Tre år etter invasjonen av Ukraina virker en løsning på konflikten fortsatt usannsynlig. Likevel arbeider diplomater intenst for å finne veier ut av krigen.
Fjerne de ytre årsakene
Hvis Ukraina-spørsmålet ikke hadde blitt «internasjonalisert», ville det kanskje ikke endt i en så blodig og langvarig konflikt som også truer med å utløse en storkrig. Kanskje den bare ville ha lignet krisene i Transnistria i Moldova eller i Georgia.
Jernteppet som fortsatt finnes i hodene
Den vestlige verden tok Sovjetunionens fall imot med lettelse. For noen amerikanske ledere og ideologer – særlig blant neokonservative – var Russland likevel fortsatt fienden. De trivdes under Jeltsin-tiden og så med forventning på separatistkravene i Kaukasus (Tsjetsjenia …). Putins gjenoppretting av statlig makt skapte derimot mistro. Ukraina, med sine indre motsetninger og voksende antirussisk nasjonalisme, ble en gyllen mulighet.
Dette kom tydelig fram da EU i 2012/2013 tilbød Ukraina, under president Janukovytsj, et partnerskap. Russland var ikke imot at Ukraina nærmet seg EU, men ville delta i forhandlingene for å unngå uheldige følger, siden landet da var Ukrainas viktigste handelspartner. Kommisjonens avslag – presset i kulissene av amerikanske neokonservative – tente lunta. Russland svarte med et mer fristende tilbud som presset Janukovytsj til å si nei til EU-avtalen, og Maidan-opprøret brøt ut. Siden da har ikke de vestlige stormaktene virkelig satset på en varig løsning. Da en fredelig overgang faktisk var mulig i Kyiv – støttet av Frankrike og Tyskland – lot man den renne ut i sanden.
Les også: Ukraina: Nord-Korea på Russlands side 🔒
USA engasjerte seg heller ikke i Minsk-avtalene (2014-15) og lot Paris og Berlin alene presse fram en våpenhvile som stadig ble brutt. Avtalene kunne likevel ha gitt et fornuftig utgangspunkt for å avslutte konflikten. Ukrainas skjerpede antirussiske linje ble tvert imot oppmuntret, særlig av Biden-administrasjonen, og avtaleutkastet som ble forhandlet fram i Istanbul våren 2022 – etter invasjonen – ble torpedert av britisk-amerikansk inngripen.
Europa har ingenting å vinne på denne krigen. Uten russisk energi er europeisk økonomi blitt den svakeste på vekst. Kontinentet stolte på amerikansk beskyttelse, men har ikke bygget opp det forsvaret som trengs for å erstatte USA på kort eller mellomlang sikt. Splittelsen øker mellom krigsivrige stater og andre som Budapest, Roma, Madrid, Bratislava og Aten – for ikke å glemme dem som tier. Donald Trumps helomvending, med jevnlige samtaler med Putin, setter de europeiske hardlinerne i en blindgate.
Russlands frykt og Putins strategi
Russland har alltid fryktet isolasjon. Med et enormt territorium og rike forekomster av sjeldne jordarter, fossilt brensel og mineraler er landet et fristende mål – både for vestlige interesser og for et folkerikt Kina. BRICS-alliansen hjelper Kreml ut av isolasjonen og svekker virkningen av vestlige sanksjoner. Samarbeidet med India gjør at gass og olje likevel finner vei til Vest-Europa, selv om europeerne betaler dyrt.
Frykten for isolasjon har ført Moskva nærmere Beijing, selv om Kina åpenbart utgjør en eksistensiell trussel og det russiske folk fortsatt tiltrekkes av den vestlige modellen. Russiske ledere uttrykker stadig frustrasjon over å ha blitt «avvist av Vesten» – noe det er et visst grunnlag for. Frem til 2010-årene vedtok Dumaen mange økonomiske lover inspirert av EUs regelverk, og fram til 2012 hadde MGIMO (red. anm. Moskovskij gosudarstvennyj institut meždunarodnykh otnošenij – Det statlige Moskva-instituttet for internasjonale relasjoner) i Moskva en avdeling av College of Europe for å forberede eliten på europeisk integrasjon.
