Bransjen som selger lykke gjør alle ulykkelige.
Turistene som holdt fast på gjennomvåte mobiltelefoner i Barcelonas gotiske kvarter tidligere i sommer, lurte kanskje på om de hadde havnet i en særkatalansk festival. Det hadde de ikke. Lokale innbyggere, bevæpnet med vannpistoler og med ropet «Én turist til, én innbygger færre», sendte et budskap som fra Venezia til Kanariøyene blir stadig vanskeligere å overse: Nok er nok.
Velkommen til sommeren med overturisme — eller, mer presist, sommeren da verden endelig erkjente at overturismen var blitt uhåndterlig. Dette er det første året siden covid-19-pandemien at global turisme ventes å sette nye rekorder, og konsekvensene skyller inn på selv de mest rutinerte reisemål som uønskede plastflasker i strandkanten.
Regnestykket er brutalt. Medregnet dagsturister (de som ikke overnatter) tar Venezia imot 20 millioner besøkende årlig, mot en befolkning på bare 50 000. Barcelona ønsker 15,5 millioner turister velkommen hvert år. Frankrike toppet Europa med 100 millioner utenlandske besøkende i 2024 — langt flere enn landets 66 millioner innbyggere.
Overflodens økonomi
For mange reisemål er turismen både livsnerve og gift. Kroatias turistsektor bidro direkte med om lag 11,3 prosent av BNP i 2024, men når alle relaterte aktiviteter tas med, stiger tallet til 24,5 prosent — og ga nesten 15 milliarder euro i inntekter.
I hele EU bidro reiseliv og turisme med nær 1,8 billioner euro til BNP i 2024, mer enn ti prosent av unionens økonomi.
Les også: Protester mot turisme: – Byene våre er ikke fornøyelsesparker
Denne avhengigheten skaper et uhyggelig dilemma. Turisme gir arbeidsplasser og inntekter i utenlandsk valuta, særlig i søreuropeiske økonomier. Demonstranter mener likevel at ukontrollert turisme har sendt boligprisene til værs og presset folk ut av nabolagene sine fordi boliger gjøres om til korttidsutleie.
Pandemien ga et kort pusterom. Under nedstengningene opplevde mange byer en fredeligere, mindre folksom versjon av seg selv — noe som gjorde effekten av den «hevnturismen» som fulgte, desto sterkere. I stedet for å bruke pausen til å gjøre turismen mer bærekraftig, hastet de fleste reisemål bare med å gjenopprette besøkstallene til nivået før pandemien. En forspilt mulighet av katastrofale dimensjoner.
Flyfare
I kjernen av overturismen ligger en grunnleggende markedsvikt: flytrafikkens miljøkostnader veltes i stor grad over på fellesskapet. Utslippene fra flyvninger i Europa økte med 26 prosent de fem årene før covid-19, langt raskere enn andre transportformer. Luftfarten står for 2,5 prosent av globale CO₂-utslipp, men har bidratt med rundt fire prosent til global oppvarming når andre effekter tas med.
Det globale markedet for lavprisselskaper anslås å nå 440,46 milliarder amerikanske dollar innen 2030 og har demokratisert reising på måter som var utenkelige for en generasjon siden. Men denne demokratiseringen har en bismak: Bare tre prosent av verdens befolkning flyr regelmessig, mens konsekvensene av utslippene rammer alle.
Karbonmatematikken er nådeløs. Å droppe en tur-retur-flyvning fra New York til London er like klimavennlig som å samkjøre med bil i to år eller å spise plantebasert i tre og et halvt år.
Høyere priser kan hjelpe. Forskning viser at flyavgifter i enkelte europeiske land kan redusere antall flyreiser med i snitt 12 prosent, noe som gir 14 prosent lavere utslipp. Transittpassasjerer er imidlertid fritatt, og den samlede virkningen på markedet blir derfor langt mer beskjedne fire prosent.
