Aldri før har landet hatt så mange selvmord eller depresjoner. Knust av inflasjon og helseutgifter føler middelklasse-USA seg igjen glemt av elitene. Sinte i 2016, er de nå desperate i 2024. Det lidende USA ønsker ikke Kamala Harris’ «glede».
Amerikanerne bryter sammen. Ikke alle, selvfølgelig. De på vestkysten, som har råd til å kjøpe hus i San Francisco som er tjue ganger dyrere enn i forstedene til Atlanta eller Pittsburgh, har det bra. Middelklasse-USA lider derimot, sannsynligvis som aldri før. Jeg har fulgt Trump-tilhengerne i over syv år. Dette er min andre presidentkampanje; den første var republikanerens andre, i en spesiell atmosfære: Covid-pandemien. I 2020 var trumpistene frustrerte. De mente at valget var stjålet fra dem (og mange tror det fortsatt, til tross for rettsavgjørelser som ikke har bevist juks), fordi de ble fratatt en reell kampanje. I 2024 er de samme personene … deprimerte. Det er første gang jeg intervjuer amerikanere som ofte bryter nervøst sammen under intervjuene. Noen ganger i tårer.
Et deprimert USA
I Springfield, Ohio, denne lille byen nær Cincinnati hvor en tredjedel av innbyggerne (20 000 av 60 000) er haitiere, og som ble gjort kjent av Trump da han under sin debatt mot Kamala Harris anklaget innvandrere fra denne øya for å spise «hunder og katter», virket hele byen desperat. Mens jeg ventet på Vivek Ramaswamy, den konservative sensasjonen i de republikanske primærvalgene, som kom til denne byen for å berolige innbyggerne som føler seg skyldige fordi de bekymrer seg over denne befolkningsendringen, gråt Allison, en 41 år gammel kvinne og mor til to barn, bokstavelig talt mens hun fortalte meg om livet sitt. Hun forklarte hvor umulig det nå var å bo i de store byene, og nevnte også prisen på medisiner (en formue, spesielt når man, som nesten 10 % av amerikanerne, ikke har helseforsikring) og på dagligvarer. «Amerika har blitt den tredje verden … Og jeg er sikker på at de er bedre forsikret i den tredje verden», klaget hun mens hun kvalte et hikst. Jeg forsøkte å trøste henne: «Dere er tross alt fortsatt verdens rikeste land! Dere har elleve hangarskip! Dere kan gripe inn over hele planeten med en gang!» Et idiotisk argument. «Å, ja. Hva hjelper disse elleve hangarskipene til? Er det de som betaler barnas skole? Er det de som betaler for dagligvarene?»
Les også: Georgia, det politiske tyngdepunktet i et polarisert USA 🔒
På Donald Trumps møte i Butler, Pennsylvania, den 5. oktober, nettopp der en 20 år gammel mann i juli i fjor forsøkte å drepe ham og såret ham i øret, kom argumentet om dette USA som forsvinner, dette «American Nightmare» (da han var president, snakket republikaneren om et «amerikansk blodbad» under sin innsettelsestale) stadig opp. Det er lenge siden tiden da Trump i 2016 ga optimisme til arbeiderklasse-Amerika, familier med gjeld men som fortsatt var i stand til å ta noen feriedager. For åtte år siden var trumpisten en sint amerikaner, men han hadde håp; i dag er han en bitter amerikaner som vil ha hevn.
På scenen, mens han ventet på sin far, sammenlignet Eric Trump de rekordstore hjelpepakkene gitt til Kyiv med de som gis til lidende mennesker i sitt eget land: «Vi har gitt hundrevis av milliarder dollar til Ukraina slik at flotte unge menn kan drepe hverandre i skyttergravene. Vi gir hundre milliarder dollar til Pakistan […] Og Kamala Harris tilbyr 750 dollar til amerikanere som har mistet huset sitt i gjørmeskred? Dette er ikke lenger Amerika først; det er Amerika sist!»
Summene som Federal Emergency Management Agency tildelte familiene berørt av orkanen Helene i det sørlige USA, og som det demokratiske leiren faktisk forsvarer som en delvis og innledende hjelp, har, utvilsomt, sjokkert mange amerikanere. De forstår ikke lenger hvorfor landet deres hjelper fjerne land uten umiddelbar interesse for dem (hvem bryr seg om Ukraina, dypt inne i det landlige Georgia?) og samtidig lar eldre mennesker jobbe på Walmart for å pakke varer for å betale for cellegift til et barn med dårlig forsikring … Dette er ikke unntakstilfeller. De kan kanskje være det i de elegante gatene på Manhattan, hos de velstående i Duboce Triangle, det trendy nabolaget i San Francisco (som uten tvil vil stemme 98 % for Harris), men de er vanlige i Kentucky eller Vest-Virginia, to stater som er preget av en hvit og kristen befolkning, og som dessverre alltid topper statistikkene over personer som oppgir å ha en nervøs depresjon eller nylig har opplevd en depressiv episode (én av fem personer i Appalachene, som er hardt rammet av arbeidsledighet og narkotika!) (red. anm. Appalachene er en fjellkjede i det østlige USA som strekker seg fra Alabama i sør til Canada i nord) Aldri før i USAs historie har det vært så mange selvmord som i fjor.
Les også: «Oktoberoverraskelsen»: Faktoren som kan velte valget i USA
Ifølge organisasjonen Mental Health America har 23 % av de voksne hatt en mental lidelse bare i 2023, det vil si 60 millioner mennesker! Aldri før i landets historie har det vært så mange selvmord som i fjor. Det er Steinbeck i sakte film. Kamala Harris’ slagord henvender seg til storbyene. Ikke til bøndene, ikke til arbeiderne, ikke til utkanten: ikke til de som stemte demokratisk for bare tjue eller tretti år siden. «Bringe glede tilbake til landet», «Styrke gjennom glede»: det er hva plakatene og T-skjortene på møtene til den demokratiske kandidaten sier. Det ligner nordkoreanske slagord, så tomme og latterlige er de.
«Hennes latter utmatter folk helt inn i Appalachene», sa Allison til meg, med øyne som fortsatt var fuktige av undertrykte tårer. Fra de fjerne forstedene til Cincinnati til Louisville, fra Charleston i Vest-Virginia til Nashville i Tennessee … Hvor er egentlig plakatene (de såkalte yardsigns, skiltene man setter foran huset for å vise sin støtte til en kandidat) for Harris/Walz? Ingen steder. Trump/Vance-skiltene er derimot overalt. Ifølge en studie fra GOBankingRates, en publikasjon rettet mot landets banker datert 2024, har halvparten av amerikanerne mindre enn 500 dollar i sparepenger for å møte uforutsette utgifter, 60 % har ikke 1000 dollar på bok. Disse menneskene ønsker ikke Harris’ glede. De vil ha de pengene landet bruker på Ukraina. I desperasjon betyr verdens skjebne mindre for dem enn deres egen familie.
