Den amerikanske refleksen er å bygge store og dyre plattformer. Det er feilsteg.
«Verken det amerikanske forsvaret eller noe europeisk forsvar kan produsere store mengder [droner med] så lave kostnader og så tilpasningsdyktige kapasiteter», skrev to tidligere ansatte i Det amerikanske nasjonale sikkerhetsrådet (NSC) i Biden-administrasjonen i Foreign Affairs, og la til at det amerikanske forsvaret ikke lærer de riktige leksene eller innfører nye doktriner som trengs på fremtidens slagmark. En annen artikkel i samme tidsskrift, publisert to uker senere, slo like kraftig alarm. Artikkelen fremhevet fordelen ved å masseprodusere billige offensive våpen: «Presise massevåpen er ikke bare billigere enn sine forgjengere, slik at selv underfinansierte militærmakter kan måle seg med sterkere fiender. De kan også fremstilles langt raskere. Ukraina produserer nå millioner av droner årlig, mens det vil ta mange år før Russland klarer å gjenoppbygge sin reduserte bombeflyflåte.»
Kort sagt er de amerikanske budsjettprioriteringene helt feil: «USA vil uten videre kunne bruke ti ganger mer på presise massekapasiteter—inkludert engangsangrepsdroner og overvåkningsplattformer—hvis man omdisponerte midler andre steder i Pentagons enorme budsjett.»
Undertegnede har den siste tiden forsket på hvordan droner innlemmes i amerikanske krigsdoktriner, studert ulike amerikanske drone-oppstartsbedrifter og skriver nå en artikkel om balansen mellom angrep og forsvar i dronekrigføring. Jeg er enig i hovedtesen som fremsettes ovenfor, slik jeg også har skrevet før.
Men systemendringer skjer sjelden uten et strategisk sjokk, og jeg frykter at vi nærmer oss nettopp det. Ser man på teknologien som er brukt i nyere dronekrigføring, er enkelte særtrekk tydelige. Til tross for Indias tradisjonelle overtak i luftvernkrigføring slapp pakistanske droner gjennom. Det motsatte skjedde også—indiske droner ødela dyre pakistanske radarsystemer.
Aserbajdsjansk dronebruk knuste armenske kolonnebevegelser i sovjetisk stil, slik også den sudanske hæren oppnådde taktiske seire ved hjelp av tyrkiske droner. Både israelske og iranske droner trengte gjennom hverandres forsvar; Israel ble bare mindre rammet fordi landet har kostbare luftvernvåpen subsidiert fra USA.
Ukrainske «Sea-Baby»-droner nøytraliserte effektivt den russiske Svartehavsflåten. Både ukrainske og russiske droner viste seg svært effektive i offensive operasjoner og langt mer kostnadseffektive enn de skyhøyt prisede forsvarssystemene.
Les også: Passiv akustisk deteksjon: Nytt virkemiddel i kampen mot droner? 🔒
USA er derimot slett ikke forberedt. Den amerikanske refleksen er å satse på prangende, dyre og gigantiske plattformer. En Anduril-drone koster fra 20 000 til 2 millioner dollar. Det er gode våpen—ideelle til å vokte urolige randområder og holde ro i fjerne kolonier—men de duger ikke som de svermvåpnene USA vil trenge i en krig med en jevnbyrdig motstander.
Det militærindustrielle komplekset har glemt den viktigste amerikanske lærdommen fra forrige stormaktskrig: Dyre tyske plattformer var ingen match for billig masseproduksjon fra Detroit. Denne gangen er vi i samme posisjon som tyskerne under andre verdenskrig, mens våre motstandere masseproduserer hundretusener av svermvåpen.
Noen land—som Tyrkia, Iran og Ukraina—har et helt «hjemmeindustri»-økosystem som lager alt fra propeller og motorer til kontrollpaneler. USA har ingenting i den størrelsesordenen.
Det mest presserende problemet er mangelen på billig arbeidskraft i USA. En gjennomsnittlig ingeniør i Øst-Europa eller Asia kan leve på rundt 700 dollar i måneden; det er utenkelig i USA. Landet mangler både ekspertisen til å etablere raske drone-oppstarter og arbeidsstyrken som vil jobbe med den skalaen, farten og omfanget konkurrentene opererer med.
Situasjonen er en perfekt storm, som da Royal Navy midt under andre verdenskrig innså at de svære, grå prestisjeflåtene—som hadde sikret britisk sjøherredømme i over femti år—plutselig var foreldet mot små japanske Zero-fly som ble sluppet i hopetall fra et enkelt hangarskip utenfor rekkevidden til slagskipskanonene.
Å snu utviklingen vil kreve tverrpolitisk vilje som får universiteter og private aktører til å utdanne flere fagfolk, eller på kort sikt: å finne allierte eller protektorater som er høyt industrialisert, men også lavinntekts nasjoner til å levere arbeidskraften som trengs for masseproduksjon, finansiert med amerikansk kapital. Men det vil ta tid—minst et par generasjoner. I mellomtiden er håpet at USA ikke blir dratt inn i en stormaktskrig.
Dette innlegget ble først publisert i The American Conservative.
