittelser, disharmoni og fornyet konfrontasjon mellom stormaktene om systemisk viktige spørsmål innen internasjonale relasjoner. Det er også verdt å merke seg at mot bakgrunn av pågående kriger og konflikter, har åpen omtale av bruken av rå kraft blitt en «protokollnødvendighet» i samtaler, noe som gjør relasjonene i det 21. århundre til å ligne på middelalderen. Kølle, skjold og sverd er naturligvis erstattet av avanserte våpen, og når vi sammenligner dem, sikter vi ikke til metodene og verktøyene som brukes, men heller til dominansen av makt og dens nesten grenseløse bruk.
«Rammeverk» for konteksten
Her vil vi påpeke likheten mellom vår moderne tid og «middelalderens ånd» under flere grunnleggende forhold:
- Svekkelse av statens rolle og aktivering av andre konkurrenter (private eller/uoffisielle militære foreninger, «grenseløse» selskaper, teknologiske og mediegiganter, etc.);
- Økende innflytelse av ikke-statlige aktører på utformingen av globale «oppførselsregler»;
- Fragmentering av sosial enhet og ødeleggelse av det konsoliderende grunnlaget;
- Institusjonalisering av informasjonskrigføring;
- Utydeliggjøring av grensene mellom de «hete» og «kalde» fasene av en militær konflikt;
- Økt rolle for innenlandsk sikkerhet for å avskrekke ekstremisme og radikalisering;
- : Økonomisk ustabilitet og ulikhet både mellom land og innad i land;
- Omfattende bruk av økonomisk tvang og proteksjonistiske tiltak (embargo, sanksjoner, eksportkontroller, toll, etc.) for å oppnå utenrikspolitiske mål.
Les også: Armensk-georgisk strategisk samarbeid: En ny æra? 🔒
Vi vil også påpeke at moralsk oppførsel eller posisjon i relasjonene mellom stater i dag kun er en fiktiv myte, som historisk sett har vært bekreftet siden statenes opprettelse. Det blir stadig mer absurd å snakke om moralske normer i en verden der «alt er tillatt» for å tilfredsstille eget ego, og der makt og ressurser til en aktør har gjort den åpenbare «privatiseringen» av den globale agendaen til normen. Dermed har alle aktører utviklet sin egen forståelse av hva som er «riktig» og hva som er «galt», noe som har resultert i en betydelig svekkelse av internasjonal lov og institusjoner. Vi nevnte også hvordan forståelser og standarder tilpasses for å passe egne interesser, og i samme ånd har «de mektige» påtvunget sin tolkning av «rett og galt» på aktører med mindre ressurser. Denne utviklingen har ført til en svekkelse av tilliten og autoriteten til de store landene, og en avvisning av rollen som «forbilde» for andre. Likevel fulgte også mellomstore og små land samme trend (i det minste de som hadde mot, talent og evne til det) og innførte en utenrikspolitikk preget av opportunisme, populisme og transaksjonalisme – enkelt sagt, en «forretningsorientert» politikk.
Alt dette er bemerkelsesverdig fordi det er direkte knyttet til fornyelsen av utenrikspolitikken til Georgias vestlige partnere, inkludert USA, med et sterkere fokus på reelle, praktiske og konkrete resultater. Videre er nåværende og forventede trender viktige for Georgia i den grad de er relevante for:
- Bedre forståelse og forutsigelse av strategiske partneres handlinger fra Georgias side, samt –
- Effektiviteten av en realistisk og tilpasset politikk for Georgia.
Om systematikken og konsistensen i tilnærmingen
I dag foregår det en prosess med dannelse av nye sentre i den globale maktbalansen. Denne prosessen er årsaken til utfordringene med å bestemme et nytt likevektspunkt, som vi allerede har nevnt. I en slik konfrontasjon og kamp er fasthet, systematikk og konsistens i den vestlige tilnærmingen av grunnleggende betydning. Ellers vil realiteten bli ordene til den tidligere amerikanske forsvarsministeren Robert Gates: «Jeg tror ikke noen er redde for oss lenger,» noe som åpenbart betydde at de ikke lenger blir regnet med.
Konfrontasjonen mellom Vesten, inkludert USA, på den ene siden, og Russland og Kina (for ikke å nevne andre medlemmer av den anti-vestlige aksen) på den andre, skiller seg betydelig fra den kalde krigen. Poenget er at det i dag legges mye mindre vekt på ideologiske klisjeer, og hovedvekten legges – åpent og tydelig – på innflytelsesgeografier. Derfor er de motstridende sidene mye mer direkte om sine uttalte mål og måter å oppnå dem på.
For å gi et konkret eksempel, har konsistens og fasthet i USAs tilnærminger en direkte innvirkning på dens omdømme og image i øynene til dets allierte over hele verden. En gang sikret enheten av de ovennevnte komponentene oppnåelsen av suksess i maratonkonfrontasjonen med Sovjetunionen. Selv i dag har oppgaven og dens essens ikke endret seg, til tross for at både den globale konteksten og sammensetningen av den anti-vestlige blokken er annerledes.
Styrking av omdømmet krever konkrete handlinger – enten offentlige, ikke-offentlige eller en kombinasjon av begge deler. Når det gjelder Georgia, inkluderer dette tiltak fra USAs side, som initiativ til flere lovgivende forslag (MEGOBARI-loven, Georgian People’s Act, Black Sea Security Bill (mer regionalt), etc.), samt tydelige erklæringer om en konsistent og systematisk utenrikspolitikk. Vi er selvsagt fullt klar over at det er én ting å komme med en erklæring, og noe helt annet å gjennomføre den i praksis. Dette påvirkes både av de pågående prosessenes særtrekk, samt av ledernes psykologiske og politiske tilnærming.
