Amerikanske beslutningstagere står igjen ved et veiskille i Midtøsten. Men spørsmålet nå er ikke om de vil gripe inn – men om de klarer å la være.
Det er ingenting å si om krigen mellom Israel og Iran som ikke allerede er blitt sagt av mine kolleger Andrew Day og Jude Russo. I skrivende stund retter Israel angrepene mot anrikningsanlegget i Fordow, og iranske ballistiske missiler treffer Tel Aviv.
Donald Trump vant sitt mandat ved å motsette seg kriger i Midtøsten. Instinktet hans er fortsatt prisverdig, men det er forvirrende hvorfor han ikke klarte å inngå en atomavtale med Teheran, gitt at iranerne gikk med på å ikke produsere atomvåpen. Administrasjonen har forsøkt å forby Teherans anrikning av uran, men det er en iransk rød linje og vil forbli det. Ytterligere militære trusler mot det iranske atomprogrammet vil bare motivere dem til ytterligere våpenutvikling. Det beste vi kan håpe på, er tilsyn med programmet.
Et smart retorisk grep kan observeres i diskusjonene om hvorvidt USA vil gå til militær aksjon mot Iran. Før de nåværende angrepene sa USA visstnok til Israel at det ikke ville delta i et offensivt angrep, selv om det virket sannsynlig at USA ville forsvare seg mot et iransk gjengjeldelsesangrep og, kort tid etter Israels angrep, lovet å gjøre nettopp det. Dette er smart, men meningsløst. På dette tidspunktet handler ikke skillet om USA ønsker å invadere Iran eller ikke; det handler om hvorvidt USA blir dratt inn i krigen uansett. Enhver journalist med faglig stolthet burde spørre administrasjonen om – og hvorfor – USA skal forsvare Israel mot iransk gjengjeldelse, spesielt tatt i betraktning at Israel – ifølge Trumps egne ord før angrepet – brakte «ruin» over forhandlingene mellom Iran og USA. (Og ja, forhandlinger er på dette tidspunktet fullstendig utelukket. Det er garantert.)
Les også: Derfor må Trump stoppe Irans uranprogram for godt
Iranerne så hva som skjedde med Muammar Gaddafi i Libya (enda en krig som ødela en region og utløste flyktningkriser i Europa, og som undertegnede motsatte seg) og de så hva som ikke skjedde med Kim-dynastiet i Nord-Korea. Lærdommen er tydelig. Avskrekking oppnås med store anstrengelser, men når den først er etablert, består den. I mellomtiden har iranerne styrket sitt ballistiske missilprogram, og Teheran har nå enorme lagre av konvensjonelle våpen som kan overvelde Israel. Israel på sin side mangler evnen til langvarig bombing av Iran uten amerikansk støtte. Iran har en enorm geografisk dybde (naturlige grenser og terrengforsvar) som gjør enhver invasjon kostbar. Denne marsjen mot krig ligner på situasjonen i Ukraina, i den forstand at den kan stoppe det øyeblikket Washington, D.C. finner mot til å erklære at fra nå av står enhver som motsetter seg amerikanske intensjoner eller strategi, på egen hånd.
Det at dette er en snikete måte å trekke USA inn i en ny konflikt i Midtøsten på, er åpenbart for enhver med IQ over romtemperatur. Og dette er en region som er fullstendig perifer for amerikanske interesser, særlig sammenlignet med for eksempel Asia, Latin-Amerika eller til og med Europa. En amerikansk krig mot Iran møtes av tverrpolitisk motstand fra både høyre- og venstresiden i Kongressen. Folk flest misliker tanken.
Les også: På randen av storkrig? Tyrkia, Iran og Midtøstens geopolitiske sjakkbrett
Dessuten var Israels angrep ikke «preventivt», slik det påstås i media. Et preventivt angrep har som mål å stanse et forventet angrep som ennå ikke har funnet sted. Selv ifølge israelske påstander er dette en kampanje for halshogging og forebygging – Irans øverste ledelse er målet. Israelere ønsker forståelig nok ikke en utmattelseskrig, av åpenbare grunner. Gjennom sin historie har Israel unngått lange konflikter og satset på kortere kriger. Spørsmålene er om Israel denne gangen likevel havner i en langvarig utmattelseskrig, og om USA da må involveres.
Den forventede varigheten av konflikten er ikke irrelevant, men snarere utgangspunktet for enhver plan. Dersom analysen forutsetter at det iranske regimet er skjørt, vil ikke en vedvarende konflikt være nødvendig; regimet vil kollapse. Da blir spørsmålet hvordan man skal roe ned og stabilisere de ulike faksjonene i landet. Men hvis regimet viser seg å være stabilt, vil iranerne samle seg rundt flagget – noe som kan føre til en utmattelseskrig der Irans styrke langt overgår Israels.
Sist iranerne ble overrasket av et førsteangrep med mål om å kappe hodet av lederskapet, var på 1980-tallet, og gjerningsmannen var Saddam Husseins Irak. Det endte til slutt i en åtte år lang krig. Hussein og regimet hans er for lengst borte. Man kan bare håpe at bedre fornuft seirer denne gangen – og, viktigst for USA, at vi har klokskap nok til å holde oss unna.
Dette innlegget ble først publisert i The American Conservative.
Trump 2.0 og Iran: Ligger en militærkonfrontasjon i kortene? 🔒