Tilbakeslaget begynner
På bakken tar noen byer opp kampen med gebyrer og avgifter. Venezia innførte i fjor et gebyr (fra fem euro) for dagsturister på de travleste dagene og hentet inn mer enn 2,4 millioner euro. Amsterdam har satt turistskatten til 12,5 prosent av overnattingskostnaden — den høyeste satsen i Europa. Barcelonas turistskatt er fire euro per natt.
Disse gebyrene og avgiftene ser likevel ut til å ha liten effekt på antall besøkende. Til tross for Amsterdams høye turistskatt har byen tatt imot stadig flere turister. Venezias dagsturgebyr klarte ikke å redusere tallet under prøveperioden. Turister virker å være lite prisfølsomme overfor slike små påslag.
Andre steder har tiltakene vært mer kreative. Japan sperret en utsikt mot Fuji-fjellet som førte til trafikkorker på grunn av fotografer. København belønner turister med gratis mat hvis de plukker søppel eller deltar i miljøvennlige aktiviteter. Frankrike engasjerer influensere i sosiale medier for å fremheve mindre besøkte områder i håp om å avlaste overfylte destinasjoner.
De mest dramatiske tiltakene innebærer rene forbud. Barcelona planlegger å stenge alle ferieboliger innen 2028. Firenze har forbudt nye korttidsutleier i historisk sentrum og gir tre års skattelette til utleiere som går over til langtidskontrakter.
Slike tiltak behandler symptomet mer enn selve sykdommen, men desperate tider krever desperate midler.
Mot en ny modell
Løsningen på overturisme ligger kanskje ikke i å forlate turismen, men i å tenke den på nytt. Dagens modell — å maksimere antall besøkende for å øke inntektene — har nådd sine grenser. En mer bærekraftig tilnærming bør sette verdi foran volum.
Les også: Canariøyene i opprør: – Nok er nok av masseturisme
Barcelonas viseordfører Jaume Collboni uttrykte skiftet slik: «Modellen vår er ikke lenger masseturisme, men kvalitetsturisme som tilfører byen verdi». Rwanda gir et lærerikt eksempel: Landet doblet prisen for å spore fjellgorillaer til 1 500 dollar, med strenge begrensninger på antall deltakere, men etterspørselen har holdt seg sterk.
Luftfartsindustrien kan heller ikke slippe unna. Å fjerne skattefritaket på parafin og innføre avgifter for hyppige flygere vil gjøre at dem som flyr mest, betaler de reelle kostnadene.
Også investeringer i infrastruktur er viktige. Bedre jernbane og komfortable nattog med gode forbindelser på tvers av grenser kan gi reelle alternativer til kortdistanseflygninger.
Paradis tapt, paradis gjenvunnet?
Turismens løfte — å åpne sinn og styrke økonomier samtidig som kulturarv bevares — trenger ikke skrotes. Men å innfri det krever at vi erkjenner at uendelig vekst på en begrenset planet er umulig. Som Unesco-ansatte advarer, vil protestene «garantert» spre seg hvis byer ikke klarer å balansere hensynet til lokalbefolkning og reisende.
Vannpistolene i Barcelona kan virke uskyldige, men de representerer noe dypt alvorlig: en erkjennelse av at turismen, som enhver næring, må operere innenfor planetens og samfunnets tålegrenser. Destinasjonene som tilpasser seg først — ved å prise eksterne kostnader inn, styre kapasiteten og sette innbyggernes velferd først — vil trolig komme styrket ut. De som fortsetter å jage vekst for enhver pris, kan ende opp uten både turister og beboere.
Tiden for billig, konsekvensfri reising må ta slutt. Det som kommer etter, vil avgjøre om turismen forblir en drivkraft for kulturutveksling og økonomisk utvikling, eller om den blir et skrekkeksempel på hvordan markedsfeil kan ødelegge nettopp det de prøver å gjøre til en vare. Valget, som det heter, er vårt — men planeten venter kanskje ikke særlig lenge før vi tar det.
Louvre stengt etter spontan streik: – Museet knekkes av masseturisme