Les også: Professor til Geopolitika: Ukraina utfordrer klassisk grenseforståelse 🔒
I tillegg fungerer slike offentlige handlinger som et vendepunkt i informasjonskrigen. Fra dette perspektivet, dersom Vesten, særlig USA, «innser realiteten», ligger de langt bak i Georgia, mens den hybride konflikten, enten den kommer fra innsiden eller utsiden av landet, blir stadig mer kompromissløs. Dermed krever en sterk tilbakekomst til informasjonsrommet mye innsats. For samme formål er det ikke nok å bare appellere til «rettsstaten» og «demokrati», fordi, som vi allerede har sagt, er konkurransen i den moderne versjonen, i stedet for ideologiske klisjeer, i stor grad basert på omfordeling av innflytelsessfærer.
Det er også svært viktig, når man diskuterer kilden til omdømme, konsistens og fasthet i utenrikspolitikken, å understreke at det viktigste grunnlaget i slike tider er et velfungerende politisk system og dets attraktivitet i andres øyne. Denne typen myk makt kan ikke erstattes av noe annet, verken militær, finansiell eller annen form for makt.
En «revisjon» av USAs utenrikspolitikk?
Diskusjonen om å omstille USAs utenrikspolitikk og tilpasse den til moderne realiteter er ikke bare et resultat av årets presidentvalg. Etter vår oppfatning sammenfaller intensiveringen av denne prosessen med Obamas presidentskap og ble spesielt preget av den russisk-georgiske krigen i 2008.
Siden den gang har det vært mange forsøk på å sette et ideologisk preg på USAs utenrikspolitikk i form av dens «fokus på den gjennomsnittlige amerikaneren», «demokrati versus autokrati», eller noen annen appell. Kanskje den mest opphetede debatten er om hvor aktiv utenrikspolitikken bør være, om denne aktiviteten skal være global eller selektiv?
Les også: Kontroversiell lov vedtatt i Georgia: Et geopolitisk skifte mot Russland? 🔒
Dette resonnementet er basert på et nytt konsept definert av søken etter riktig balanse mellom «primat» og «prioritering». Essensen kan oppsummeres som følger:
- I militær eller økonomisk forstand, hva er landets vitale nasjonale sikkerhetsinteresse?
- I henhold til denne interessen, hvilke geografiske regioner i verden anses å være av betydelig (primær) interesse og hvilke anses å være av ikke-betydelig (perifer) interesse?
- Basert på slik inndeling, i hvilken grad er et land selvforsynt når det gjelder ressurser for å være like aktivt i primære og perifere geografier?
Det sier seg selv at dette temaet er svært relevant, ikke bare fra et amerikansk, men også fra et georgisk perspektiv, særlig med tanke på situasjonen i Sør-Kaukasus og de ulike geopolitiske interessene i vår region.
Uansett er det et faktum at den foreslåtte løsningen krever en rasjonell tilnærming fra vår partner, og den tilhørende prosessen er langt mer kompleks, noe som krever nytenkning av flere sentrale spørsmål.
La oss begynne med å fastslå at USA, med tanke på sin rolle og innflytelse i verden, naturlig nok er en hegemon. Samtidig mener vi det er nødvendig, for å opprettholde et stabilt hegemoni – noe som er avgjørende for stabiliteten i det internasjonale systemet – at USAs utenrikspolitikk bør distanseres fra overdreven egosentrisme.
I stedet vil vi foreslå en muligens mer effektiv tilnærming som innebærer å forstå og konseptualisere dagens globale prosesser, ikke bare fra et vestlig maksimalistisk perspektiv, men også sett gjennom andres øyne. Å vurdere problemet fra alle mulige vinkler blir desto mer hensiktsmessig når vi innser at klisjeene fra den kalde krigen og etterkrigsordenen ikke lenger fungerer, og det å holde fast ved dem er bare kontraproduktivt. For øvrig er Donald Trumps presidentskap 2017-2021, hvis det utmerker seg på noen måte, bemerkelsesverdig for å gjenopplive en rekke tabuemner og gjøre dem til gjenstand for offentlig – ofte ubehagelig – diskusjon.
Dagens amerikanske utenrikspolitikk krever en mer ukonvensjonell tilnærming. Som nevnt, er dette ikke bare i interessene til vår strategiske partner, men også i interessene til global stabilitet og blant annet de nasjonale og statlige interessene til Georgia. Derfor er det viktig for oss at vårt land ikke faller inn i den perifere geografien for USA og i det minste er like relevant som det har vært de siste tre tiårene.
Dette er grunnen til at vår forventning om at amerikansk politikk endelig frigjør seg fra nostalgi for fortiden og fullt ut fokuserer på nåværende og fremtidige utfordringer relevant. Følgelig, sammen med bruk av økonomisk innflytelse, er det ønskelig at amerikansk interesse hos oss og i vår region representeres av mer enn bare proaktivt diplomati. I tillegg til diplomati må det kontinuerlig understrekes og påpekes at styrking av sikkerheten til «såkalte perifere» partnerland med amerikansk bistand også styrker USAs egen sikkerhet.
Denne teksten har blitt oversatt fra engelsk. Del to blir publisert i løpet av de kommende dagene.
NUPI-frokostmøte om Sør-Kaukasus: Armenia og Georgias skjebne 🔒
