Avgjørelsene som tas av den nye Forbundsdagen, vil avgjøre om Europa beveger seg mot sterkere enhet og sikkerhet, eller om kontinentet risikerer dypere splittelser og sårbarhet.
Tysklands nylige valg til Forbundsdagen 23. februar var ikke bare avgjørende for tyskerne – de formet også fremtiden for Ukraina midt i den pågående krigen mot Russland, påvirket EU-kandidatene Georgia og Moldova og fikk konsekvenser for transatlantiske forbindelser.
Tyskland har lenge satt tonen for Europa, både politisk og økonomisk. Men for å forstå hvor Tyskland står i dag, må vi se på den lange skyggen fra tidligere forbundskansler Angela Merkel.
Det er ironisk at kansler Olaf Scholz, en sosialdemokrat, møtte hard kritikk fra kristendemokratenes leder Friedrich Merz om Tysklands økonomiske problemer og migrasjonsutfordringer. Tross alt begynte disse krisene i stor grad i løpet av Merkels 16 år ved makten. Hennes politikk, til tross for kortsiktige gevinster, gjorde Tyskland farlig avhengig av autoritære stater.
Under Merkel nådde handelsforbindelsene med Russland og Kina et høydepunkt. Tyskland ignorerte klare sikkerhetstrusler – mest bemerkelsesverdig byggingen av Nord Stream-rørledningen, som økte avhengigheten av russisk energi betraktelig. Ved å avvise kjernekraft spilte man Vladimir Putin i hendene, og både Tyskland og Europa ble sårbare for energipress. I tillegg styrte Merkel Tysklands mektige bilindustri mot Kina og festet usikre økonomiske avhengigheter.
Tysklands store budsjettoverskudd på 60 milliarder euro i 2018 står i skarp kontrast til Merkels beslutning om å forsømme forsvarsutgifter, noe som brøt med NATOs forpliktelser og påvirket andre til å gjøre det samme. Enda mer bekymringsfullt var at Merkel lot Huawei, et kinesisk selskap mistenkt av USA for spionasje, håndtere Tysklands sensitive 5G-infrastruktur.
Migrasjon Hennes migrasjonspolitikk formet også Tyskland og Europa på nytt. Å ta imot over en million flyktninger bare i 2015 endret det politiske landskapet drastisk, bidro til brexit, styrket reaksjonære krefter og fortsetter å påvirke det tyske samfunnet i dag.
Migrasjon ble det viktigste temaet i det nylige valget. Velgere krevde strengere politikk, og tre hovedpartier fremmet ulike tilnærminger:
Les også: Med Tyskland i sikte: Kinas utbredte innflytelsesnettverk avslørt🔒
Ytre høyre-partiet Alternativ for Tyskland (AfD), drevet nærmest utelukkende av innvandringsmotstand, gikk inn for ekstreme tiltak: stengte grenser, ingen asylrett, masseutvisninger og stans i militær støtte til Ukraina. Deres synspunkter, inkludert gjenopptakelse av samarbeid med Russland, vekker bekymring hos mange i Europa.
Olaf Scholz’ sosialdemokrater ønsket en balansert linje – å begrense ulovlig innvandring, men samtidig vektlegge integrering og solidaritet i EU. Scholz erkjenner at migrasjon ikke er Tysklands problem alene; land som Hellas og Italia opplever enda større press.
Kristendemokraten Friedrich Merz søkte en mellomvei – kontrollert, kvalifisert innvandring, innstramminger og behandling av asylsøkere utenfor EU. Men selv moderate forslag utløste kontrovers og motreaksjoner, noe som potensielt kunne øke støtten til det ytre høyre-partiet AfD.
Nå risikerer Tyskland å gjenta erfaringene fra Nederland nylig, der blokkerte moderate innvandringsreformer førte til at regjeringen falt, og at ekstreme anti-innvandringskrefter vokste frem.
Scholz’ ettermæle I kjølvannet av valget er det verdt å merke seg at Scholz fremdeles er en av Europas mest undervurderte ledere. Hans stille effektivitet gjorde at Tysklands farlige avhengighet av russisk energi ble avviklet langt raskere enn forventet – innen 2023 i stedet for det opprinnelige anslaget på 2027. Man kan bare forestille seg konsekvensene dersom Tyskland hadde fortsatt å finansiere Putins aggresjon helt til da.
Til tross for intern motstand i eget parti gjorde Scholz Tyskland til Ukrainas sterkeste europeiske allierte, og nest sterkest globalt etter USA. Hans forsiktige balansegang forhindret større politisk ustabilitet, noe som kom både Tyskland og Ukraina til gode.
Og vi må ikke glemme Scholz’ sterke støtteerklæring – visjonen om «Europa fra Lisboa til Tbilisi» – som understreker Tysklands støtte til Georgias EU-ambisjoner. Selv om Georgias nåværende regjering kanskje sløser bort denne historiske muligheten, vil landets innbyggere uten tvil gripe den.
Til syvende og sist er det Tysklands nylige valg som definerer ikke bare landets egen fremtid, men også Europas retning. Avgjørelsene som tas i den nye Forbundsdagen, vil avgjøre om Europa beveger seg mot sterkere enhet og sikkerhet, eller om kontinentet risikerer dypere splittelser og sårbarhet. Europa venter på Tysklands neste steg med både håp og uro.
Fra idealisme til realisme: Tysklands geopolitiske oppvåkning 🔒