Kreml søker snarere normaliserte forhold til Vesten enn konfrontasjon, så lenge styreformen ikke trues. Samtidig har Ukraina-krigen gitt Putin-regimet mulighet til kraftig innstramming og hardere undertrykking av opposisjonelle. Vestens håp om å svekke Kreml gjennom støtte til Kyiv har derfor vist seg illusorisk.
Påstanden om at Kreml, etter Ukraina, vil gjenreise det russiske imperiet eller Sovjetunionen og angripe naboland, er lite troverdig når vi vet at Putin trodde konflikten i Ukraina ville være over på tre dager.
Det raske ja-ordet fra Moskva da forbindelsene til Washington ble varmere, viser tydelig at dagens russiske ledere ønsker sikkerhetsgarantier, en vei ut av Ukrainafellen og en plass ved bordet sammen med Vesten.
På lengre sikt må også de interne årsakene behandles
Mange russere bestrider Ukrainas eksistens
For store deler av den russiske befolkningen er Ukraina ikke en nabostat, men en del av deres eget land – særlig områder som alltid har vært del av den «russiske verden». Historien gir dem rikelig med argumenter, særlig når den tolkes ensidig. Gjennom sine perioder som president har Vladimir Putin dyrket en drøm om nasjonal storhet, en blanding av Det russiske imperiet og Sovjetunionen, som vanskelig lar seg forene med et fiendtlig Ukraina styrt av en liberal regjering med en helt annen modell. Før 2013 sto ikke annekteringen av Donbass’ fire oblaster (Luhansk, Donetsk, Kherson, Zaporizjzja) og Krim på Putins agenda. Hendelsene i 2014 og 2022 ga ham anledning til å omfavne ideen om «Novorossiya» (Nye Russland), som tidligere bare ultranasjonalistene drømte om. Verdens største, men tynt befolkede land mangler ikke territorium, men presidentens popularitet avhenger nå av å rettferdiggjøre en kostbar krig i menneskeliv gjennom symbolske landområder.
Ukrainsk nasjonalisme bygger identitet og søker hevn
Ukrainsk nasjonalisme tok fart i Vest-Ukraina etter 1991 og har næret seg av motsetningen til Russland. Gradvis, og stadig mer aggressivt, har den nasjonale fortellingen utviklet seg fra Kyivriket (Kyivan rus) – eldre enn Moskva – til ukrainsk motstand mot sovjetisk undertrykkelse. For å tjene dette narrativet ble det viktig å kutte alle bånd til Russland: statuer ble fjernet, russiske forfattere tatt ut av skolepensum.
Les også: Russisk propaganda og påvirkning i skyggen av krigen i Ukraina 🔒
Her ligger både et ønske om hevn over russisk arroganse og en form for sjalusi over prestisjen den «russiske verden» fortsatt har – særlig internasjonalt. Invasjonen i 2022 har utvilsomt styrket hevnlysten, men mange ukrainere støtter ikke dette narrativet, selv om de tier.
Ut av konflikten i tre trinn
- Redusere de ytre faktorene
Mange ser krigen i Ukraina som en stedfortrederkrig mellom de to atomsupermaktene. Bortsett fra to perioder med kald krig har forholdet mellom dem vært konstruktivt; Russland var til og med det første landet som støttet USAs uavhengighet. En ny faktor i 2025 er den endrede holdningen i Washington etter at Donald Trump tiltrådte. Han har gjenopptatt en dialog basert på et visst tillitsnivå, som spenner langt utover Ukraina og omfatter Midtøsten, Asia og økonomisk samarbeid om sjeldne jordarter, energi, Arktis og romfart.
Det er viktig å utnytte denne åpningen under Trumps mandat til mer enn høflige erklæringer og forberede en politisk stabilitetsavtale som gir Russland langsiktige garantier. Spørsmålet er om den skal undertegnes av NATO eller være en ny avtale mellom USA, Europa og Russland – en slags ny Helsingfors-konferanse med en fornyet eller ny OSSE[1]. Ukraina kan få rollen som bro, ikke buffersone, noe som blir avgjørende for gjenoppbyggingen.
