Balansen mellom Kina og Taiwan er skjør. Taipei insisterer på å bevare sin uavhengighet, mens Beijing ønsker å annektere øya. Er USA villig til å forsvare Taiwan uansett pris? Ingen ser egentlig ut til å ville oppheve den strategiske tvetydigheten.
Taiwans politiske status (offisielt kalt Republikken Kina) har vært et hovedpunkt for konflikt mellom Beijing og Taipei siden øya de facto ble etablert som stat i 1949. Om dette status quo kan bestå, er et åpent spørsmål, ettersom partenes posisjoner virker uforenlige.
I 1999 vedtok Taiwans Democratic Progressive Party en resolusjon som slo fast Taiwans suverenitet og erklærte at enhver endring av status quo må avgjøres av det taiwanske folk gjennom folkeavstemning. Folkerepublikken Kina på sin side betrakter øygruppen som en integrert del av Kina, og Xi Jinping minner jevnlig om målet om «gjenforening» – uten å utelukke bruk av makt.
Å bevare status quo er et nøkkelspørsmål for Washington. USA ser det både som en garanti for stabilitet i Indo-Stillehavsregionen og som et strategisk fortrinn, fordi det gjør det mulig å opprettholde forbindelser – særlig handel – med både Kina og Taiwan. Dette forklarer hvorfor USA har valgt en politikk med «strategisk tvetydighet», en doktrine som har styrt amerikansk utenrikspolitikk på dette området siden 1979. Likevel blir denne politikken utfordret av tilhengerne av «strategisk klarhet» – en mer offensiv linje som de mener er bedre tilpasset trusselen fra Kinas stadig mer ambisiøse maktpolitikk.
«Strategisk tvetydighet» om Taiwan – en amerikansk tradisjon
Selv om begrepet først ble brukt på 1990-tallet, går røttene tilbake til 15. desember 1978, da USAs president Jimmy Carter offentliggjorde at han ville bryte de diplomatiske forbindelsene med Taiwan for å styrke båndene til Folkerepublikken Kina [1]. Denne kursendringen innebar en ensidig oppsigelse av en gjensidig forsvarsavtale (Mutual Defense Treaty Between the United States and the Republic of China) fra 1954. Ifølge avtalen forpliktet partene seg til å «utvikle individuelt og kollektivt sin evne til å motstå ethvert væpnet angrep eller kommunistisk undergravende virksomhet» som truet «deres territorielle integritet og politiske stabilitet» samt å betrakte ethvert angrep på den ene parten som «en trussel mot egen sikkerhet» [2].
Les også: Fra pasifisme til realpolitikk: Japans geopolitiske oppvåkning 🔒
For å berolige Taiwan etter denne omveltningen, men også for å beskytte sine økonomiske interesser på øya, vedtok Kongressen Taiwan Relations Act (TRA) i 1979. Ifølge loven skulle diplomatiske forbindelser med Beijing bare opprettes under forutsetning av «at Taiwans fremtid blir avgjort med fredelige midler»; hvis ikke «forbeholder USA seg retten til å motsette seg enhver bruk av makt som kan true sikkerheten til Taiwans befolkning» [3]. Vedtaket av TRA innebar at det som tidligere var en automatisk gjensidig sikkerhetsgaranti i 1954-traktaten, mistet sin forpliktende karakter og ble gjort avhengig av den amerikanske regjeringens skjønn. Fraværet av en bindende garanti skapte en bevisst usikkerhet som ble selve grunnlaget for doktrinen om «strategisk tvetydighet».
Er USA villige til å gripe inn?
Siden da har skiftende amerikanske administrasjoner brukt en strategi som lar det være usikkert om Washington vil gripe inn militært ved et angrep. Denne «tvetydighetsstrategien» henger nært sammen med USAs «ett Kina»-politikk (one-China policy). Ved å anerkjenne «ett Kina» anerkjenner Washington Folkerepublikken Kina som den eneste legitime regjeringen i Kina, på bekostning av Taiwans myndigheter. Samtidig tillater politikken, gjennom TRA, at USA opprettholder uoffisielle politiske, økonomiske og sikkerhetsmessige forbindelser med Taipei. USA beholder dermed muligheten til å påberope seg TRA dersom Taiwan blir angrepet.
