Ingen selvrespekterende stormakt burde befinne seg i den posisjonen Berlin er i nå.
«Tyskland har vært modent og mektig – men aldri samtidig,» sa en tysk diplomat til meg over en rask middag i Washington D.C., som er foruroligende vakker en høstkveld når folk drar ut av byen etter arbeidstid. Det var en bitter betraktning, sagt med et undertrykt sukk av frustrasjon.
Tidligere samme dag hadde en polsk domstol bestemt at den ukrainske mannen som angivelig sto bak sprengningen av Nord Stream-rørledningen, ikke skal utleveres til Tyskland. Som den lærde Thukydid, den egentlige forfatteren bak konseptet «regelstyrt orden», en gang skrev: «De svake må lide det de må.»
«Hvis Ukraina og dets spesialstyrker, inkludert den mistenkte, organiserte en væpnet operasjon for å ødelegge fiendens rørledning, var disse handlingene ikke ulovlige. Tvert imot, de var berettigede, rasjonelle og rettferdige,» fastslo retten. Dommeren la til: «Den tyske nasjonen var etter vårt syn fiendtlig innstilt mot Ukraina, ettersom den bidro til å finansiere fienden – Russland.»
Les også: Med Tyskland i sikte: Kinas utbredte innflytelsesnettverk avslørt🔒
Man må naturligvis beundre den logiske akrobatikken, samtidig som man må erkjenne at dette, i klassisk forstand, er en suveren dom fra en «rett» i ordets opprinnelige betydning. Folkeretten er alt annet enn sedvanebasert, og er nesten alltid underlagt maktbalansen og maktens fordeling. Hvis det finnes én lærdom fra dette sørgelige opptrinnet, er det at tyskerne – ved å unnlate å handle modent – nå har mistet både reell makt og respekt i Europa.
Se bare på Polens statsminister Donald Tusk: «Polsk domstol nektet å utlevere til Tyskland en ukrainsk statsborger mistenkt for å ha sprengt Nord Stream 2, og løslot ham fra varetekt. Og med rette. Saken er avsluttet.» Avslutningen er håndfast. Eller visestatsminister Radek Sikorski: «Når en utenlandsk angriper bomber landet ditt, har du legitim rett til å slå tilbake ved å sabotere angriperens evne til å finansiere krigen. Det kalles selvforsvar.»
Det krever ingen geni å stille spørsmål ved den logiske konsekvensen av slike uttalelser. Polen, Tyskland og NATO er ikke offisielt i krig med noen – langt mindre med Russland. Er ødeleggelsen av et suverent finansielt anlegg på åpent hav utført av en tredjepart en krenkelse av suverenitet, eller ikke? Er det en ukrainsk agent som ødelegger et suverent anlegg tilhørende et NATO-medlemsland, et angrep på NATO? Kan Tyskland be om konsultasjoner under artikkel 5?
Gitt at EU fortsatt kjøper russisk energi, vil Tyskland kunne gjennomføre en tilsvarende operasjon på polsk jord i fremtiden under et hvilket som helst påskudd? Hvis Polen kjøper kinesiske varer, uansett hvor små, kan USA da skjule tyske agenter som ødelegger polsk eiendom? Vil noen annen stormakt – ikke bare USA eller Kina, men også Tyrkia eller India – akseptere at dette skjer med deres suverene finansielle eiendeler? Hvis den såkalte regelstyrte orden tillater agenter å sprenge suverene finansielle verdier, må regningen før eller siden gjøres opp.
Men hva betyr egentlig Tusks «med rette»? Polens hovedinnvending mot Nord Stream var ikke at det gjaldt russisk energi, eller at det gagner den russiske krigsmaskinen – Polen fortsatte faktisk å nyte godt av russisk gass etter at krigen brøt ut, og det er rapportert at dette ikke stanset etter at Nord Stream ble sprengt. Polens egentlige problem var at rørledningen gikk utenom Polen.
Les også: Misnøyen i Øst-Tyskland tiltar i styrke 🔒
Tysklands sentrale mål om å institusjonalisere fred på kontinentet lider av de samme utfordringene og svakhetene som den rådende globale hegemonen, bare i mindre skala. Logikken bak det europeiske prosjektet etter krigen var å skjule – og til dels dempe – både tysk finansiell dominans og etnisk pan-germanisme under lag på lag av regler og symbolske bånd: en juridisk blanding av Friedrich Naumanns liberale sentraleuropeiske imperium og Richard von Kühlmanns idé om «begrenset suverenitet». Tyskland prøvde militær dominans to ganger, og det gikk dårlig for alle – ikke minst for tyskerne selv. Landet var som forhekset av skjebnen: for mektig, men ikke modent nok. Denne gangen ønsket det å være en moden og ansvarlig makt.
Men maktens og imperienes logikk tilsier at man ikke kan være en vegetarianer blant rovdyr. USA kan til tider spille underdanig overfor EU og NATO for å oppnå langsiktige politiske gevinster; alle vet likevel hvor den reelle makten ligger. Tyskland, derimot, var det første landet som etter 1989 frasa seg militær makt – og tre og et halvt tiår senere også sin uavhengighet innen kjernekraft. Resultatet er en merkelig situasjon: Tyskland, Europas økonomiske og industrielle motor, er omgitt av små protektorater som bærer på blodige historiske nag, men som samtidig ber Tyskland om å ruste opp, bruke mer penger og beskytte dem – mens de skjuler personer som ødelegger tysk statlig eiendom.
Og Tyskland har latt seg lenke på denne måten. Mens «lenkekrigføring» (chain-ganging) er ille nok i utenrikspolitikken, føles det enda verre – og uverdig – når det ledsages av et lite protektorats selvrettferdighet.
Dette er åpenbart ikke bærekraftig. Tyskland må ruste opp. Men selv nå prøver forbundskansleren instinktivt å forene motsetningene og pakke behovet for tysk militærmakt inn i EU-regler: Det holder ikke å bruke mer penger; det må også være europeisk gjeldsjustering, en felles europeisk børs. Men hvorfor? Hvis Polen – den største mottakeren av EU-midler i nominelle tall – kan bruke 4 prosent av BNP på forsvar, kan Tyskland det også. Det trenger slett ingen europeisk godkjenning; det trenger bare å reversere innenrikspolitikken, kutte reguleringer for utenlandske investeringer, satse på kjernekraft og gjeninnføre verneplikten.
Tyskland har allerede venner i den nåværende amerikanske administrasjonen som trygler Berlin om å vende tilbake til styrkenivået fra 1989. Et amerikansk ønske om å «dele byrden» og oppmuntre Tyskland til å ruste opp raskt, burde – om ikke for annet – rette opp denne flere tiår gamle, unaturlige ordenen i Europa.
Fra idealisme til realisme: Tysklands geopolitiske oppvåkning 🔒