2. Europas rolle er avgjørende
Splittet mellom «krigs-» og «freds-»leirer og tatt på sengen av at Trump forhandler direkte med Kreml, står EU nærmest ribbet, ikke minst fordi unionen er den store taperen i konflikten – avskåret fra billig russisk energi. Kontinentet trenger ny kraft. Stiftelsen Clementy[2] har, med støtte fra Vatikanets vitenskapsakademi, lagt fram et forslag til en «Schuman-plan 2.0». Planen tar sikte på felles markeder for råvarer og strategiske ressurser. Dermed ville Europa havne i sentrum av en økonomisk allianse i det nordlige hemisfære (USA, Europa, Russland) og gjenvinne evnen til å samarbeide med BRICS-landene, Afrika og middelhavsregionen – områder der kontakten har blitt tynnslitt etter at Brussel la seg på USA-linjen.
Støtter Frankrike planen og hevder dens universelle dimensjon – slik Charles de Gaulle og hans etterfølgere fram til Jacques Chirac gjorde – kan landet igjen ta en ledende rolle i Europa som fanebærer for et sterkt, suverent og fredsskapende kontinent.
3. Få på plass en våpenhvile for å snu fare-spiralen
Takket være USAs rolle som mellommann bør vårens fornyede dialog i Istanbul mellom russere og ukrainere i 2025 ikke undervurderes. Resultatene er foreløpig beskjedne (utveksling av fanger, sårede, falne), men de er de første på tre år og bør oppmuntres – også av europeerne. Målet må være en våpenhvile før fred kan diskuteres. Deretter må partene være pragmatiske og legge ideologi og propaganda bak seg. Ukraina kan ikke få tilbake Krim og hele Donbass og Sør-Ukraina, og Russland kan ikke overta resten av de fire oblastene. Midlertidige ordninger fins, inspirert av løsningene for Trieste og Saar etter andre verdenskrig eller Nord-Irland. I et avspent klima må okkupasjoner og anneksjoner ses som midlertidige, mens dialogen holdes åpne så nye generasjoner kan finne praktiske løsninger. Det viktigste er en reell slutt på kampene og åpne grenser – noe titusener av splittede familier venter på.
Langsiktig forsoning i Øst-Europa
Varig fred kommer ikke – som mellom Frankrike og Tyskland – uten et forsoningsarbeid, ikke bare mellom russere og ukrainere, men også mellom Russland og dets andre naboer. Alle disse folkene har lidd under stalinismen, som først og fremst rammet det russiske folket, som Aleksandr Solzjenitsyn minnet om. Det er på høy tid at et uavhengig Russland og Ukraina vender blikket fremover og aksepterer sitt uunngåelige naboskap. I Vest-Europa har vi verktøyene: historiske forsoningskommisjoner, ungdomsutveksling, idretts- og kulturmøter.
Les også: Russland-ekspert: Trump er i et hjørne 🔒
En polsk journalist fortalte meg at fotball-VM i St. Petersburg gjorde mer for polakkenes syn på russere enn noen tale: I den imperiale byen oppdaget de hvor like de egentlig er.
Konklusjon
Jeg vokste opp med drømmen om jernteppets fall – og fikk den oppfylt. Men et nytt jernteppe reiser seg lenger øst. Vi må ta fatt på arbeidet igjen, med samme besluttsomhet som Jean Monnet, som fra Alger i 1943 tegnet sin visjon om et fredelig område fra Alaska til Sibir.
Politikere kommer og går. Dalene, slettene, byene, landsbyene og menneskene består. Geografien endrer seg ikke. Vi må forberede fremtiden for ledere som er åpne for dialog, slik at jernteppet som kveler Europa og hindrer kontinentet i å «puste med begge lunger», som pave Johannes Paul II sa, forsvinner for godt.
Sluttnoter
[1] Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE), arvtaker etter Helsingfors-avtalen fra 1975, som skulle avslutte den kalde krigen.
[2] Clementy-stiftelsen for arven etter Robert Schuman, ledet av Pierre Louvrier og registrert ved Vatikanets vitenskapsakademi. Tidligere EU-kommissær Jan Figel leder stiftelsens vitenskapelige råd.