Slik gir «ett Kina»-politikken, spesielt på grunn av TRAs skjønnsmessige karakter, USA mulighet til å bruke «strategisk tvetydighet» som et dobbelt avskrekkingsmiddel, rettet både mot Kina og mot Taiwan, og som er et grunnlag for status quo. TRA har som mål å forhindre enhver ensidig endring av status quo, enten den kommer fra Beijing eller Taipei, ved å holde spørsmålet om amerikansk inngripen åpent. En eventuell aggresjon fra Beijing avskrekkes av utsikten til amerikansk støtte til Taiwan. Samtidig skal frykten for at Washington ikke griper inn, hindre Taipei fra å erklære uavhengighet. Effektiviteten av denne balansegangen – støtte til Taiwans autonomi uten å anerkjenne uavhengighet eller love å forsvare øya – er imidlertid omdiskutert i lys av Kinas økende maktambisjoner.
En strategi under press
«Tvetydighetsstrategien» har tidvis blitt utfordret fra Det hvite hus. I 2001 sa George W. Bush at USA ville gjøre «det som trengs for å hjelpe Taiwan å forsvare seg», uten å presisere hvilke tiltak som ville bli iverksatt. Mer nylig har president Joe Biden gått lenger og sagt at Washington er forpliktet til å forsvare Taiwan ved et angrep. Han sammenlignet til og med forpliktelsen med artikkel 5 i Atlanterhavspakten: «Vi har inngått en hellig forpliktelse i henhold til artikkel 5 om å svare enhver som angriper våre NATO-allierte. Det samme gjelder Japan, Sør-Korea og Taiwan» [4]. Disse tydelige uttalelsene har gitt grunnlag for en alternativ strategi – «strategi med klarhet».
Bør strategien endres?
Tilhengere av denne linjen mener at dagens internasjonale situasjon krever en kursendring, og peker på Kinas stadig mer aggressive holdning. Beijing har i flere år lagt stadig økende press på Taiwan gjennom en bred og sammensatt strategi. Militært gjennomfører Kina øvelser nær øya og krenker jevnlig taiwansk luftrom. Denne hybride tilnærmingen, noen ganger kalt «integrasjonsstrategien», omfatter også diplomatisk isolasjon av Taiwan og informasjonskampanjer [5].
Kritikere hevder at «strategisk tvetydighet» ikke lenger er nok til å avskrekke Kina, som fortsetter å øke presset og kan komme til å gå til angrep. U.S. Naval Institute mener derfor at Washington må forlate «strategisk tvetydighet» og gjøre det «utvetydig» klart for Beijing at bruk av makt for å tvinge frem en gjenforening vil få uakseptabelt høye kostnader. Med andre ord bør USA klart love å forsvare Taiwan og definere hvilke handlinger som vil utløse en amerikansk respons [6].
Les også: Stormaktsduellen om Taiwan: Er en konflikt uunngåelig? 🔒
En slik kursendring kan imidlertid skade USAs økonomiske interesser i Indo-Stillehavsregionen, som har nytt godt av «strategisk tvetydighet», uten å gi noen klare gevinster. «Strategi med klarhet», som er bedre egnet til å møte en militær offensiv eller blokade, vil for eksempel ikke kunne stanse såkalte «gråsoneangrep» som Taiwan utsettes for [7]. Dessuten kan en slik endring bli oppfattet som en provokasjon av Kina og føre til eskalering [8]. Dette får de fleste eksperter til å anbefale å beholde «strategisk tvetydighet» – en ufullkommen, men hittil effektiv strategi.
Siden sin retur til Det hvite hus ser Donald Trump ut til å videreføre den amerikanske tradisjonen når det gjelder Taiwan. Under valgkampen i 2024 skapte noen av hans uttalelser bekymring i Taipei – som da han sa at «Taiwan stjeler vårt chip-marked, og de vil at vi skal beskytte dem», eller da han kritiserte Taiwans forsvarsbudsjett som han mente var for lavt.
Likevel holder Trump fast ved «strategisk tvetydighet» når spørsmålet om militær inngripen tas opp. Han nekter å gi et klart svar («Jeg kommenterer aldri det der. Jeg vil ikke sette meg selv i en slik posisjon»), men utelukker ikke økonomiske sanksjoner mot Beijing («Jeg ville sagt: hvis dere invaderer Taiwan, så beklager jeg, men jeg kommer til å ilegge dere tollsatser på 150 til 200 %»). Disse uttalelsene – selve definisjonen av «strategisk tvetydighet» – viser at denne linjen fortsatt gjelder i konflikten mellom Kina og Taiwan [9].
